Norsk Polarinstitutts historie

Siden 1928 har Norsk Polarinstitutt foretatt systematisk kartlegging og vitenskapelige undersøkelser av polarområdene på vegne av den norske stat. I dag har instituttet et aktivt og miljørettet institutt for forskning, kartlegging og miljørådgivning.

Grunnlaget ble lagt for over 100 år siden, da fyrst Albert I av Monaco i 1906 og 1907 finansierte ekspedisjoner til Svalbard på oppfordring fra rittmester Gunnar Isachsen. Fyrsten var en ivrig oseanograf som selv var interessert i å utforske det høye nord. For å kartlegge mer av «det ukjente indre av Spitsbergen», ble det blant annet benyttet fotografiapparat. 

Ekspedisjonen regnes som direkte forløper til de Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner og til etableringen av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser.

Statlig polarforskning

Adolf Hoel

Geologen Adolf Hoel var Norsk Polarinstitutts første direktør. Foto: Selmer Nordland / Norsk Polarinstitutt

Geologen Adolf Hoel (1879–1964) var med på ekspedisjonen i 1907, og året etter dro han tilbake for å gjøre geologiske undersøkelser på den første norskfinansierte vitenskapelige ekspedisjon til Svalbard (finansiert av Universitetet i Oslo og privatpersoner). I denne «Klondike-tiden» på Svalbard var det ansett som viktig å sikre de geologiske ressurser og understreke norsk tilhørighet gjennom kartlegging til lands og til vanns. Opptakten til dannelsen av Norsk Polarinstitutt skjedde i 1909 da den norske stat gikk inn med årlig støtte til virksomheten (De Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner). Adolf Hoel ble senere leder av disse Svalbard-ekspedisjonene. Hoel spilte en aktiv rolle når det gjaldt organiseringen av norsk polarforskning fra århundreskiftet og fram til siste krig, og han var levende politisk engasjert. I mellomkrigstida gjorde han seg til talsmann for en sterk kobling mellom politikk, økonomi og vitenskap.

Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU)

Etter at Norge hadde fått suverenitet over Svalbard i 1925, foreslo Hoel overfor myndighetene å opprette en sentral institusjon for undersøkelser og kartlegging av de norske arktiske områder. Den 1. mars 1928 ble Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) grunnlagt med Hoel som direktør.

Frans Josefs land fikk mye oppmerksomhet de første årene. Sovjetiske oppsynsskip jaget de norske fangstskutene fra området som ble lukket for andre nasjoner fra begynnelsen av 1930-årene.

Parallelt med dette ble innsatsen konsentrert om kartleggings- og forskningvirksomhet ved Nordøst-Grønland, og ekspedisjoner ble sendt ut i samarbeid med norske fangstfolk. I 1932 foretok NSIU den første flykartlegging av området som ble kalt Erik Raudes Land. Feltvirksomheten ved Svalbard ble trappet opp i 1936, da mesteparten av Svalbard ble flyfotografert for kartlegging. Aktiviteten dreide seg i stor grad om topografisk kartlegging til lands og til havs, i tillegg til geologiske undersøkelser. 

Aktivitet ved begge poler

Ved årsskiftet 1938/39 fikk Adolf Hoel nyss om at tyskerne var på vei for å annektere Dronning Maud Land i Antarktis. Han ba i all hast den norske regjering om å vedta en kongelig resolusjon som sikret krav til dette området, som først ble besøkt av «Norvegia»-ekspedisjonene finansiert av hvalfangstrederen Lars Christensen (1885–1965). Stortinget vedtok å annektere Dronning Maud Land 14. januar 1939, bare tre dager før den tyske ekspedisjonen nådde fram.

Etter Den andre verdenskrig ble det besluttet å omorganisere driften av institusjonen, og 1. mars 1948 ble NSIU ble omdøpt til Norsk Polarinstitutt – noe som gjenspeilet at også Antarktis var blitt en del av det geografiske virkeområdet. For å styrke instituttets anseelse internasjonalt, ble den verdenskjente polarforsker og oseanograf, professor Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), hentet for å lede det nye instituttet. Som Hoel var også H. U Sverdrup en markant personlighet. Mens Hoel arbeidet med politisk trykk nasjonalt, var Sverdrup en ledende skikkelse innen oseanografi internasjonalt. Under Sverdrups ledelse ble kartlegging og geologi videreført, og instituttet startet opp geofysiske undersøkelser og klimaforskning. Han var også pådriver for den norsk-britisk-svenske «Maudheim»-ekspedisjonen i 1949–52, som ble ledet av instituttet og som var den første internasjonale forskningsekspedisjon til Antarktis.

Etter knappe 10 år i lederstolen gikk Sverdrup bort, og etter at Anders Orvin ledet instituttet i en overgangsperiode ble han etterfulgt av geologen Tore Gjelsvik (1916–2006). Gjelsvik var direktør i 23 år til han gikk av for aldersgrensen. I hans direktørtid fortsatte innsatsen på Svalbard med vekt på kartlegging og geofysikk. Men samtidig skjedde det endringer – ikke minst på transportsiden – som påvirket instituttet. Gjelsvik var en person med høy internasjonal status, og han ble blant annet annet valgt til president for vitenskapskomitéen for Antarktis samtidig som han fikk i gang igjen selvstendig norsk Antarktis-aktivitet.

1980-årene – økt engasjement

I 1983 overtok siviløkonomen Odd Rogne direktørstillingen. Han hadde i noen år vært instituttets nestleder, og var den første direktøren som ikke hadde naturfaglig bakgrunn. Endringstakten økte i hans tid, og da Miljøverndepartementet ble opprettet ble det tillagt direktorater for å gi bredde i oppgaver. Dette førte til at instituttet ble flyttet over fra Industridepartementet i 1979, noe som innledet en periode med ekspansjon og gradvis endring i fokus. Men Polarinstituttet fikk liten del av den betydelige vekst som foregikk sentralt og i underliggende etater som Statens Forurensningstilsyn (nå Miljødirektoratet). Det var knapt vekst i faste stillinger – i stedet kom ekspansjonen gjennom engasjementer finansiert fra eksterne oppdrag.

I 1980-årene hadde blant annet oljenæringen interesser i Barentshavet og på Svalbard, som førte til flere store programmer innen maringeologi, havis, og biologi. Betegnelser som OKN, AKUP, MUPS og Pro Mare var alle aktive arbeidsbegreper i instituttet. Instituttet vokste ut av sine lokaler nær Fornebu, og ved slutten av ti-året var det spredd på tre lokaliteter, før det i 1993 ble samlet på Majorstua.

Samtidig med denne veksten overtok staten det isgående fartøyet «Lance» i 1981. Sjøkartverket ble reder, men Polarinstituttet fikk disposisjon over 60 dager hvert år. Kombinasjonen av nye oppdrag og «Lance» som hensiktsmessig redskap endret profilen for faglig innsats. For første gang kunne instituttet planlegge langsiktig med sikkert forskningsfartøy. Det ble nå vanlig med to større forskningstokt hver sommer, ett geofysisk og ett som enten dekket biologi eller maringeologi.

Etter at flyplassen ble åpnet i Longyearbyen i 1975 begynte andre forskningsmiljøer å interessere seg for forskning på Svalbard. Polarinstituttet, som av logistiske grunner tidligere hadde utført både brorparten av grunnforskningen og annen forskning, kunne nå i økende grad legge vekt på forvaltningsrettet forskning og få dekket en del av den grunnleggende forskning gjennom samarbeid med universitetene og andre. Prosjektorganiseringen av instituttets faglige virksomhet var en del av denne prosessen.

På Svalbard skjedde det flere endringer. I Longyearbyen etablerte instituttet seg i hangarbygget på flyplassen med kontorer, feltoperasjonsrom og utstyrslager og fikk egne hybelleiligheter i nærheten. I slutten av perioden kom etableringen i Næringsbygget med egne ansatte og den første luftmålestasjonen i Ny-Ålesund, Zeppelinstasjonen, ble bygd. Faglig ansvar for denne lå under Norsk institutt for luftforskning (NILU), mens Polarinstituttet ble eier og sto for driften. Samtidig ble instituttets forskningsstasjon i Ny-Ålesund utvidet med flere laboratorier og betydelig økt virksomhet, Ny-Ålesund-stipendier ble introdusert, og det internasjonale samarbeidet ble utvidet ved at Japan og Tyskland leide egne bygg for sin forskningsvirksomhet. Dette ble forløperen både for utvidelse av Norsk Polarinstitutts stasjon noen år senere, og den store internasjonale ekspansjonen i Ny-Ålesund som kom i 1990-årene.

I Antarktis fikk aktiviteten bedre forutsigbarhet gjennom etableringen av Norwegian Antarctic Research Expeditions (NARE) – et nordisk forskningssamarbeid mellom Finland, Sverige og Norge. Gjennom en ubyråkratisk avtale ble man enig om at hvert land på omgang arrangerte ekspedisjoner som også tok med et titalls forskere fra de andre to landene. Dette gjorde det mulig å drive årlig forskningsvirksomhet, noe som muliggjorde langsiktig planlegging og gjennomføring av aktiviteter som krevde fortløpende  sesonger.

I tilknytning til overflyttingen til Miljøverndepartementet ble instituttets samlede virksomhet vurdert. Konklusjonen var at det fremdeles var kostnadseffektivt å ha et sentralt institutt som gjennomførte samordnede ekspedisjoner i polarområdene. Hydrografisk avdeling ble imidlertid overført til Sjøkartverket (Statens kartverk Sjø). Det resulterte i at sjøkartleggingen rundt Svalbard ble sterkt redusert – nesten stoppet opp – etter få år. Dette skyldes trolig at det ikke lenger var engasjement og øremerkede midler til denne aktiviteten, og illustrerte på sitt vis hvorfor det var viktig med en institusjon som hadde identifisert ansvar i nord.

En ny tid

Forskningsstasjonen Troll i Antarktis

Trollstasjonen ble større etter ombygginga i 2005, og har no et mannskap som holder stasjonen i drift hele året.  Foto: Arne O. Bergdal / Norsk Polarinstitutt

I dag har instituttet et aktivt og miljørettet fokus på forskning, kartlegging og forvaltningsrådgivning. Instituttets mandat er å være nasjonens sentralinstitutt for kunnskap om polarområdene og slik bidra til at norske polarområder blir forvaltet i samsvar med internasjonalt arbeid for en bærekraftig utvikling. Polarinstituttet forvalter miljøforskriften for Antarktis og Bouvetøyaforskriften, i tillegg til å representere Norge i mange internasjonale fora. Instituttet driver topografisk og geologisk kartlegging av de norske polare områdene og gir logistikk- og ekspedisjonsstøtte til norske og utenlandske forskere.

Alle de statlige norske Antarktis-ekspedisjoner har vært ledet av Norsk Polarinstitutt. I våre dager organiserer instituttet fortsatt slike ekspedisjoner som en del av et nordisk samarbeid, med hovedfokus på å innhente kunnskap for å bedre vår forståelse av naturlige og menneskeskapte globale klimaendringer. Forskningsprosjektene spenner fra biologi, glasiologi, paleoklimatologi og fysisk oseanografi til miljøovervåking. Den 11. februar 2005 landet det en norsk Hercules-maskin fra Sør-Afrika på den nye flystripa ved forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Ombord var både dronning Sonja og daværende miljøvernminister Hareide. Flystripa ble offisielt åpnet av ministeren rett etter landing, og dagen etter åpnet dronningen den nyoppgraderte stasjonen, som nå fikk kapasitet til helårsdrift. Stasjonen kunne nå tåle temperaturer ned til -60 °C og vindhastigheter opp til 60 meter i sekundet.

Mye av Norsk Polarinstitutts virksomhet foregår likevel i Arktis, hvor instituttet siden 1968 har hatt ansvar for den norske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Dagens stasjonsbygg – Sverdrupstasjonen – ble åpnet av miljøvernminister Guro Fjellanger i 1999 og tilbyr moderne lokaler til norske og utenlandske forskere. Zeppelinstasjonen for atmosfærisk overvåking og forskning ble gjenåpnet i 2000 av kronprins Haakon Magnus etter ombygging og utvidelse. 

Instituttets isbjørnforskning har fått spesiell oppmerksomhet i nasjonal og internasjonal media fordi den norsk-russiske bestanden er utsatt for stor påvirkning av miljøgifter og er spesielt sårbar for klimaendringer.

Norsk Polarinstitutt har gjennom det meste av sin historie hatt hovedkontor i Oslo, men etter en stor og langvarig debatt vedtok Stortinget i 1993 å flytte instituttet til Tromsø. Etter vedtaket ble glasiologen og Antarktisforskeren Olav Orheim ansatt som direktør. Fra 1997 ble hovedkontoret flyttet til Tromsø, selv om fortsatt halvparten av medarbeiderne befant seg i Oslo. Høsten 1998 flyttet instituttet inn i det nye Polarmiljøsenteret (nå Framsenteret) som ble offisielt innviet 1. desember samme år av kong Harald V. Samtidig ble Polarinstituttets geografiske arbeidsfelt utvidet til å inkludere Barentsregionen.

Nordområdene i fokus

I juni 2005 avsluttet direktøren for instituttet Olav Orheim sin andre åremålsperiode og tidligere forskningsdirektør Jan-Gunnar Winther tok over. Orheims energiske innsats for Norsk Polarinstitutt gjennom 12 år har satt spor etter seg. Fra opprinnelig å være mot flytting av instituttet fra Oslo til Tromsø, tok han skjeen i den andre hånda og ledet en formidabel rekrutterings- og oppbyggingsprosess som Polarinstituttet nå høster fruktene av. Som leder for et regjeringsutnevnt utvalg som ga innspill til en fremtidig norsk nordområdestrategi (NOU 2003:32 Mot Nord!), vil Orheim bli husket som en av de som banet vei for den tunge satsingen vi nå har fått i nordområdene. Orheims arbeid innen internasjonalt polarsamarbeid er også svært høyt verdsatt av våre mange utenlandske samarbeidspartnere.

Regjeringens forvaltningsplan for Barentshavet ble lagt fram i mars 2006 og vedtatt av Stortinget i juni. Polarinstituttet var sterkt involvert i arbeidet med denne. Den kontinuerlige oppfølgingen av forvaltningsplanen blir nå ivaretatt av tre grupper, der Polarinstituttet leder den ene (faglig forum) og er representert i de to andre (overvåkingsgruppen og risikogruppen). Faglig forum har ansvar for oppfølging og koordinering av det samlede faglige arbeidet med økosystembasert forvaltning av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Statusrapporter om resultater av forskning, overvåking, kartlegging og andre relevante faglige aktiviteter i tilknytning til målene i planen skal fortløpende framlegges for den interdepartementale styringsgruppen som er ledet av Miljøverndepartementet. 

Stoltenberg II-regjeringen ved Statsminister Jens Stoltenberg og statsrådene Jonas Gahr Støre, Åslaug Haga og Øystein Djupedal la fram sin nordområdestrategi på Polarmiljøsenteret 1. desember 2006. Regjeringens satsing på nordområdene har gitt en økt fokus på miljøovervåking, internasjonalt samarbeid gjennom Arktisk Råd, og en økt forskningsinnsats i forbindelse med gjennomføringen av det fjerde internasjonale Polaråret 2007–2008. En stadig økende oppmerksomhet på klimaendringer har stilt nye krav til kunnskap om hva dette betyr for polarområdene, og Norsk Polarinstitutt har i økende grad blitt opptatt av å kunne formidle denne kunnskapen til myndigheter og publikum.

29. september 2010 endret Polarmiljøsenteret navn til Framsenteret, og skal bidra til å opprettholde Norges posisjon som en fremragende forvalter av miljø og naturressurser i nord. Framsenteret er en utvidelse av samarbeidet som ble gjennomført i regi av Polarmiljøsenteret, og vil i første omgang være et nettverk bestående av 19 norske institusjoner med base i Tromsø. Seks departementer, ledet av Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet), har samarbeidet om etableringen av senteret for å styrke klima- og miljøforskningen i nord.