Vanlige spørsmål om Fimbulisen

Her kan du finne svar på noen av de vanligste spørsmålene om Fimbulisen og forskningen som skal foregå der.

Hvor er Fimbulisen?

Omtrent 10 % av landområdene i Antarktis er isbremmer, dvs. isbreer som flyter på havet. I Antarktis er det ingen elver, men store mengder ferskvann renner ut i havet når undersiden av isbremmene smelter. Nyere forskningsresultater viser at den største ferskvannstilførselen til havet rundt Antarktis kommer fra isbremmene langs kysten av Dronning Maud Land.

Fimbulisen er en stor isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den er omtrent 41 000 km2 i utstrekning og ligger på den østre delen Kronprinsesse Mærtha Kyst fra 3° vest til 3° øst. Fimbulisen får næring fra isbreen Jutulstraumen, beliggende mellom Maudheimvidda og Fimbulheimen.
Isbremmene langs Dronning Maud Land flyter flere steder utover dypt vann. Havdypet under den nordligste delen av Fimbulisen er nesten 3000 meter. Her er isen mye mer utsatt for smelting da disse isbremmene har kontakt med vann som har temperaturer 2–3 grader over frysepunktet.

Fimbulisen er, til tross for sin noe beskjedne størrelse, den isbremmen i Antarktis som tilførerer havet mest ferskvann. Estimater fra forskningsmodeller tyder på at mengden ferskvann fra Fimbulisen kan sammenlignes med vannføringen i en av de store sibirske elvene som renner ut i Polhavet. Dette ferskvannet har stor betydning for utbredelsen og tykkelsen av isdekket i Weddellhavet og for dannelsen av bunnvann.

Les mer om Fimbulisen.

Hopp til oversikten

Hva er forskjellen mellom en isbre og en isbrem?

Isbreen ligger på fast land. Om isbreen glir ut i havet, kaller vi den delen av breen som flyter på vannet for en isbrem. Den henger fast til den landfaste delen av isbreen.

Hopp til oversikten

Hva skal Fimbul-prosjektet studere?

Fimbulprosjektet går over flere år. I 2001 kartla et forskerteam isbremmen som flyter i havet og topografien på havbunnen under bremmen. På den måten fant de ut hvor det var viktigst å sette ut måleinstrumenter som kan gi oss fakta om hvordan selve smeltingen av isen foregår under bremmen. Kartleggingen ga også grunnlag for å kunne måle selve ismassen, gjøre en vurdering av om isen smelter ned totalt sett, er stabil eller tvert i mot vokser.

I november i år reiser en ekspedisjon på 11 personer ut på isbremmen. En gruppe skal bore seg gjennom isen på tre steder for både å gjøre målinger der og da og for å sette ut instrumenter som i flere år samler data fra havet under isen. Slike data har ingen hatt tilgang på før fra Fimbulisen. Om et år, vinteren 2010/2011 skal en gruppe dra ut på isen og lese av alle disse målingene.

Den andre gruppa, glasiologigruppa, skal gjøre systematiske radarmålinger, seismiske målinger og ta ut prøver av de øvre lagene på isbremmen. Mens den første gruppa jobber på tre boresteder, kjører den andre gruppa flere lange svinger rundt på isen. Også neste år skal glasiologer ned på isen for å fortsette sin kartlegging av smelteprosessen.

Hopp til oversikten

Hvor tykk er Fimbulisen?

Den delen av breen som ligger på land, kan være opp till tre tusen meter tykk. Når den «renner» ut i havet, Jutulstraumen, blir den til en isbrem der tykkelsen varierer fra noen meter opp till 600 meter. Der ekspedisjonen skal bore, er isen mellom 200 og 400 meter tykk.

Hopp til oversikten

Hvordan klarer dere å måle havet på undersiden av isen?

Ingen har klart å måle strømmene, saltholdigheten og temperaturen under denne store isbremmen før. I 2005 sendte British Antarctic Survey en ubemannet ubåt inn under isen for å gjøre målinger. På den andre turen under isen ble ubåten borte for godt.

Ekspedisjonen skal bore hull tvers gjennom isen som kan være opp till 400 meter tykk. Det skjer med varmt vann med høyt trykk som driver en borespiss ned i isen. Når hullet er klart, firer forskerne ned instrumenter som gjør målinger under isen direkte, data som ekspedisjonen tar med hjem denne vinteren. Men forskerne henger også ut instrumenter under hullet som skal gjøre målinger i havet under flere år. Data her samles på en harddisk som blir liggende oppå isen. Etter et år drar forskerne tilbake og henter disse dataene med seg hjem for analyse.

Hopp til oversikten

Hvorfor bruker dere seler i forskningsprosjektet?

I 2008 ble 15 elefantseler utstyrt med måleinstrumenter på hodene sine på Bouvetøya som ligger lenger nord i Sørishavet. 8 av selene svømte ganske rett ned til kanten av isbremmen på Fimbulisen. Der oppholdt de seg under hele forrige vinter og skaffet store mengder data som det ville vært enormt dyrt å hente inn med forskningsskip. Selene dykker dypt ned i havet for å hente mat. Når de er på det dypeste, settes måleboksen i gang og henter data fra ulike dyp i det selene svømmer mot overflaten. Det er data om temperatur, om saltholdighet og om strømretninger og strømstyrke. Når selene kommer opp til overflaten, sendes dataene via satelitt til forskerne i Norge.

Selene skaffer altså store mengder data svært billig i sammenlikning med hva det ville koste å hente disse dataene med båter.

Måleinstrumentene skader ikke selene. De limes fast i pelsen på hodet. Når denne pelsen faller naturlig av, ramler instrumentene av og ingen merker er igjen.

Hopp til oversikten

Hvorfor er forskningen som skal foregå på Fimbulisen viktig?

Det er generelt viktig å øke kunnskapene om dette store kontinentet som følgelig også har stor betydning for det globale klimaet. I Antarktis ligger 90 % av ismassene på jorden. Om alt dette frosne vannet smeltet, ville havet stige 60 meter.

Fimbulbremmen er spesielt viktig i denne sammenhengen fordi så store mengder smeltevann renner ut i havet her. Mengden kan sammenliknes med en stor sibirsk elv i Russland.

Smeltingen av isen er stor ved Fimbulisen fordi:

  • bremmen ligger så langt nord sammenlignet med andre isbremmer i Antarktis, helt oppe på 70 °S.
  • havet er så dypt ved bremkanten, opp til 1300 meter. Her er det en terskel ut mot havdyp på 2–3000 meter der det varme vannet fra nord trykker på
  • nedbøren fra et område på 126 000 kvadratkilometer siger ut i havet akkurat her. Området er ca. 1/3 av hele Norges areal.

Rundt Antarktis går det en strøm med kaldt havvann som ligger som en sperre mot det varme vannet fra nord. Hva skjer hvis temperaturen i området stiger så et stort stykke av isbremmen brekker av? I dag stikker bremmen 30 mil ut i havet, ut til denne viktige terskelen som havbunnen danner. Brekker et stort stykke av, kan to ting skje. Isbreen kan bevege seg raskere ut i havet når bremmen ikke lenger bremser så mye som den gjorde før den store biten brakk av. Det gjør at avsmeltingen kan øke i omfang. Den kalde strømmen som i dag ligger som en sperre mot varmtvannet, kan forandre seg og slipper inn større mengder varmt vann. Også det vil øke avsmeltingen fra breen.

Disse forholdene er det viktig å finne ut av. Vi må forstå hva som skjer for å kunne forutse med noen sikkerhet hva som kan komme til å skje. Forstår vi Fimbulisen, vet vi mye mer om avsmeltingen fra hele Antarktis. Sammen med andre forskningsresultater fra andre forskere vil vi få den kunnskapen vi trenger for å lage sikrere modeller og prognoser, langt sikrere enn de vi har i dag.

Hopp til oversikten

Øker eller minker ismassene på Fimbulisen?

Det er det vi skal finne ut. Både havforskerne og isbreforskerne i ekspedisjonen jobber for å finne ut mer om nettopp dette. En vanlig oppfatning i dag er at det blir varmere i Vest-Antarktis, den delen som ligger sør for Sør-Amerika, mens resten av verdensdelen er i balanse eller til og med blir kaldere helt i øst-delen. Vi vet ikke om denne oppfatningen er riktig. Vi vet ikke om ismassene øker, er stabile eller minker, verken totalt sett i Antarktis eller på Fimbulisen.

Hopp til oversikten

Hvor lenge skal dere være på Fimbulisen?

Fimbul-prosjektet har to ekspedisjoner, denne ekspedisjonen reiser inn i Antarktis rundt 5. november og kommer tilbake til Norge i midten av januar. Neste år skal en ny ekspedisjon ut på Fimbulisen omtrent på samme tid.

Hopp til oversikten

Hvorfor er det så viktig at unge får vite hva som foregår på Fimbulisen?

Vi i prosjektet syns det er flere grunner til dette.

For det ene er ungdom ofte mer engasjert i fremtiden enn folk flest, ikke minst i hvordan klimaet utvikler seg og hva som kan gjøres av oss for å påvirke denne utviklingen positivt. Ikke så rart kanskje, ettersom unge skal leve lenger på kloden enn eldre.

For det andre har det alltid vært et sterkt motiv hos mennesket til å søke ny kunnskap, være nysgjerrige. Ikke minst hos unge. Antarktis ligger på mange måter igjen som en uoppdaget, hemmelig verdensdel som vi får øynene mer og mer opp for.

For det tredje ønsker vi å inspirere unge til å søke naturfag og dermed gi grunnlag for rekruttering av nye forskere innefor disse emnene. Når vi vet hvor mye vi ikke vet, så vet vi i alle fall hvor stort behov det er for denne typen forskning – å finne ut av de prosessene som styrer naturen her på Jorden.

Og framfor alt; unge kan se saker med nye øyne, friske synsvinkler. Og det trengs det også. Sammen med erfaring kan dette gi forskningen viktig, ny næring.

Hopp til oversikten