Jan Mayens geologi

Jan Mayens sokkel ble dannet under åpningen av Atlanterhavet for ca. 40 millioner år siden, i eocen-epoken, og er en rest av kontinental jordskorpe. De eldste bergartene som stikker opp av havet er derimot bare omtrent en halv million år gamle. Jan Mayen som øy har altså neppe opplevd mer enn de tre siste kvartære istidene.

Beerenberg

Vulkanen Beerenberg på Jan Mayen. Foto: Johan Hustadnes / Norsk Polarinstitutt

Geologisk kart over Jan Mayen

Geologisk kart over Jan Mayen. Kart: W. Dallmann / Norsk Polarinsitutt (1996). Sammenstilt på grunnlag av kart fra Imsland (1978), Roberts & Hawkins (1965) og Siggerud (1972, 1986).

Øya hever seg opp fra en undersjøisk vulkansk fjellkjede, kalt Jan Mayenryggen. Fjellkjeden avgrenser det over 1500 meter dype Islandsplatået mot nordøst. Nord for Jan Mayen heller havbunnen relativt bratt ned til havdyp på over 2000 meter i Jan Mayen-bruddsonen.

Denne bruddsonen er en aktiv transformforkastningssone. I denne er midthavsryggen mellom Europa og Amerika forskjøvet med ca. 200 km. Forskyvingen fortsetter ennå med gjennomsnittlig et par centimeter pr. år.

Et lite segment av spredningssonen ligger antagelig under nordøstspissen av Jan Mayen. Vulkanismen og jordskjelvaktiviteten på og omkring øya skyldes denne beliggenheten.

Vulkanlandskap

Geologisk kart over Jan Mayen fra kvartærtiden

Geologisk kart over Jan Mayen fra kvartærtiden. Kart: Kirsti Høgvard / Norsk Polarinstitutt (1996)

Landskapet på Jan Mayen preges av øyas vulkanske opprinnelse. På Nord-Jan ligger verdens nordligste aktive vulkan som hever seg over havnivå. Den 2277 meter høye Beerenberg er en majestetisk vulkan, med regelmessige flanker som heller ca. 30° rundt Sentralkrateret, og videre nedover ved hovedmassivet, ca. 15°. Dette bruddet i helningsvinkelen skyldes at en ung stratovulkan med en veksling av lava- og tefraproduksjon har bygget seg opp på en eldre sjoldvulkan med hovdsakelig lavaproduksjon. Tallrike parasittkratere sitter på de nedre delene av flankene, bygget opp av tuff, slagg og tefra.

Beerenberg er dekket av et tyvetalls breer som utgjør omtrent 30 % av arealet til øya. Noen av brefrontene når helt ned til havnivå.

Berggrunnen på øya består av basaltlavastrømmer i veksling med pyroklastiske bergarter. De sistnevnte er bergarter av vulkansk opprinnelse som ble slengt ut under vulkanutbrudd og størknet mer eller mindre i luften. De yngste vulkanutbruddene i 1970 og 1985 skjedde på de nedre vulkanflankene på nordøstsiden av Beerenberg. Sentralkrateret og Eggøya, en kraterruin på sørsiden av fjellet, har permanent fumarolaktivitet (uttreden av het vanndamp). Man regner gjennomsnittlig med ett vulkanutbrudd på Jan Mayen i 100–130 år.

Vulkanutbruddet av 1970

Det største kjente vulkanutbruddet skjedde i september–oktober 1970 og ble oppdaget av et passerende linjefly ved en opptil 11 km høy røyksky.

Utbruddet skjedde fra flere kratere langs en 5 km lang spaltesone ved nordøstspissen av Jan Mayen. Lavaproduksjonen varte i over 3 uker. Omtrent 0,5 km3 lava ble produsert. Over 4 km2 nytt land ble dannet, utover forhenværende havdyp på opp til 300 meter. Over halvparten av den nye landoverflaten ble imidlertid erodert bort av sjøen i løpet av få år.

En mer detaljert beskrivelse av Jan Mayens geologi, inkludert alle kjente vulkanutbrudd finnes på s. 29–45 i Meddelelser nr. 144: Natur- og kulturmiljøet på Jan Mayen: med en vurdering av verneverdier, kunnskapsbehov og forvaltning.