Breene på Svalbard

Rundt 60 prosent av Svalbards areal er dekket av isbreer. Norsk Polarinstitutt har målt massebalansen i utvalgte breer på Svalbard så langt tilbake som til 1967. Dette er blant de lengste sammenhengende høyarktiske tidsserier som er gjort på isbreer.

Kronebreen i Kongsfjorden kalver

Kronebreen i Kongsfjorden kalver. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt

Et viktig motivasjon for å måle massebalanse er å beregne hvor mye Svalbards smeltende isbreer bidrar til havnivåstigning. Gjennomsnittlig global havnivåøkning er i dag ca. 3 mm per år. Omtrent halvparten av økningen skyldes smelting av «mindre» isbreer, det vil si alle isbreer utenom Grønland og Antarktis, men det er fortsatt relativt store feilmarginer på disse estimatene. Det er derfor viktig å kvantifisere bidragene til havnivåøkningen fra de forskjellige isdekkede områdene på jorda. Svalbard står for et ikke ubetydelig bidrag ettersom ca. 10 prosent av det isdekkede området i Arktis (utenom Grønland) ligger der.

Sammenlignet med Svalbard-isbreenes maksimumsposisjoner i 1920-årene har frontene trukket seg tilbake. Noen breer som tidligere kalvet i havet er nå langt inne på tørt land. Siden 2001 har breenes netto massebalanse i all hovedsak vært negativ; de smelter mer om sommeren enn de «feiter seg opp» på snø og is om vinteren, og tendensen har akselerert, særlig i de vestlige delene av Svalbard.

Isbreene på Svalbard smelter relativt raskt på grunn av øygruppens plassering i en relativt varm del av Arktis, og den stadig hurtigere avsmeltingen skyldes at sommertemperaturene i Arktis øker. Denne trenden er helt i samsvar både med isbreer ellers i verden og utviklingen i Arktis som helhet.