Har oppdaget store landformasjoner under den antarktiske isen

De nyoppdagede landformasjonene er med på å forme isen, noe som igjen påvirker stabiliteten til innlandsisen.

Radarsystemet blir fraktet med snøskuter.

Radarsystemet blir fraktet med snøskuter. Foto: Peter Leopold, Norsk Polarinstitutt

Esker med høydeforskjell på 20 meter.

Eskere ved Lesjaverk i øvre del av Gudbrandsdalen, Norge. Høydeforskjellen mellom topp og bunn av eskeren er ca. 20 meter. Denne eskeren ble trolig dannet ved slutten av siste istid når isdekket over Skandinavia smeltet og mye smeltevann rant under isen. Siste nedsmelting av isen i Gudbrandsdalen skjedde for 12,000-10,000 år siden.

Asiatisk mann med vinterklær.

Seniorforsker og medforfatter Kenichi Matsuoka fra Norsk Polarinstitutt. Foto: Peter Leopold, Norwegian Polar Institute

Kenichi Matsuoka fra Norsk Polarinstitutt er en av forskerne i teamet ledet av Université libre de Bruxelles i Belgia. Teamet har oppdaget et aktivt hydrologisk system under isen i Antarktis, med vannavløp og avsatte rygger av sedimenter som kalles eskere. Forskningen deres viser at størrelsen på disse formasjonene er flere ganger så store som de vi ser i landskap som i dag er isfrie.

Størrelsen på eskerne gjør at de er med på å forme isen hundrevis av kilometer nedstrøms, og dette er spesielt viktig når de når den flytende delen av innlandsisen, isbremmene.

– Dette er av stor interesse for oss fordi det har noe å si for stabiliteten til isbremmene når de tynnes ut, forteller Matsuoka som er medforfatter i studien som i sommer ble publisert i Nature Communications. 

 

Isbrem er delen av en isbre som flyter på havet. Isen kan være over 1000 meter tykk. De fleste isbremmene finner man i Antarktis, der omtrent 10 prosent av tørre landområder er isbremmer. Mindre isbremmer finnes også i Canada og rundt Grønland. Rossbarrieren i Antarktis er den største isbremmen på jorden. 

Esker

Han forklarer om funnene. På grunn av det store trykket under isen dannes det smeltevann som former tunneler der smeltevannet kan renne ut i havet. Disse tunnelene blir bredere og utvider seg jo nærmere havet de kommer. Når disse tunnelene vider seg ut, minker vannets hastighet, noe som igjen fører til økt avsetting av sedimenter. Over tusenvis av år bygger det seg opp langsgående rygger; såkalte eskere.

– Eskere er rygger av grus, sand og stein deponert i tunneler under isen av smeltevann. Sedimentene i eskere bærer preg av å ha blitt rullet og vasket ved høyt vanntrykk under isen. Vi ser de i det norske og skandinaviske landskap i dag, fordi disse områdene har vært dekket av innlandsis som var på sitt største for cirka 22,000 år siden. Sett fra flyfoto eller kart kan eskere se litt ut som store slanger som slingrer seg i landskapet, forklarer Ola Fredin ved Norges geologiske undersøkelse.

Når ryggene vokser er de med på på å tynne ut isen ovenfor siden smeltevannet må kutte av mer og mer is for å holde tunnellen åpen. Når istunnellene når de flytende isbremmene lengre nedstrøms, så overføres de til dype kanaler på undersiden som fylles med sjøvann og beveger seg framover med isbremmen. Isen over disse kanalene kan være bare halvparten så tykk som resten av isen, noe som medfører økt sirkulasjon av sjøvann og gjør dem til et svakt punkt når det kommer til smelting og potensiell oppsprekking.

Har funnet linken

– Smeltingen skjer nedenfra. I mesteparten av Antarktis smelter overflateisen lite, men nedenfra kan den smelte med flere meter i året. Den tynnere isen som overføres til isbremmene ved utløpet av eskerne er med på å gjøre isen mer ujevn og påvirkelig for smelting og isdynamikk, sier Matsouka.

Denne linken har de ikke vært klar over tidligere.

Forskningen utførte de ved hjelp av et radarsystem som kan se gjennom isen. Systemet er utviklet ved Norsk Polarinstitutt's Center for Ice, Climate and Ecosystems (ICE). Nå vil de utføre samme forskning andre steder i Antarktis, og har allerede flere pågående prosjekter.