Effekter av miljøgifter på sjøfugl

Overvåkning av sjøfugl har vist at polarmåke, storjo og ismåke er utsatte arter.

sjøfugl

Polarmåke og ismåke får i seg fett fra pattedyr med høye konsentrasjoner av miljøgifter. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt

Polarmåke

Forskning har avdekket en rekke effekter av miljøgiftbelastning på polarmåke. Effektene går på endringer i leverenzymaktivitet, vitaminer, hormoner, immunsystem, stoffskifte og temperaturregulering, regulering av gener, eggstørrelsen, reproduksjon, samt adferd og overlevelse.

Eksempler på slike effekter er at fugler med høyt innhold av miljøgifter har hormonforstyrrelser, noe som er vist å gi utslag i endret hekkeadferd hvilket igjen påvirker fugleungens overlevelse. I tillegg er det vist at selve egget kan bli påvirket av morens miljøgiftbelastning, noe som resulterer i redusert størrelse på egget, og mindre plomme. Dette påvirker igjen fugleungens start i livet.

Samlet utgjør effektene en stor belastning for polarmåkene, særlig i hekketiden. Bestanden av polarmåke på Bjørnøya har vist en negativ utvikling og gått ned med 60 % fra 1990-tallet. 

Ismåke

Ismåken er enda mer utsatt enn polarmåke, siden den spiser på flere nivåer i næringskjeden. Dyreplankton, små fisk og åtsler av marine pattedyr inngår i menyen, og dermed får ismåken i seg fett fra pattedyrene med høye konsentrasjoner av miljøgifter. Studier har vist at egg med mye miljøgifter i har tynnere eggeskall enn normalt, og går dermed fortere i stykker.

Nivået av miljøgifter i ismåker overstiger nivåene målt i egg fra polarmåke, og det er derfor mulig at helseskadelige effekter også kan forekomme hos ismåker, men dette er ikke undersøkt. 

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):