Landbasert dyreliv på Svalbard

Svalbard har et rikt fugle- og dyreliv. Artene har brukt lang tid på å tilpasse seg dette klimaet, mens andre forflytter seg mellom Svalbard og varmere egner. Mest ekstrem er rødnebbterna, som pendler mellom Svalbard og Antarktis.

Fugler

svalbardrype

Svalbardrype. Foto: Norsk Polarinstitutt

Svalbard har et rikt og variert fugleliv selv om øygruppa ligger langt mot nord. Sjøfuglartene dominerer i antall, men også i landøkosystemet finnes mange arter.

Det er registrert et stort antall ulike fuglearter på Svalbard (212 per 01.01.2015), men bare 28 av disse regnes å være vanlige hekkefugler. Tretten arter regnes som fåtallige, uregelmessige eller sannsynlige hekkefugler og 12 arter er registrert å hekke ved minst ett tilfelle. De øvrige artene er sporadiske gjester. I kjølvannet av pågående klimaendringer forventes det at nye arter blir observert som streifere på øygruppen eller som hekkefugler.

Blant de landlevende fugleartene er svalbardrype (Lagopus muta hyperborea) og snøspurv (Plectrophenax nivalis) kanskje de mest kjente. Svalbardrypa er en stedegen underart av fjellrype og den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Snøspurven en trekkfugl, men er til gjengjeld Svalbards eneste spurvefugl.

Sommerstid tilføres landøkosystemet flere trekkende arter som hekker i tundralandskapet. Vanlige hekkende arter er smålom (Gavia stellata), ringgås (Branta bernicla), hvitkinngås (Branta leucopsis), kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), fjæreplytt (Calidris maritima), heilo (Pluvialis apricaria), myrsnipe (Calidris alpina), polarsvømmesnipe  (Phalaropus fulicarius), sandlo (Charadrius hiaticula), sandløper (Calidris alba), steinvender (Arenaria interpres), svømmesnipe (Phalaropus lobatus). Av disse er fjæreplytt den vanligste og mest tallrike arten, smålom er utbredt over det meste av Svalbard og knyttet til mindre vann og tjern, mens hvitkinngås og kortnebbgås har økt sterkt i antall de siste 30–40 år.

Flere av Svalbards fuglearter er på den norske rødlista enten fordi de har en negativ bestandsutvikling eller finnes i små, sårbare bestander i ytterkant av sitt utbredelsesområde. Dette gjelder vadefugler (heilo, myrsnipe, polarsnipe, polarsvømmesnipe, sandløper, sandlo og steinvender), fjelljo og ringgås.

Sjøfuglene er et viktig bindeledd mellom marine og landbaserte økosystemer ved at de gjødsler områdene i og rundt fuglefjellene. Dette gir grunnlag for en næringsrik vegetasjon som landlevende fugler drar nytte av.

Påvirkninger/trusler/sårbarhet

De landlevende fugleartene påvirkes av flere miljøfaktorer og et endret klima er den viktigste. Svalbardrypene, som lever hele året på Svalbard, påvirkes negativt av milde vintre med regnvær og isdekte beiter som hindrer tilgang på beiteplanter og begrenser næringstilgangen. En tidligere start på våren kan føre til endringer i hekkebiologi og en «mismatch» (forskyvning) mellom klekketidspunkt og næringsinnhold og tilstedeværelse av viktige beiteplanter for kyllingene som er næringsspesialister. Likeledes kan økende gåsebestander føre til øket konkurranse med de stedegne plantespiserne, rype og rein, om viktige beiteplanter.

Svalbardrype og kortnebbgås høstes gjennom årlig småviltjakt av fastboende, tilreisende (kun rype) og et fåtalls fangstmenn. Svalbardrypa er den mest populære og høstes i størst antall, mens det skytes langt mindre kortnebbgås. Bestanden av kortnebbgås har økt raskt som følge av en kombinasjon av landbruksendringer i overvintringsområdene og klimaendringer. En reduksjon av bestanden er ønskelig på grunn av den sterke påvirkningen som kortnebbgåsa kan ha på prosesser og funksjoner i økosystemet gjennom for eksempel beiteskader og konkurranse om viktige beiteplanter med de stedegne artene.

De landlevende fugleartene er i ulik grad sårbare for ferdsel. Den mest sårbare perioden er i hekketida før klekking og arter som hekker konsentrert eller i koloni er mest utsatt. Det gjelder for eksempel kortnebbgås og hvitkinngås. Her vil ferdsel til fots av mange personer og lavtflyging med helikopter kunne bidra til redusert reproduksjon. Kortnebbgås har vist seg å være mest sensitiv for forstyrelser. Gåseartene er også sårbare under fjærfelling (myting) i juli–august.

Overvåkning

Svalbardrype har inngått i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ), siden den årlige overvåkingen startet i 2000. Kortnebbgås og hvitkinngås er foreslått å inngå. Svalbardrype og kortnebbgås inngår i overvåkingssystemet Klimaøkologisk Observatorium på Arktisk Tundra (KOAT). Alle tre gåseartene og rype vurderes som vesentlige å innlemme i Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP).

Pattedyr

svalbardrein

Svalbardrein. Foto: Norsk Polarinstitutt

Fjellrev

Fjellrev. Foto: Norsk Polarinstitutt

I landøkosystemet på Svalbard er det bare tre pattedyrarter som overvintrer. Dyresamfunnet består av to plantespisere; den stedegne svalbardreinen (Rangifer tarandus platyrhynchus) og en lokal innført bestand av østmarkmus (Microtus levis) og rovdyret og åtseleteren, fjellrev (Vulpes lagopus).

Påvirkning/trusler/sårbarhet

Pattedyrene i landøkosystemet er utsatt og påvirkes av et endret klima. Tidligere snøavsmelting om våren, varmere somre, lengre vekstsesong, mildere vintre med mer nedbør og hyppigere regnværsperioder vil påvirke mattilgangen, livsmiljøet og artenes demografiske rater (reproduksjon og dødelighet). Effekten av isingsepisoder som fører til økt dødelighet og lavere reproduksjon hos svalbardrein og østmarkmus er godt dokumentert. Fjellreven påvirkes indirekte av ising på tundraen med et års forsinket negativ respons i vekstpotensial som følge av de nedisede beitene til reinen. De sterkt økende gåsebestandene som hekker på Svalbard kan være positivt for fjellrev på grunn av økning i byttedyrtilgang av både voksen fugl, kyllinger og egg. Fjellrev er videre avhengig av tilgang på sjøis i fjordene på vårvinteren i kastetida for ringsel for å hente føde. Mangel på fjordis i vårmånedene kan fører til at dette næringstilbudet forsvinner. Forsvinner havisen i Polhavet blir fjellrevbestanden på Svalbard isolert, da den benytter havisen som plattform til forflytning mellom de arktiske kontinentene.

Både fjellrev og svalbardrein høstes lokalt, men dagens høsting er vurdert til ikke å påvirke bestandene nevneverdig. Siden 1983 har det vært åpnet for begrenset jakt på reinen for fastboende og et fåtalls fangstmenn på Svalbard. Årlig er det felt mellom 117 og 235 rein i tillegg til kommersiell kvote. Fastboende fangster fjellrev i 25 fangstområder på Nordenskiöld Land og ved Kongsfjorden, i tillegg til et fåtalls fangstmenn. Årlig fangstes mellom 35 og 160 fjellrev. Bestandsovervåkningsdata viser ingen klare indikasjoner på noen konsistent nedgang i bestandsstørrelse, til tross for at fjellrev har vært fangstet over lang tid. Dette forklares med at fangsten foregår i avgrensede områder og at vekstpotensialet i bestanden og/eller immigrasjon forhindrer nedgang i bestanden.

Ferdsel vil kunne påvirke begge artene, kanskje spesielt på senvinteren etter harde vintre, dersom snøskuterferdselen blir stor i sentrale beiteområder (svalbardrein), i kalvingstida for svalbardrein og ved hilokaliteter (fjellrev). Det foreligger data fra provokasjonsstudier med ferdsel til fots og snøskuter på svalbardrein. Studiene sier noe om ferdselens påvirkning på individer, men betydningen for bestandens overlevelse og reproduksjon er ukjent. Mye tyder på at svalbardrein i områder med stor og regelmessig skuterferdsel kan tilvenne seg slik forstyrrelse.

Blant de landbaserte artene er det bare fjellrev som har høye verdier av miljøgifter da de også livnærer seg fra den marine næringskjeden. Ellers er de landbaserte pattedyrartene ikke så eksponert for miljøgifter som marine arter. Nivåene av miljøgifter i fjellrev kan være påvirket av klimaendringer, da tilgangen på ulike byttedyrarter er sterkt påvirket av klima og det er ulike nivåer av miljøgifter i forskjellige byttedyr. Det er grunn til å tro at de høye miljøgiftnivåene kan ha negativ effekt på fjellrevens helse.

Forekomst av sykdommer og parasitter som revens lille bendelorm og rabies i fjellrev er undersøkt og har betydning for dyrehelsen samt dyreoverførte sykdommer (zoonoser) til annet vilt (reinsdyr) og folkehelse.

Overvåking

Svalbardrein og fjellrev inngår i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). Det gjøres for tiden ingen overvåking av østmarkmusene, eller forekomst av parasitten revens lille bendelorm. Årlig rapporteres bestandstall for rein på sentrale deler av Nordenskiöld Land (1979─ ) og på Brøggerhalvøya (1978─ ) og andel hi med valper i Adventdalen/Sassendalen (1997─) og på Brøggerhalvøya (1993─). I tillegg rapporteres antall felte reinsdyr og fangstuttaket av fjellrev. Rein og fjellrev er også sentrale arter for overvåking i Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP) og i overvåkingssystemet Klimaøkologisk Observatorium på Arktisk Tundra (KOAT).