Isen på Antarktis

Det er observert en økning av ishastigheten i breene på den antarktiske halvøya, og flere isbremmer har brukket de siste ti år. Isbremmene har en demmende effekt på innlandsisen, og forskerne mistenker at om de forsvinner, kan store deler av den landfaste innlandsisen påvirkes.

Forsker Tore Hattermann foretar målinger på Fimbulisen

I 2009/2010 og 2010/2011 ledet forskere fra Polarinstituttet ekspedisjoner til Antarktis for å studere massebalansen til isbremmen Fimbulisen, samt smelting og sirkulasjon i havet på undersiden av den flytende isen. For å måle hvor fort isen beveger seg i Jutulstraumen boret vi ned staker i snøen og leste av posisjonene til stakene ved hjelp av GPS. Ved å gjenta avlesningen etter en bestemt tidsperiode kunne vi beregne distansen staken hadde beveget seg i dette tidsrommet, og dermed hastigheten. Den første ekspedisjonen plasserte ut staker, strømmålere og termometre, og ett år senere innhentet den andre ekspedisjonen data fra målerne og byttet batterier. Foto: Elvar Ørn Kjartansson

Antarktis er så å si en ørken fordi det er svært lite nedbør her. På isplatået snør det ikke mer enn noen få centimeter i året.

Men den snøen som faller, presses sammen og danner is som beveger seg mot kystområdene. Ved havet begynner isen å flyte på vannet og danner en isbrem, som Fimbulisen nord for den norske forskningsstasjonen Troll. Ytterst mot havet kalver isbremmen, idet store eller mindre isfjell brekker av. Det er observert en økning av ishastigheten i breene på den antarktiske halvøya, og flere isbremmer har brukket de siste ti år. Isbremmene har en demmende effekt på innlandsisen, og forskerne mistenker at om de forsvinner, kan store deler av den landfaste innlandsisen påvirkes.

Kalving er den viktigste mekanismen for fjerning av is i Antarktis' massebalanse. Nest viktigst er smeltingen under isbremmene.