Hvordan utvikle våre havnæringer og sikre bærekraftig bruk av havet? (II)

Før jul var del I av kronikken "Hvordan utvikle våre havnæringer og sikre bærekraftig bruk av havet?" på trykk i nordnorskdebatt.no. Nå er del II også trykket. 

Fiskehjell

Foto: Ann-Kristin Balto.

Norge er og må være et foregangsland når det gjelder helhetlig havforvaltning. For å sikre en bærekraftig bruk av havområdene er det behov for å ha god kunnskap om havet og de marine økosystemenes funksjon og struktur. Samtidig trengs det oversikt over omfanget av marine næringer, maritim virksomhet og offshore virksomhet for å vurdere hvilke konsekvenser disse allerede har og vil få på miljø og samfunn. Vet vi for eksempel hvor mange turistskip som går på tungolje til arktiske havområder med de gassutslipp det medfører? En slik oversikt vil gi et bedre grunnlag for å planlegge fremtidig utvikling og vurdere konsekvenser av ulik miljøpåvirkning. Denne kunnskapen gir så grunnlag for myndighetenes utforming av politikk og gjennomføring av forvaltningstiltak.

• Dette er del 2 av kronikken, her kan du lese del 1.

Hva så med politikkutformingen og forvaltningen av havet? Flere har foreslått et Havdepartement. Men temaet er trolig for stort for et departement, og bør heller håndteres i et interdepartementalt havutvalg med deltakelse fra relevante departementer, slik som f.eks. Det interdepartementale Polarutvalget. På direktoratsnivå er vi godt organisert med Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, Miljødirektoratet, Mattilsynet, Oljedirektoratet og Norsk Polarinstitutt. Men når det gjelder Fiskeridirektoratet bør det videreutvikles til et Fiskeri- og havbruksdirektorat. Slik det er nå er det forunderlig at Fiskeridirektoratet må bruke mesteparten av innsatsen på tradisjonelle fiskerier, mens 3/4 av verdiskapingen foregår i havbruksnæringen. Denne næringen har de største utfordringene og samtidig det største potensialet for videre vekst! Samtidig bør en rydde opp i en uheldig blanding av roller – et og samme direktorat bør ikke være både regelutformer, gjennomfører og tilsynsmyndighet.

På kontroll og overvåkningssiden er det viktig med en moderne, kapabel Kystvakt og et troverdig, operativt Luft- og Sjøforsvar. Tiden er inne for å vurdere etablering av en ny enhet for ressurskontroll, separat fra Fiskeridirektoratet.

Til rådgiving og varsling bør det satses videre på noen få komplementære forvaltningsrettede forskningsmiljøer; Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt, Meteorologisk institutt, samt miljøinstituttene. Disse bør i langt større grad enn i dag samordne sin virksomhet, spesielt når det gjelder innsamling og forvaltning av data.

Anvendt og innovasjonsrettet forskning bør utføres av sterke miljøer som Sintef Ocean, Nofima og andre. Forskningsrådet bør få muligheter til å etablere et marint/maritimt program som spisses mot teknologiutvikling og nye næringsmuligheter.

Den marine grunnforskningen har ikke gode kår i Norge. NIFU sin undersøkelse av utviklingen i norsk marin forskning tidligere i år (2015-tall), viser at universitetene står for en overraskende lav andel av den marine forskningen i Norge, en klar indikasjon på at den marine forskningsinnsatsen er for tynn. Universitetene må kunne intensivere den marine grunnforskningen som grunnlag for undervisning, forvaltning og innovasjon.

Forskningssatsningen på det marine og maritime område bør føre videre den tematiske inndelingen vi på mange måter allerede har med den Arktiske satsningen i Tromsø, teknologien i Trondheim, marinbiologien og klima i Bergen, offshore-energi i Stavanger, og livsvitenskap i Oslo og på Ås. I dette ligger det at samlokalisering av de marine forskningsmiljøene realiseres, slik det stevner til i Bergen, at Ocean Space Center kommer i Trondheim, at Life Science senteret kommer i Oslo, at Ås ferdigstilles, og at UNIS i Longyearbyen utvides.

I Tromsø vil et relativt moderne bygg i Breivika og ferdigstillelsen av byggetrinn II i Framsenteret neste år forsterke samarbeidet på hav og Arktis. Bofellesskapet mellom Polarinstituttet, Havforskningsinstituttet og det nye Havsenteret i Framsenteret, vil styrke fagsamarbeidet og derigjennom rådgivningen til myndighetene. Her ligger det spennende muligheter! 

Struktureringen i universitets- og høyskolesektoren mener vi har vært til det bedre for en havsatsning der særlig UiT og NTNU fremstår som sterkere enn før. En viss konsolidering i instituttsektoren vil også være fordelaktig slik vi ser det gjennom SINTEF Ocean og nå et sterkere Havforskningsinstitutt som er sammenslått med NIFES. En ambisiøs fiskeri- og havbruksnasjon trenger et stort forvaltningsrettet forskningsmiljø som dekker helheten fra havstrømmer og havmiljø, fiskerier og havbruk, til sjømatkvalitet, ernæring og matsikkerhet.

Norge trenger også innovative, kunnskapsbaserte og forskningsbaserte hav-næringer. Ikke minst er dette viktig for bærekraftige kystnæringer på lang sikt. Det bør derfor fremelskes komplekse kompetanseklynger som vil bidra til at det blir mer attraktivt for ungdommen å søke seg til marine og maritime utdanninger. Det er viktig å erkjenne at kunnskapsutviklingen til havnæringene ikke bare skjer gjennom enda flere biologer: havforskningen og havnæringene vil trenge tungregnere, fysikere, teknologer, molekylærbiologer, økonomer, medisinere og en rekke andre fagfolk. Forvaltningen vil i tillegg trenge jurister, samfunnsvitere, statsvitere, og mere til. Derfor må vi utnytte universitetene mer fremover.

Vi får nå en moderne flåte av havforskningsfartøyer, med tilvekster som «Dr. Fridtjof Nansen» og «Kronprins Haakon». Disse skipene vil ta i bruk mer avansert teknologi enn tidligere. Med utgangspunkt i Havforskningsinstituttets rederi bør utvikles et nasjonalt rederi for drift av forskningsfartøyene. Så må Nina Jensen få lov å styre med Røkkes REV («Research and Exploration Vessel»), og vi blir gjerne med videre i råd og komiteer for å utnytte båten best mulig. Slik vi ser det vil den kunne bli et verdifullt supplement til havforskningsfartøyene våre.

Hvordan skal Norge jobbe for å bli en enda tydeligere verdensleder for forvaltning av havet? Det internasjonale havforskningsrådet en viktig arena, likeledes relevante regionale fiskerikommisjoner, havmiljøkommisjoner og initiativer. FN organer som FAO, UNEP og UNESCO er viktig for Norge og vi bør engasjere oss aktivt. I UNEP har vi for tiden lederen (Erik Solheim), likeledes i UNESCOs oseanografiske komité (IOC, Peter Haugan), og NFD er inviterer nå til et internasjonalt nettverk for ivareta havets rolle for å sikre verdens befolkning nok og ernæringsmessig riktig sjømat, etter oppfordring fra WHO / FAO.

I UNEP har vi for tiden lederen (Erik Solheim), likeledes i UNESCOs oseanografiske komité (Peter Haugan). Vi bør ta ledelsen i et FAO/WHO internasjonalt nettverk for havets rolle for å sikre verdens befolkning ernæringsmessig nok sjømat.

Hvordan skal vi kommunisere dette tydelig? Norge som en ledende havnasjon bør kommuniseres aktivt fra næringene, fra forvaltningen og forskningen gjennom ulike sendeflater. Sjømatrådet har gjort en formidabel innsats for å fremme norsk sjømat verden over, og for hver krone investert i markedsavgiften er det generert 14 – 16 kroner i økt eksportverdi. Sunn mat fra kalde, rene hav er et viktig fundament for norsk eksport.

Her til lands bør vi konsentrere oss om noen få konferanser der dette kommuniseres årlig, fiskeri- og havbruksmessene og Ocean Week i Trondheim, North Atlantic Seafood forum i Bergen, ONS i Stavanger, Arendalsuken, og den Maritime konferansen på Lillestrøm. Kanskje den konferansen det vil gi mest igjen for å satse på er Arctic Frontiers i Tromsø som har vokst frem som en av de ledende policy-, business og vitenskapskonferansene om nordområdene. Vi tror at havsenteret som skal komme til Tromsø vil spille en viktig rolle for arbeidet med å koble forskning, analyse og næringsutvikling. Den store Our Ocean-konferansen som Norge skal være vertskap for i 2019 bør også legges til byens som omtales som «Porten til Ishavet», nemlig Tromsø!