Klimakomponenter i Arktis

Arktis kjennetegnes av unike komponenter bestående av vann i fast form, det vil si isbreersnøpermafrost og islagt vann. Disse komponentene utgjør samlet sett kryosfæren. Kryosfærens komponenter er alle følsomme for klimaendringer, og alle har en betydelig rolle i det globale klimasystemet. 

Havis

Arctic summer sea ice extent

Arctic summer sea ice extent Figur: Panel b i Figure SPM3 fra IPCC Summary for Policy Makers

Havis dekker store deler av Polhavet om vinteren. Noen steder ligger isen hele året rundt, mens i de ytre områdene av isdekket smelter isen om sommeren og isflak brekker av og transporteres bort med havstrømmer. Totalt sett er det opp til tre ganger så mye is om vinteren som om sommeren.

Havisutbredelsen har minket kraftig de siste 30 år, og isen forsvinner raskere enn klimamodellene har kunnet forutsi. Isen er også blitt tynnere, og den kompakte og massive flerårsisen er det nå mindre av. Mer konkret viser FNs klimapanels sammenstilling av tilgjengelig kunnskap i 2013 at  utbredelsen av havisen har minket med mellom 3,5 og 4,1 % per tiår i perioden 1979 til 2012, mens havis som har overlevd minst én sommer har minket med 9,4–13,6 % per tiår i samme periode.[1] Endringene i havisutbredelsen skjer med stor sikkerhet raskere enn før, og de raskeste endringene skjer i sommer- og høstmånedene. Dokumentasjonen tyder også på at istykkelsen i Polhavet har blitt redusert med 1,3–2,3 meter i gjennomsnitt i perioden mellom 1980 og 2008. I enkelte områder i Arktis gjør disse endringene at i perioden med isfrie forhold er økt med opptil 2 måneder. De panarktiske trendene observeres også i våre nære havområder, Barentshavet og Framstredet. 

Observasjonsserien som er rapportert gjennom Miljøovervåkning på Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) viser tydelige negative trend for isutbredelse gjennom overvåkingsperioden og at det er store variasjoner i istykkelsen i Framstredet, men at både variasjon og tykkelse har avtatt de siste årene.

Totalt sett forventes havisen i Arktis å fortsette å minke i utbredelse og å tynnes gjennom hele året, selv om det vil være regionale forskjeller. Et isfritt Polhav om sommeren kan bli en realitet innen midten av dette århundret.

Det isdekkende arealet vil over tid blir mindre i det globale klimasystemet gjennom endringer i strålingsbalansen (på grunn av albedoeffekten). Dette vil igjen kunne påvirke andre prosesser og drivkrefter som danner rammen for det globale klimaet.

Endringer i havisen vil ha betydning for leveområdet til isavhengige arter, det vil si bl.a. planktonarter som er tilpasset livet langs iskanten eller i/under isen, fisk, sjøfugl, sel, hval og isbjørn. 

Isbreer

I den femte rapporten fra FNs klimapanel viser sammenstillingen av kjent kunnskap at nesten alle isbreer over hele verden fortsetter å minke. I Arktis er Alaska og det nordlige Canada blant de områdene som opplevde størst massetap fra isbreer det siste tiåret. Flere områder på innlandsisen på Grønland har tapt masse de siste to tiårene, og massetapet sprer seg til stadig nye områder av dette store ismassivet. Hastigheten på massetapet øker. Overflatesmelting og isbrekalving står for hver sin halvdel av massetapet, og både smelting og kalving øker i omfang. Det er forventet at isbreene vil fortsette å miste masse, med et spenn på 15–85 % massetap innen utgangen av århundret, avhengig av fremtidig utviklingsbane.[1]

Smeltende isbreer bidrar sterkt til havnivåstigning. Gjennomsnittlig havnivå har økt med omtrent 0,19 m over perioden 1901–2010. Isbreene og iskappene har bidratt til denne økningen. Det gjennomsnittlige havnivået forventes å fortsette å øke og en økning på 0,53–0,97 meter innen 2100 er modellert. Så langt har det meste av økningen vært på grunn av termisk utvidelse av havet, dvs. at et varmere hav opptar mer plass. Smelting av breis er den andre store bidragsyteren til havnivåøkning så langt, men kan komme til å bli den viktigste i framtida. Det forventes at endringer i massebalansen i Grønlandsisen vil fortsette å bidra til havnivåøkningen.

Is på elver og innsjøer

Av de tusenvis av innsjøer og elver som finnes i Arktis er flesteparten av dem isdekt i seks måneder eller mer. Selv om det finnes regionale forskjeller i Arktis, er den isdekte perioden nå kortere enn den var for 100 år siden. Isen legger seg senere på høsten, og brekker opp tidligere på våren.

Snø

I Arktis er bakken dekket av snø omkring tre fjerdedeler av året. Både satellittobservasjoner og bakkeobservasjoner viser at snødekket på den nordlige halvkule har minket over tid, spesielt om våren. Endringene er spesielt tydelige i de områdene som er varmest, men som normalt likevel er dekket av snø deler av året. Snødekket på den nordlige halvkule vil fortsette å minke frem mot utgangen av århundret, opptil 25 % avhengig av fremtidig utviklingsbane.[1]

Med mindre snø følger en lengre vekstsesong, som kan gi endringer i vegetasjon. For eksempel kan det føre til mer busker og mindre lav. Det betyr mindre mat for noen dyr og mer mat for andre. På den måten får endringer i snøsesongen konsekvenser for hele økosystemet. Med høyere temperaturer i Arktis vil også mer nedbør falle som regn i vintermånedene. Når regn faller på snødekke dannes det is på overflaten, som hindrer for eksempel reinsdyr og moskus i å få tak i planter under snøen. Les mer om effekter av klimaendringer på polare økosystemer.

Snødekket er i likhet med havisdekket en viktig faktor med hensyn til opprettholdelse av strålingsbalansen i det globale klimasystemet gjennom [tooltip id={albedoeffekt}]albedoeffekten[/tooltip]. Les mer om prosesser og drivkrefter.

Permafrost

Permafrost, som er permanent frossen grunn, utgjør store deler av grunnen i Arktis, også noen steder under havbunnen. Observasjoner og målinger viser at permafrosttemperaturer har økt i de fleste områder siden 1980-tallet, men med store regionale variasjoner. Enkelte steder er temperaturen i permafrosten nå 2 ˚C høyere enn for 20–30 år siden.[2] I noen deler av Skandinavia og Russland har jordlaget over permafrosten, det laget som tiner om sommeren, blitt opp til 20 cm tykkere[2] og det har vært betydelig permafrostreduksjon i den europeiske delen av Russland.[1] Det forventes at området med overflatepermafrost på den nordlige halvkule kan bli redusert med opptil 80 % frem mot slutten av århundret, avhengig av fremtidig utviklingsbane.

Tinende permafrost bidrar til utslipp av klimagasser (først og fremst metan) som i dag så å si er «låst» i grunnen. Når permafrost tiner vil det påvirke vannets kretsløp i området. Små innsjøer og tjern vil som oftest tørke ut når permafrosten tiner, og vannet dreneres bort.

Referanser

  1. Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) 2013. Fifth assessment report contribution.
  2. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), 2012. Arctic Climate Issues 2011: Changes in Arctic Snow, Water, Ice and Permafrost. Snow, Water, Ice and Permafrost in the Arctic (SWIPA) 2011 Overview Report.