Reinsdyrtellinger i et varmere klima

Vinterens tellinger av svalbardrein på Brøggerhalvøya viste en lav, men stabil bestand. Isdekte beitelandskap og «surgende» breer gav overraskelser og utfordringer for både dyr og forskere.

reinsdyr fra lang avstand på snedekt fjell

BRØGGERHALVØYA Bestandsovervåkingen på halvøya har pågått siden reintroduksjonen av reinsdyr i 1978. I 2000 og 2002 ble overvåkingen utvidet til de isolerte øyrene sør for Brøggerhalvøya som reinen vandret ut til etter «bestadskræsjet» vinteren 1993/94. Foto: Norsk Polarinstitutt

To reinsdyr på sne

VANSKELIGRE TELLINGER I det åpne landskapet er dyrene lett å få øye på, men enkelte år når reinen beiter i høyden pga. isdekte landskap i lavlandet kan tellingene by på store utfordringer og være mer usikre. Foto: Norsk Polarinstitutt

To reinsdyrbukker beiter i fjæra

BEITING I FJÆRA Når beitene i lavlandet er dekket av islag benytter deler av bestanden fjæra på Brøggerhalvøya. Her beiter de tang og tare. Foto: Norsk Polarinstitutt

Gummibåt med sneskuter og tre personer

«SNØSKUTER PÅ BÅT» Et nytt tiltak for å gjennomføre feltarbeid i klimaendringenes tidsalder, der fravær av fjordis gjør landskapet mer utilgjengelig for både forskere og reinsdyr. I tillegg endrer breene seg stadig og viktige transportveier gjorde merkearbeidet på de isolerte øyrene (Sarsøyra og Kaffiøyra) vanskelig. Foto: Norsk Polarinstitutt

Svalbard opplever de største og raskeste endringene i klima på landjorda. Det settes stadig nye temperatur og nedbørsrekorder. Konsekvensene for økosystemenes tilstand er i dag uoversiktlige, men kan potensielt bli så dramatiske at både dyr, økosystemer og forskere må være i stand til å justere seg raskt til de nye forholdene.

Dyrene overrasker

På tross av at omlag 2/3 av Brøggerhalvøya hadde isdekte beiter i lavlandet, var det god overlevelse på GPS-merkede simler og de satte vektrekorder. Vektene på dyrene var i samme størrelsesorden som hos merkede dyr på Nordenskiöld Land som også ble målt og veid i april, og så å si alle simlene var drektige. Dyrenes vekt forteller forskerne noe om dyrets kondisjon (tilstand).

I fjor ble det også rapportert om isdekte vinterbeiter og en rekordvarm sommer. I år ankom vinteren usedvanlig sent og snøen la seg først på bakken midtvinters. Hva er effekten på reinsdyrenes «ve og vel» fra en rekordvarm sommer med god planteproduksjon, en lang høst med lettere tilgang på beiteplanter og en vinter med bakkeis og lite snø? Summen av disse sammenfallende værforholdene og hvordan de påvirker reinen er fortsatt et puslespill for forskerne. Både bestandstellinger og GPS-merkede simler danner grunnlag for å forstå nettoeffekten av klimaendringene.

Tangbeiter og tilhold i «steinørken»

Reinsdyrbestander langs vestkysten av Svalbard er om vinteren svært utsatt for regnvær som kan fryse til is på bakken og kapsle inn beiteplantene. I overvåkingsområdene har forskning vist en tydelig negativ sammenheng mellom låste beiter og nedgang i bestandens vekstrater (Hansen et al. 2011). På Brøggerhalvøya har f.eks. en dårlig vinter også gitt utslag i at reinsdyr endrer sin habitatbruk – de forflytter seg mellom områder, bruker høyereliggende terreng eller beiter tang og tare.

Tidligere er det beskrevet at opptil en femtedel av bestanden kan livnære seg på tang og tare i vanskelige år. I år hadde seks av de ti GPS-merkede simlene tilhold på Kvadehuken som er en «steinørken» der det knapt finnes vegetasjon. Dyrene her beiter i fjæra og på små, spredte områder med vegetasjon innimellom som ikke var dekket av is. I år beitet usedvanlig mange dyr i lavlandet, noe som tyder på at den romlige utbredelse av is i landskapet var svært variabel. Kanskje så variabel at målepunktene for snø og is ikke greide å fange opp variasjonen i landskapet? Trolig har den sene, milde vinteren også gjort at mange snøbare rygger og hauger med sparsom vegetasjon var lett tilgjengelig for reinen.

Fravær av fjordis

Fravær av is på fjordene mellom overvåkingsområdene gjør at reinen ikke lenger har mange utvandringsmuligheter når vinterforholdene er dårlige i disse isolerte områdene langs vestkysten av Svalbard. De merkede dyrene er viktige for å oppdage utveksling av dyr mellom områder. Samspillet mellom effektene av isdekte beiter på land og fravær av fjordis er en viktig nøkkel for å forstå klimaeffektene. Denne kunnskapen er avgjørende for å forvalte svalbardreinen i et langsiktig perspektiv.

Men det er ikke bare for reinsdyrene at fraværet av fjordis skaper problemer. I år måtte forskerne også bruke båt som framkomstmiddel. Raskt framrykkende breer og store sprekkdannelser i den vanlige kjøreruta gjorde at «snøskuter på båt» var eneste mulighet. En slik feltoperasjon kan bare utføres på blikkstille hav – noe som er sjeldent i disse utsatte arktiske områdene. Dermed fikk vi merket åtte nye simler på Sarsøyra – et område som vinterstid har vært utilgjengelig siden 2013 pga. endringer i brelandskapet.

COAT skal gi svar

Langsiktig overvåking er viktig for å forstå hvordan menneskelig aktivitet påvirker arter og økosystemer, og helt nødvendig fordi menneskeskapte klimaendringer ser ut til å fortsette i overskuelig framtid. Det internasjonale forskersamfunnet har gjentatte ganger konkludert med at en kraftig opptrappet økosystembasert overvåking er nødvendig for å dokumentere virkningene av de raske klimaendringene i Arktis.

Climate-Ecological Observatory for Arctic Tundra (COAT) er et omfattende overvåkingssystem som bygger på, og utvider, den eksisterende naturovervåkningen på Svalbard med fokus på nøkkelarter i næringskjedene og hvordan deres funksjoner og innbyrdes relasjoner påvirkes av klimaendringene. Klimaet påvirker hvert av nivåene i næringskjedene direkte; fra rovdyr (f. eks. fjellrev) på toppen, planteetere i midten (f. eks. rein, rype og gjess) og til en rekke viktige beiteplanter på tundraen nederst i næringskjedene. Fordi disse artene/nivåene er koplet i næringsrelasjoner (predasjon og beiting) og konkurranseforhold (f. eks. mellom ulike planteetere) er mulighetene for indirekte «dominoeffekter» mange og den totale påvirkningen kan bli både sterkere og mer komplisert enn summen av direkteeffektene.

Svalbardreinen er sentral i COAT fordi den er en nøkkelart på tundraen og svært utsatt for de pågående klimaendringene. Blant annet er reinsdyrene spesielt følsomme for utvikligen av snø og isforhold på vinterbeitene. I de neste leddene i næringskjeden vil fjellrev og planter bli påvirket henholdsvis av endret tilgang på mat eller beitetrykk. Derfor vil COAT f.eks. intensivere måling og modellering av is og snø og klimavariable som styrer disse kritisk viktige miljøforholdene på vinteren.

Kvinne på huk med simlekalv

KUNNSKAP GJENNOM MERKEPROGRAM Nymerket simlekalv med klave og øremerker som gjør at dyret kan identifiseres så lenge det lever. Foto: Norsk Polarinstitutt

Langtidsovervåking

På Brøggerhalvøya har Norsk Polarinstitutt overvåket reinsdyrbestanden siden reintroduksjonen i 1978 for å skaffe kunnskap om bestandenes størrelse, sammensetning, reproduksjon og dødelighet.

Et eget merkeprogram, der utvalgte simler merkes med GPS-sendere og kalver med øremerker og klave, skal gi ny kunnskap om hvordan klimaendringer og samspillet mellom is på land og fravær av havis påvirker reinens kondisjon, habitatbruk og utvandring.

Data fra tellingene inngår i Miljøvervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) og Climate-Ecological Observatory for Arctic Tundra (COAT).