Kvinnesterke i polarområdene

Den norske polarhistorien er fullt av skjeggete menn og med få kvinnelige skikkelser i front. Men stadig flere kvinner inntar polarforskningen.

..

Haler innpå mennene

Det arbeider 157 personer ved Polarinstituttet, og 40 prosent av disse er kvinner. Her ser vi noen av dem. Bildet er tatt utenfor Framsenteret på selveste kvinnedagen 8. mars. Foto: Helge Markusson / Framsenteret

..

Polarheltinne

Norges første kvinnelige forsker på Svalbard, Hanna Resvoll-Holmsen, dro som eneste kvinne på ekspedisjoner til polare strøk med menn. Hun var botaniker, vitenskapskvinne, fotograf, naturverner og lyriker. Resvoll-Holmsen er ukjent for mange, men på Polarinstituttet er hun derimot godt kjent, og beundret. Foto: Adolf Hoel / Norsk Polarinstitutt

Geologen Brit Hofseth

Geologen Brit Hofseth

Brit Hofseth var en av våre tidlige kvinnelige geologer som utførte feltarbeid på Grønland. Hun var tøff og uredd, og gjorde et uvanlig karrierevalg. Da hun var 21 år begynte hun å arbeide hos svalbardgeolog Gunnar Holmsen og interessen for geologi ble vekket hos den unge kvinnen. Foto: Jeremi Wasiutynski / Norsk Polarinstitutt

På feltarbeid i Antarktis

På feltarbeid i Antarktis

Forsker og seksjonsleder Elisabeth Isaksson har vært en rekke ganger på feltarbeid i både Antarktis og på Svalbard. Dette bildet er fra Antarktis. Foto: Helgard Anschuetz / Norsk Polarinstitutt

Likestillingskonsulent

Likestillingskontakt

Polarinstituttet har egen likestillingskontakt, representert ved forsker og geolog Synnøve Elvevold. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

Forsket i polhavet

Polarforskere anno 2017

Atmosfæreforsker Lana Cohen og havisforsker Anja Rôsel fra Polarinstituttet sammen med havisforsker Anna Silyakova fra UiT under forskningstokt i polhavet. Foto: Amelie Meyer / Norsk Polarinstitutt

Kvinner i feltarbeid

25 år i felt

Fjellrevforsker Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt har drevet feltarbeid på Svalbard i 25 år. På dette bildet monterer hun en fotoboks på tundraen. Foto: Hanna Kauko

Norsk Polarinstitutt er ingen unntak, og i dag er kvinneandelen ved instituttet på 40 prosent. Men det har ikke alltid vært slik i polarforskningsverden.

Polarheltene var menn

Hvis vi går tilbake til 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, polarheltenes gullalder, var det en helt annen kjønnsfordeling. Polarhistorien handlet stort sett om menn, og stilte spørsmål som hvem kom først, hvem oppdaget hva og hvordan klarte noen å overleve under de strabasiøse naturforholdene i Arktis og Antarktis?

De ukjente kvinnelige polarforskerne

I dag vet vi at det også den gangen var kvinnelige forskere som dro til polare strøk, og som tilegnet seg de nødvendige ferdighetene for å overleve i den ville naturen. Disse utførte også viktig vitenskapelig arbeid som har satt dype spor i akademia.

Men disse kvinnene var i sterkt mindretall, og til tross for det viktige og banebrytende arbeidet flere av dem gjorde, så fikk de ingen hedersbetegnelser som polarhelter i historiebøkene. Fra vårt nåtidige perspektiv framstår den historiske koblingen mellom menn og polarstrøk derfor som nettopp historisk: et produkt av datidens kjønnsrolletenkning.

Norges første kvinnelige forsker på Svalbard, Hanna Resvoll-Holmsen (1873–1943), er et eksempel på en kvinne som deltok på ekspedisjoner til polarområdene, men som er ukjent for mange. Geologen Brit Hofseth (1917 - 1941) er en annen historisk skikkelse som markerte seg i polarforskningen, og som de færreste utenfor disse fagene har hørt om.

Knuser myter

Norsk polarhistorie har gjennom årene hatt flere kvinnelige skikkelser, i tillegg til Resvoll-Holmsen og Hofseth, som har markert seg i forskningen, og som dagens polarforskere viderefører arbeidet til.

Isbreforsker Elisabeth Isaksson ved Norsk Polarinstitutt er eksempel på en forsker som har inntatt et tradisjonelt mannsdominert yrke, og som har latt seg inspirere av kvinnene før henne.

Isaksson har en rekke feltopphold bak seg fra både Antarktis og Svalbard. Hun har også kombinert forskningslivet med små barn hjemme, og en mann som selv er polarforsker. I dag er barna store og har flyttet hjemmefra for å studere.

Hun har jevnlig fått kommentarer på at hun er tøff når hun har snakket om faget sitt, glasiologi, og feltopphold i kalde strøk. Men kanskje er det fordommer eller forventninger som ligger til grunn for slike forestillinger. Gjennom årene som polarforsker har hun erfart at det er andre kvaliteter enn fysisk styrke som kan være viktig i feltarbeidet.

– Amundsen, Nansen, Nordenskjöld .... de mannlige polarfarernes navn har ligget over meg helt siden jeg ble interessert i polarforskning på slutten 1980-tallet. Men må du være stor og sterk for å drive polarforskning? Jeg bestemte meg for at det trengte man ikke. Gjennom årene har jeg sett at det er andre kvaliteter enn fysisk styrke som er viktig når snøstormen røyner på og det er langt til nære og kjære der hjemme, sier Isaksson, som i dag arbeider som seksjonsleder for Geologi og geofysikk ved Polarinstituttet.

Kvinnelige ledere

Elisabeth Isaksson har arbeidet i snart tre ti år som polarforsker, og hun får stadig følge av nye kvinnelige kolleger. Av de 63 personene som arbeider med forskning ved Polarinstuttet er i dag 27 kvinner og 36 menn.

Totalt arbeider det 157 personer ved instituttet. Ved noen avdelinger er det større overvekt av det ene kjønnet. I administrasjonen er flertallet kvinner, mens de aller fleste som arbeider med logistikk er menn.

På ledelsenivået er det åtte kvinnelige og 14 mannlige ledere. I toppledelsen er kjønnsbalansen derimot lik, med tre kvinnelige avdelingsledere og to mannlige ledere, i tillegg til at det er mannlig direktør. Videre kan forskningsledelsen skilte med god kjønnsbalanse;forskningsdirektøren er kvinne, og av de fire seksjonslederne er det to kvinner og to menn.

Målet er god kjønnsbalanse

Polarinstituttets likestillingskontakt, geolog og forsker Synnøve Elvevold, sier at målet på sikt er å ha en god kjønnsbalanse på alle nivåer. Instituttet tilrettelegger for et familievennlig arbeidsmiljø, noe som eksempelvis vil gjøre det lettere for kvinner å velge tradisjonelle mannsdominerte yrker.  

Vi opplever at vi har en positiv utvikling med hensyn til målet om å ha en god kjønnsbalanse på arbeidsplassen, selv om enkelte deler av instituttet har en overvekt av ett kjønn, og dermed en utfordring i forhold til rekruttering. Vi skal ha en livsfasetilpasset personalpolitikk som sikrer en god balanse mellom arbeid, familie og fritid. Konkrete eksempler er at møtetidspunkt blir tilrettelagt slik at det muliggjør bringing og henting av barn i barnehage, både kvinner og menn kan i perioder få redusert arbeidstid pga omsorg av barn, og vi har, til en viss grad, fleksibel arbeidstid, sier hun.