Faktaark: Antarktis – Norsk forskning på snø og is
Vokser eller minker innlandsisen?
Breenes massebalanse er i likheten med en bankkonto resultatet av balansen mellom innskudd og uttak. Innskuddet, eller akkumulasjonen til en bre eller innlandsis i Antarktis, kommer i form av snø. Antarktis er så å si en ørken fordi det er svært lite nedbør her. På isplatået snør det ikke mer enn noen få centimeter i året.
Men den snøen som faller, presses sammen og danner is som beveger seg mot kystområdene. Først beveger isen seg bare et par meter i året, men hastigheten øker gradvis når isen beveger seg mot havet. Ved havet begynner isen å flyte på vannet og danner en isbrem, som Fimbulisen nord for den norske forskningsstasjonen Troll. Ytterst mot havet kalver isbremmen, dvs. brekker av store eller mindre isfjell. Det er observert en økning av ishastigheten i breene på den antarktiske halvøya, og flere isbremmer har brukket de siste ti år. Isbremmene har en demmende effekt på innlandsisen, og forskerne mistenker at om de forsvinner, kan store deler av den landfaste innlandsisen påvirkes.
Kalving er den viktigste mekanismen for fjerning av is i Antarktis’ massebalanse. Nest viktig er smeltingen under isbremmene. Hvis all is i Antarktis skulle smelte, vil det tilsvare en økning av havnivået på jorda med 65 meter. Det er derfor av stor interesse å kjenne til endringene i isens volum.
En viktig del av glasiologisk forskning er å studere endringer i akkumulasjonen siden det vil kunne gi konsekvenser for hele massebalansen i Antarktis. Temperaturøkning skapt av menneskelig innflytelse er ventet til å føre til økte snømengder. Så langt har forskerne ikke registrert denne type endringer i Dronning Maud Land.
Jutulstraumen - en strøm av is
Drenering av en innlandsis skjer via isstrømmer som kan sammenliknes med elver av is som renner kjapt gjennom ismassene som beveger seg med betydelig lavere hastighet. Dreneringen kjennetegnes ved at isens overflate er sprukket. Et eksempel på drenering i Trollområdet er Jutulstraumen, der isen beveger seg nesten 800 meter i året. Jutulstraumen er den største isstrømmen i denne delen av Antarktis, nesten 3000 meter dyp, og på visse steder ligger bunnen 1300 meter under havnivået. Endringer i isens bevegelsesmønster og hastigheten har direkte konsekvenser for isens massebalanse,og derfor er det viktig å overvåke og studere isstrømmer via for eksempel satellittbilder.
Blåisområder
I le av nunatakene som stikker opp fra isen er fordampningen høy, og det dannes blåisområder. Disse er viktige for massebalansen, og et av spørsmålene forskerne stiller er hvordan blåisområdene påvirkes av endringer i klimaet. I området rundt Troll kan man se mange blåisområder, og flystripen Troll Airfield er anlagt på et stort blåisområde.
Et nedfrosset klimaarkiv
Under årene 1996-2004 var Norge involvert i EU-prosjektet EPICA der man boret opp to dype iskjerner fra polarplatået. Iskjernene ble boret i fransk sektor og i Dronning Maud Land. Begge iskjernene har bidratt til vår forståelse av variasjoner av temperatur og atmosfærens innhold av klimagasser fra de siste 800 000 årene. Gjennom å studere iskjernen fra Dronning Maud Land i sammenheng med iskjerner som er boret på Grønland, har vi fått større forståelse av hvordan klimaet via havstrømmene er koblet mellom den nordlige og sørlige halvkule.
Hva gjemmer seg under isen?
Som en del av den glasiologiske forskningen er radardata svært viktig. Med radar kan man se strukturene i snøen og isen. Radar gir også informasjon om bunntopografien og bunnforholdet under den flere kilometer tykke isen. Vann er lett å kjenne igjen i radardata, og på mange steder under Antarktisisen, der istykkelsen er mellom 2000-4000 meter, er det blitt funnet innsjøer. Disse har fått stor oppmerksomhet da man tror at det kan finnes ulike former for liv i dem. For tiden jobber forskerne med å utvikle en pålitelig boreteknikk som ikke vil forurense innsjøene for å kunne bore seg ned og undersøke hva som måtte finnes der.
Fremtiden
Et av de store prosjektene i Det internasjonale polaråret er den norsk-amerikanske traversen i Øst-Antarktis som pågår under to feltsesonger 2007-08 og 2008-09. Under den første sesongen går traversen fra den norske feltstasjonen Troll til Sydpolen og året etter tilbake, men tar en annen rute. Noen av hovemålsetningene med prosjektet er å forbedre vår kunnskap om hvordan temperatur og snøakkumulasjon har variert de siste 1000 årene. I sesongen 2009/10 planlegger forskerne fra Norsk Polarinstitutt et oseanografisk-glasiologisk prosjekt på Fimbulisen. Planen er å estimere smelting av isbremmen basert på målinger både oppe på isen, i isen og i havet.