Miljøgifter i miljø, planter og dyr

De globale sirkulasjonssystemene fører luftmasser og vannmasser mot polene, der de sirkulerer og har en viss oppholdstid. Denne naturlige sirkulasjonsprosessen forsyner Arktis med miljøgifter som kommer fra kilder nærmere tett befolkede, industrialiserte strøk på kloden.

Fysisk miljø

Forurensning til luft overvåkes i norsk del av Arktis i Ny-Ålesund, på Zeppelinstasjonen. Overvåkingen fokuserer på forbindelser knyttet til forsuring og overgjødsling, klimagasser, organiske miljøgifter og tungmetaller.

Sur nedbør var et stort miljøproblem frem til rundt 1970-tallet. Problemet skyldes nitrogen og svovelforbindelser i atmosfæren, og påfølgende sur nedbør. Den sure nedbøren forårsaket skogsdød mens overgjødsling kunne gi endringer i sammensetningen av vegetasjonen. Eksempelvis kan mose bli utkonkurrert av gress. I Arktis er svovel et større problem enn nitrogen. Erfaringsmessig er utslipp fra Russland og noe fra Eurasia hovedkildene til svovel- og nitratforbindelsene som måles i norsk del av Arktis.

En evaluering på 1990-tallet viste at ca 5 % av isfritt område med vegetasjon viste effekter av sur nedbør. I ettertid er utslippene betraktelig redusert, og målingene av svovelforbindelser fra Zeppelinstajonen viser at nedgangen er på hele 61 % fra 1980 til 2010.

Tungmetaller slippes ut i forbindelse med trafikk og industri. I naturen har tungmetaller effekter på både mennesker og dyr. Eksempelvis er bly akutt giftig for vannlevende organismer og pattedyr – det gir fosterskader og immunologiske virkninger. Målingene fra Zeppelinstasjonen viser at nivåene av bly har blitt redusert med 30 % fra 1994 til 2010. Overgangen fra blyholdig til blyfri bensin har bidratt til denne reduksjonen på verdensbasis. Målingene av kadmium og kvikksølv viser ikke tilsvarende trender i Arktis. Årsaken til dette er sannsynligvis at de globale sirkulasjonsmønstrene fortsetter å forsyne Arktis med disse tungmetallene fra kilder langveis fra, der industriell aktivitet er høy.

Stabile organiske miljøgifter (POP-er) representerer et særlig problem for nettopp dyr i Arktis, da disse er fettløselige og arktiske dyr er avhengige av fettlagre for å isolere mot kulden. POP-ene hoper seg opp i fettvevet og slippes løs i kroppen i perioder med sult eller faste. 

POP-er måles på Zeppelinstasjonen, og 2011 utmerket seg med det laveste årsmiddel for en rekke av de mest vanlige av disse, som PCBHCB har steget litt i arktiske luftmasser hvert år siden 2007.

I henhold til Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet (2010) er havområdet rent og rikt, og med et lavt forurensningsnivå. Gjenvinningsanleggene for atomavfall i Sellafield og Cap de la Hague er kilder til technetium-99, en radioaktiv [tooltip id={isotop}]isotop[/tooltip]. Havvann i Kongsfjorden på Svalbard og Jan Mayen overvåkes med tanke på å spore utslipp fra nettopp atomavfall. Utslippene av technetium-99 økte kraftig på midten av 1990-tallet, noe som gjenspeiles i målingene, men de har siden blitt redusert.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen) 

Planter og dyr

Fjellreven på Svalbard tilhører økotypen kystrev som hovedsakelig livnærer seg av fugl og åtsler. Fjellreven her er en topp-predator koblet til alle hovedgrupper av dyr på øygruppen og høster både av den landbaserte og marine næringskjeden. Grunnet den marine næringstilknytningen og dens enorme variasjon i sesongmessig fettdeponering utsettes fjellrev for høye nivåer av miljøgifter.

Fjellrev er utsatt for relativt høye nivåer av miljøgifter. Nivåene funnet på fjellrev tilsvarer de nivåer som er målt hos isbjørn. Nivåene hos fellrev fra Svalbard er høyere enn de vi finner i Alaska, Canada og på Island. En studie på unge fjellrev fra vest-Spitsbergen viser nedgang av persistente organiske miljøgifter mellom 1997–2010 (Andersen et al. Unpublished).

Isbjørn er et rovdyr på toppen av den marine næringskjeden i Arktis. Den spiser i all hovedsak sel, som ringsel, som den jakter på isen. Isbjørn er svært avhengig av havis for jakt og som oppholdssted, og den vil påvirkes av endringer i isen. Som toppredator i det marine næringsnettet er den utsatt for høye nivåer av miljøgifter, spesielt de stabile organiske miljøgiftene. Dette er tungt nedbrytbare miljøgifter som lagres i fett og øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden.

Isbjørnen er i likhet med ringsel utsatt for både forurensning og minkende havis. Det er påvist effekter fra stabile organiske miljøgifter på isbjørnens hormon-, vitamin-, enzym-, og immunsystem. Dette er stressfaktorer som kan være en trussel mot bestanden på Svalbard. I tillegg ser man at høyere ungedødelighet sammenfaller med høyere miljøgiftbelastning på Svalbard og Frans Josefs land, sammenlignet med Russland, Alaska og Grønland. Dette indikerer at også isbjørnens reproduksjonsevne kan svekkes av miljøgifter. Et viktig næringsemne for isbjørnen er ringsel, som igjen ernærer seg av blant annet krepsdyr og polartorsk. Miljøgiftinnholdet i ringsel er undersøkt i 1996 og 2004, og nivåene av PCB sank betydelige i denne perioden.

En rekke sjøfugler i Arktis befinner seg høyt oppe i næringskjeder, selv om de ikke er toppredatorer. Noen er åtseletere, og de spiser på åtsler av sjøpattedyr med høyt innhold av miljøgifter. Andre, som polarlomvi, spiser på fettrike fisker som lodde, men også polartosk. Egg fra polarlomvi (1993, 2002/2003 og 2007) er analysert for miljøgifter. Trenden for PCB, DDE (nedbrytningsprodukt av DDT), og toksafen er alle nedadgående, mens HCB er uforandret. Når det gjelder polarmåke, befinner denne seg på toppen av næringskjeden. Målinger fra 1972 frem til 2006 av polarmåke på Bjørnøya har vist høye nivåer av organiske «gamle» miljøgifter som PCB, DDT, klordan og HCB, og til dels høye nivåer av «nye» miljøgifter som bromerte flammehemmere og fluorforbindelser. Miljøgiftbelastningen har hatt betydelige konsekvenser for helsen til polarmåkene på Bjørnøya i Barentshavet. Det er påvist effekter på enzymsystem, immunforsvar, hormoner, reproduksjon og overlevelse. Deler av bestanden av polarmåker på Bjørnøya spiser mye sjøfuglegg og kyllinger i hekkeperioden, og denne delen av bestanden er spesielt utsatt for de høyeste nivåene av miljøgifter. Det er hos disse fuglene at de sterkeste effektene er funnet, men negative effekter hos fugler utenfor Bjørnøya er også påvist.

Polartorsk og lodde er to nøkkelarter i det arktiske økosystemet, og begge overvåkes med tanke på miljøgiftbelastning. Siden begge artene er viktige næringsemner for andre fiskespisende fisker og for sel, hval og sjøfugl, vil denne overvåkingen bedre kunnskapen vår om oppkonsentrering i næringskjeden. Generelt er nivåene av organiske miljøgifter svært lave i både polartorsk og lodde, og en antar at det ikke er effekter på noen av artene som følge av miljøgiftbelastningen.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):