Sist oppdatert: 15 februar 2019

Is både på hav og på land er varslere for endringer i det globale eller regionale klimaet og er derfor viktige klimaindikatorer. Havisen i nord er i betydelig endring og gir signaler om et klimasystem i ubalanse. Smelting av de landbaserte ismassene i nord og sør viser også at store endringer er på gang.

Innlandsis, iskapper og isbreer

Omtrent 10 % av jorda er dekket av isbreer, iskapper og innlandsis, hovedsakelig i polarområdene. Denne landbaserte isen har en betydelig rolle i det globale klimasystemet og er spesielt viktig når det gjelder regulering av havnivået, i motsetning til havis som ikke påvirker havnivået når den smelter. Isbreene og iskappene responderer på endringer i atmosfæren og i havet når klimaet forandrer seg og gir dermed tydelig varsler om endringer i det globale klimaet. Isbreene inneholder også viktig informasjon om tidligere tiders klima. Nesten alle isbreer og iskapper i Arktis har minket i størrelse de siste hundre år. Mange steder har istapet akselerert de siste ti årene. Antarktis har mistet masse de siste to tiårene. Disse tapene er i stor grad fra et avgrenset område.

Status og trender

Omtrent 10 % av jorda er dekket av isbreer, iskapper og innlandsis, hovedsakelig i polarområdene. Omtrent 98 % av Antarktis er dekket av en iskappe med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 2,1 kilometer. Denne isen inneholder 90 % av verdens ferskvann.  Iskappen på Grønland er den største på den nordlige halvkule og inneholder omtrent 3 millioner km3 is. Mer enn halvparten av Svalbards landarealer er dekket av isbreer, hele 2100 små og store isbreer finner vi her. Isbreene inneholder viktig informasjon om tidligere tiders klima og fungerer som et klimaarkiv. Isen og luftbobler mellom iskrystallene kan analyseres og vise endringer i lufttemperatur og drivhusgasser, som CO2 og metan, over lange tidsperioder. I iskjerner fra Antarktis kan temperaturen leses av 800 000 år tilbake i tid. Iskjerner fra breer på Svalbard kan også brukes i klimastudier, men større avsmelting om sommeren enn i Antarktis, gjør at tolkningen av dataene er mer komplisert. Isen i Arktis har heller ikke ligget der uavbrutt like lenge som i Antarktis, så klimaarkivene er kortere i nord. På Svalbard kan man på de mest høytliggende breene, med minst sommeravsmelting, bore seg 1000 år tilbake i tid.

Arktis

Langvarige endringer i utstrekning, volum og masse til isbreene i Arktis styres av klimaendringer og oseanografiske forhold som endrer massebalansen. Massebalansen er den årlige balansen mellom økning i masse, som hovedsakelig skyldes snøfall, og tap av masse, som hovedsakelig skyldes overflatesmelting og -avrenning, og kalving av isfjell. I den femte rapporten fra FNs klimapanel viser sammenstillingen av kjent kunnskap at nesten alle isbreer over hele verden minker. I Arktis er Alaska og det nordlige Canada blant de områdene som opplevde størst massetap fra isbreer det siste tiåret, men også på Svalbard viser de lange observasjonsseriene fra Norsk Polarinstitutt slik tendens. Så mye som 40 % av massetapet foregår gjennom kalving fra isbreer som renner ut i havet, i de områder hvor dette er målt. Det mangler målinger fra store deler av Arktis, og dette er et viktig kunnskapshull som må fylles for å kunne beregne hastigheten på isbreenes massetapet i framtiden. En fersk studie har beregnet og sammenliknet bidraget til havnivåstigningen fra isbreer utenfor Grønland og Antarktis med innlandsisen på Grønland og i Antarktis. Både bakkedata og satellittdata ble brukt. I perioden 2003–2009 bidro smeltevann fra verdens isbreer til omtrent en tredjedel av den observerte havnivåstigningen (globalt gjennomsnitt). Det er like mye som Grønlandsisen og innlandsisen i Antarktis til sammen. Den siste tredjedelen av økningen skyldes at havet utvider seg når det varmes (termal utvidelse). Isbreene som bidrar mest til havnivåstigningen er isbreer i den kanadiske delen av Arktis, etterfulgt av Alaska og det kystnære Grønland. Verdens isbreer, utenom innlandsisen, taper masse som tilsvarer en årlig havnivåøkning på omtrent 0,7 mm. Flere områder på innlandsisen på Grønland har tapt masse de siste to tiårene, og massetapet sprer seg til stadig nye områder av dette store ismassivet. Hastigheten på massetapet øker. Overflatesmelting og isbrekalving står for hver sin halvdel av massetapet, og både smelting og kalving øker i omfang. Før 1990 var Grønlandsisen i balanse. Det vil si at massen økte etter vintersesongens snøfall og minket gjennom smelting om sommeren og kalving fra brefronter, og summen av massebalansen var om lag null. Senere har massetapet økt i stadig større tempo i forhold til veksten fra snø. Tilførselen av ferskvann til havet rundt Grønland er allerede så stort at det bidrar til global havnivåstigning. Sent på 1990-tallet var bidraget fra Grønlandsisen omkring 5 %, mens estimater fra 2005 viser at Grønland nå bidrar med 20 % av verdens havnivåstigning. Gjennomsnittlig havnivå har økt med omtrent 0,19 meter over perioden 1901–2010.

Antarktis

På den andre siden av kloden skjer det også endringer – Antarktis har også mistet ismasse de siste to tiårene. Disse tapene er i stor grad fra et avgrenset område, nemlig den antarktiske halvøy og området ved Amundsenhavet i Vest-Antarktis. Isbremmene rundt Antarktishalvøya gjennomgår store forandringer. Isen har trukket seg tilbake, slått sprekker, og store deler har kollapset på begge sider av halvøya. Reduksjonen i isbremmene i løpet av de siste 50 årene er estimert til over 28 000 km2. Hastigheten på tilbaketrekningen ligger nå på rundt 6 000 km per tiår. Isbremmenes tilbaketrekning skjer ved at isen sprekker opp, og at sprekkene fylles med smeltevann. Relativt varmt havvann trenger også inn under isbremmene. Når deler av isbremmene forsvinner, øker også hastigheten på isstrømmen fra innlandsisen. Kollaps av enkelte isbremmer ved Antarktishalvøya har resultert i 300–800 % økt avrenningshastighet på isbreene i de aktuelle områdene hvor bremmene har forsvunnet. Området rundt Amundsenhavet er den delen av innlandsisen i Antarktis hvor isbreene trekker seg raskest tilbake. For eksempel har hastigheten til Pine Island-breen økt med 40 % siden 1970. Thwaitesbreen og fire andre isbreer i denne sektoren minker i tykkelse i stadig raskere tempo. Smithbreen har økt hastigheten på isstrømmen med 83 % siden 1992. For tiden taper dette området mellom 50 og 137 gigatonn (Gt) is per år, som tilsvarer dagens nivå fra hele Grønlands iskappe. Dette er et betydelig bidrag til global havnivåstigning. I Øst-Antarktis er endringene i innlandsisen mindre dramatiske. Størst endring er det nært kysten. Iskappens masse øker moderat i innlandet på grunn av økt nedbør. Isbremmene varierer mellom å øke moderat og minke sterkt i tykkelse. Data fra passive mikrobølger antyder økt kystnær smelting av isbremmene.

Framtidsscenarioer

En vurdering av tilgjengelig kunnskap tilsier at isbreer verden rundt vil fortsette å miste masse, med et spenn på 15 til 85 % massetap innen utgangen av århundret, avhengig av Les mer om utviklingsbaner» data-hasqtip=»19″>utviklingsbane. Det forventes fortsatt negative endringer i massebalansen i Grønlandsisen. I Antarktis ventes det derimot det nærmeste århundre en økning i massebalanse på innlandsisen på grunn av økt nedbør, men samtidig forventes det at tapet av is langs kysten av Antarktis (kalving og smelting) vil være større enn denne økningen på innlandsisen slik at det totalt sett forventes et massetap i tiden fremover.

Prosesser

I mange regioner i Arktis finnes isbreer som «surger», det vil si at de rykker raskt framover over en kort tid, etter lengre perioder med relativt lav hastighet. Når en bre surger, øker den i løpet av relativt kort tid sin hastighet til mellom 10 til 100 ganger den hastigheten breen ellers har. På grunn av dette vil breen også sprekke mer opp. Surge er et syklisk fenomen som gjentas hvert 30–500 år. Ettersom breen oftest sprekker opp under en surge, vil dette gjøre at tidligere farbare ruter blir utrygge eller helt ufarbare. Tidevannsbreer som surger vil kunne få økt kalving når breen begynner å trekke seg tilbake etter surge. Dette fører til mer breis i sjøen, noe som har betydning for skipstrafikken. Surge kan også føre til oppdemming av sjøer eller elver, for deretter å gi flom når isdemningen brister under tilbakesmeltingen av brefronten.

Konsekvenser

Som konsekvens av smeltende is vil det gjennomsnittlige havnivået fortsette å stige, raskere enn i perioden 1971–2010. En økning på 0,52–0,98 meter innen 2100 er modellert, men modellresultatene avhenger av oppvarmingen. Så langt har det meste av økningen vært på grunn av

Havis

Omtrent 15 % av havområdene i verden er dekket av havis deler av året, hovedsakelig i polarområdene. Havisen har en betydelig rolle i det globale klimasystemet, og isen både påvirker og påvirkes av global oppvarming. Havis er en viktig klimaindikator, fordi den responderer på endringer i atmosfæren og i havet når klimaet forandrer seg. Stadig rekordlave forekomster av havis i nord forteller oss at kloden vår nærmer seg et klimavippepunkt. Havisen i Arktis smelter i akselererende fart, mye raskere enn hva klimamodellene har kunnet framskrive, mens havisutbredelsen i Antarktis er stabil eller svakt økende, med store regionale forskjeller.

Status og trender

sea ice extent chart

Den månedlige isutbredelse for september i perioden 1979–2013 viser en nedgang på 13.7% per tiår. Figur: National Snow and Ice Data Center

Havisutbredelsen på den nordlige halvkule varierer med årstidene, og dekker normalt et areal på ca. 5–15 millioner km2, som tilsvarer 0,5–1,5 ganger Europas flateinnhold. Det totale isvolumet er beregnet til ca. 13 000 km3 på sommeren og 16 500 km3 på slutten av vinteren. Produksjonen av havis om vinteren oppveies hovedsakelig av sommeravsmelting, men også av at for eksempel Østgrønlandsstrømmen fører med seg ca. 2 000 til 3 000 km3 drivis ut av Polhavet i løpet av et år. Isens utstrekning er minst i september og størst i mars.

Arctic sea ice extent for September 2013

Utbredelsen av sjøis i Arktis for september 2013 var 5,35 millioner km2 . Linjen i magenta viser gjennomsnittsutbredelsen for  september i perioden 1981–2010. Det svarte krysset viser den geografiske nordpolen. Figur: National Snow and Ice Data Center

Det er ikke mulig å si noe nøyaktig om isens utbredelse før 1979, men det finnes beskrivelser av isens utbredelse blant annet i historiske kilder og på gamle kart. Havisen har vært døgnkontinuerlig overvåket av satellittmonterte instrumenter med passive mikrobølger siden 1978. Hvert bilde dekker omtrent 25–50 km, og presisjonen er dermed liten. Endringer i snødekke, vann på isen, saltinnhold og temperatur i isen kan dessuten føre til noe feiltolkninger av isens utstrekning.

De lange tidsseriene er likevel unike og robuste for analyser av langtidstrender og avvik fra «normalen», og flere forskjellige observasjonsserier sammenliknes og benyttes i analysene. Siden begynnelsen av 1990-tallet baseres analysene på SAR-data (Synthetic Aperture Radar Data), som gir mer detaljerte og nøyaktige iskart.

Havistykkelse har vært målt gjennom å bore hull i isen på faste stasjoner langs den arktiske kysten. Siden 1958 har det vært gjort sporadiske målinger med sonar, som måler isen fra undersiden ved hjelp av ubåt og fra 1990-tallet fra faste installasjoner. Fra 1993 har det vært satellittbasert radarmålinger, og fra 2003 satellittbasert lasermålinger. På Norsk Polarinstitutt gjennomføres det også målinger av havistykkelse med «EM-bird», et instrument som er basert på elektromagnetisk induksjon. I tillegg brukes bøyer i isen som måler massebalanse over store geografiske områder, og sonarer er plassert på flere bøyerigger som måler ismassebalanse kontinuerlig på lang tidsskala. Dette bidrar til å validere resultater fra satellittmålinger og havismodeller.

Arktis

northern hemisphere september sea ice extent

Foto: IPPC 2013

Havisen i Arktis har de senere årene minket betydelig både i utstrekning og i tykkelse. Den gjennomsnittlige havisutbredelsen i september for perioden 2001–2011 var 5,49 millioner km2, som er 22 % lavere enn 1979–2000 gjennomsnittet på 7,04 millioner km2. Isutbredelsen i september har minket kraftig de seneste år og nådde en rekordlav utbredelse i midten av september 2012 med et areal på 3,41 millioner km2. Trenden for det siste tiåret (2001–2011) er et tap på 191 000 km2 per år (som utgjør et tap på 27 % per tiår relativt til 1979–2000-gjennomsnittet). Vinterutbredelsen av havis har ikke gått like mye tilbake, men også der er det en nedgang. For 2001–2011 var mars-gjennomsnittet på 15,04 millioner km2, som er 4,5 % under 1979–2000-gjennomsnittet på 15,75 millioner km2.

Da isen nådde sin maksimale utstrekning i midten av mars 2013 var det isdekte arealet på 15,13 millioner km2, den sjette laveste målingen siden satellittmålingene tok til. Den minste mars-utstrekningen var i 2011. FNs klimapanels oppsummering av tilgjengelig kunnskap viser at utbredelsen av havisen har minket med mellom 3,5 og 4,1 % per tiår i perioden 1979 til 2012, mens havis som har overlevd minst én sommer har minket med 9,4–13,6 % per tiår i samme periode. Endringene i havisutbredelsen skjer med stor sikkerhet raskere enn før, og de raskeste endringene skjer i sommer- og høstmånedene. Dokumentasjonen tyder også på at istykkelsen i Polhavet har blitt redusert med 1,3–2,3 meter i gjennomsnitt i perioden mellom 1980 og 2008. I enkelte områder i Arktis gjør disse endringene at perioden med isfrie forhold er økt med opptil 2 måneder. De panarktiske trendene observeres også i våre nære havområder (Se MOSJ indikatorer: (Havistykkelse i Polhavet målt i Framstredet og Havisutbredelse i Barentshavet og Framstredet). Observasjonsserien rapportert gjennom Overvåking presentert i MOSJ? tyder på at det har skjedd et stort tap av flerårsis i Framstredet siden 2005, etter en relativt stabil periode gjennom 1990-tallet.

Smeltingen av havisen i Arktis skyldes en kombinasjon av global oppvarming og selvforsterkende mekanismer som øker smeltehastigheten jo mindre og tynnere is det blir. Dette kommer i tillegg til naturlig variasjon i havisen på forskjellige tidsskalaer.

Antarktis

Antarctic sea ice extent for September 2013 Antarctic sea ice extent for September 2013

Utbredelsen av sjøis i Antarktis for september 2013 var 19.77 millioner km2. Linjen i magenta viser gjennomsnittsutbredelsen for september i perioden 1981–2010. Det svarte krysset viser den geografiske sydpolen. Figur: National Snow and Ice Data Center

Havisutbredelsen i Antarktis er stabil eller svakt økende med store regionale forskjeller. Utbredelsen i Antarktis var rekordhøy i 2013, sammenliknet med hele perioden man har satellittmålinger fra. I Antarktis viser satellittdataene at den gjennomsnittlige isutbredelsen har økt noe (1,2–1,8 % per tiår mellom 1979 og 2012) i området som helhet, men at det er store regionale forskjeller. I området rundt Antarktishalvhøya minker havisutbredelsen. I Bellingshausenhavet har havisen trukket seg tilbake omtrent 5,3 % reduksjon i isdekke per tiår de senere årene, nært knyttet til temperaturøkningen over Antarktishalvøya. Vest på Antarktishalvøya har issesongen minket med nesten 90 dager, og flerårsisen har forsvunnet. Disse endringene skjer stadig raskere. Utviklingen i havisen i sør kan knyttes til isens bevegelsesmønstre, og vinddrevet endring i isdynamikk som den dominerende faktor. Det er også foreslått at ferskvann fra smeltende innlandsis spiller inn.

Framtidsscenarioer

De fleste klimamodeller framskriver nesten isfrie somre i Polhavet i løpet av dette århundret, noen allerede i 2040. Presisjonsnivået i modellene for havis er fortsatt utilstrekkelig, og modellene har ikke klart å forutsi den raske smeltingen av havis siden 2005. Tilgjengelig kunnskap tilsier at det er rimelig å anta at havisen i Antarktis etter hvert vil minke i utbredelse og tynnes.

Sentrale havisprosesser

Mengden av og egenskapene til snø på havis, forekomsten av sot og smeltedammer på isen er faktorer som påvirker isens 

Konsekvenser

En del av prosessene knyttet til mindre og tynnere is i Arktis har selvforsterkende karakter (såkalte tilbakekoblingsmekanismer), med konsekvenser for andre deler av klimasystemet. Et eksempel er albedo tilbakekoblingsmekanisme, hvor oppvarming forårsaker smelting av havis. Det blir da et mindre areal av havet som reflekterer solenergi, og dette gir en selvforsterkende effekt ved at mer varme holdes tilbake i klimasystemet. Denne tilbakekoblingen gir en ytterligere smelting og reduksjon av havisdekket. Det globale klimasystemet styres av energibalansen i havet og atmosfæren, og i disse prosessene spiller havisen en betydelig klimarolle. Global havsirkulasjon og global atmosfærisk sirkulasjon drives av krefter som søker temperaturbalanse mellom polene og ekvator, hvor varmeutveksling mellom havet og atmosfæren er en viktig faktor. Siden havisen flyter, danner den et lokk på havet og utgjør dermed en barriere mellom atmosfæren og havet, og har stor innflytelse på varmeutvekslingen. Om vinteren er lufta i polarområdene veldig kald, og havet relativt sett mye varmere. Havisen danner et isolerende lag mellom havet og atmosfæren, som hindrer varmen fra havet i å nå atmosfæren. Omtrent halvparten av den varmeutvekslingen som foregår i Polhavet skjer gjennom åpninger i isen, i råker eller isavhengige økosystemene og klimaendringer. Samtidig åpner isfrie områder for ressursutnyttelse og transport der isen tidligere var en barriere, og utgjør både muligheter og risikoer som verdenssamfunnet raskt må ta stilling til.

Referanser