Hanna Resvoll-Holmsen: En miljøverner forut sin tid

Den første norske kvinnelige forskeren på Svalbard, Hanna Resvoll-Holmsen, blir gjerne omtalt som vår første moderne natur- og miljøverner. Med rette. Hennes glødende engasjement for naturmangfoldet bidro til varig vern av natur både på Svalbard og fastlands-Norge.

Hanna ved Blomstrands havn

Feltarbeid på Svalbard

Hanna Resvoll-Holmsen fotografert ved Blomstrands havn på Svalbard, i forbindelse med geologen Adolf Hoels Spitsbergenekspedisjon 1908. Foto: Adolf Hoel / Norsk Polarinstitutt

..

Svalbardekspedisjonene 1908

Hanna Resvoll-Holmsen avbildet på dekk på fartøyet "Holmengraa" sammen med geologen Gunnar Holmsen, som hun senere giftet seg med. Bildet er fra Amsterdamøya under Svalbardekspedisjonen i 1908. Foto: Norsk Polarinstitutt

..

Svalbards flora

I 1927 ga Hanna Resvoll-Holmsen ut det som senere ble en klassiker i botanikk: «Svalbards flora».

Det er gjerne kjente navn som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som trekkes frem i media og det offentlige ordskifte når det snakkes om polarhelter. Men det finnes flere skikkelser som har markert seg i polarhistorien, både kvinner og menn, og som ikke er kjent for folk flest.

Hanna Resvoll-Holmsen (1873 -1943) fra Vågå i Oppland er en av disse mer ukjente polarskikkelsene. Hun var botaniker, vitenskapskvinne, fotograf, naturverner og lyriker. Hun var mor, gift og ble skilt, for så å gifte seg igjen, som var nokså uvanlig på den tida. Og ikke minst; hun ble den første norske kvinnelige forskeren på Svalbard.

Banet vei for kvinner i polarforskningen

Resvoll-Holmsen virket på samme tid som Nansen og Amundsen hadde sine mest aktive år i vitenskapen og utforskningen av polarområdene. Hanna var som dem, en pioner. Hun banet vei for kvinner i akademia og i polarforskningen og bidro til varig vern av utsatte dyrearter, fortidslevninger og planter.

På begynnelsen av 1900-tallet, da Hanna studerte ved Universitetet i Kristiania, var dette en mannsbastion. Med sitt inntog på lærestedene tok Hanna og de kvinnelige medstudentene i bruk det akademiske «rommet» på en ny måte. De deltok på små og store ekspedisjoner, og ikke minst iførte seg datidens turantrekk. Et konkret eksempel er Hannas søster, den kortklipte Thekla Resvoll, som lot seg fotografere med bukser etter en ekspedisjon på fastlands-Norge i 1896, noe som den gang var uhørt og skapte reaksjoner.

Pioner 

Hanna Resvoll-Holmsen ble blant de første som skrev hovedfagsoppgave i botanikk i Norge, og senere den aller første kvinnelige dosenten i plantegeografi. Videre ble hun den første i Norge som tok i bruk moderne statistiske metoder i studiene og innførte Raunkiærs stikkprøvemetode til statistisk analyse av plantesamfunnene, noe som har vært svært viktig for den internasjonale planteforskningen.

Hennes interesser for planter førte henne til Spitsbergen i 1907, en ekspedisjon som var finansiert av fyrsten av Monaco. Året etter reiste hun på nytt nordover, denne gangen betalte hun selv deler av feltarbeidet.

Hanna klarte seg godt uten hjelp av andre disse somrene på Svalbard. Hun krysset isbreer, besteg bratte fjell og gikk langs kyster mens hun kartla arktiske planter, fotograferte og samlet fossiler. Hun fotograferte på sine mange og lange vandringer og ble den første som brukte fargefoto for å dokumentere plantelivet på Svalbard. I 1927 ga hun ut det som senere ble en klassiker i botanikk: «Svalbards flora».

Arbeidet som Resvoll-Holmsen var med å utføre regnes som starten på Norges vitenskapelige innsats på de nordlige øynene og som medvirket til at Svalbard ble norsk eie i 1920.

Fredet dyr og natur

Hannas trang til å bevare naturen på Svalbard og på fastlandet går som en rød tråd gjennom hele hennes virke.

I 1908 skrev hun reisebrev til Aftenposten om den frodige og uberørte naturen på Svalbard, men hun fortalte også at det dessverre ikke sto like bra til med dyrelivet. «En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein. Disse rigdommer er nu forbi med».

Så sterkt var drivkraften i henne til å ta vare på dyrelivet at hun i 1921 fikk gjennomført naturfredning på Svalbard sammen med geologen Adolf Hoel. Dette arbeidet lå til grunn for Landbruksdepartementets senere avgjørelse om å frede den nordvestlige delen av Spitsbergen, fredning av enkelte dyrearter og fortidslevninger, regler for jakt og fangst og fredning av forskjellige planter.

På fastlandet var det særlig fjellskogen som interesserte henne som forsker. I 1930-årene publiserte hun en artikkel Om betydningen av det uensartede i våre skoger – i en tid da få andre forstod viktigheten av biologisk mangfold. Hun var engasjert i skogforskning og var en varm forkjemper for at den naturlige bjørkeskogen ikke skulle erstattes av gran.

Hun deltok i fredningsaksjoner og arbeidet for store miljøsaker på fastlandet, blant annet ville hun hindre at Gjende og Sjoavassdraget ble offer for kraftutbygging i 1920-årene. I Turistforeningens årbok i 1917 skrev hun: «Der fòr som en skræk i mig ved det eventyrlige syn – en skræk for at industriens lange knoklede arm skulle stikke seg herind mellem fjeldene og øse av Gjendes smaragdgrønne vand». I 1973 ble vassdraget varig vernet.

---

Les mer om Hanna Resvoll-Holmsen på nettsiden polarhistorie.no