Fjellrev / Polarrev (Vulpes lagopus)

Fjellrev, også kalt polarrev, er en nær slektning av rødreven og finnes over hele den arktiske tundraen. Den har mindre kroppsstørrelse enn rødreven, men er bedre tilpasset et arktisk liv i kulde. Fjellreven har en sirkumpolar utbredelse i alle arktiske tundrahabitater og på Svalbard forekommer fjellreven spredt over nesten hele øygruppen. Fjellrev er både predator og åtseleter.

Fjellrev

Fjellrev. Foto: Tore Nordstad / Norsk Polarinstitutt

Fjellreven (også kalt polarrev) blir 55–60 cm lang (pluss en hale på rundt 28 cm) og kroppsvekten varierer mellom 2,5 og 5 kg. Den har en kort snute og små avrundede ører, og den har mindre kroppsstørrelse enn sin nære slektning rødreven (som ikke finnes på Svalbard). Fjellreven skifter pels fra vinter til sommer. Vinterpelsen er ekstremt tykk med tett underpels og lange dekkhår. Pelsskiftet starter i mai, og i juli er den kledt i en tynn sommerpels. I september begynner vinterpelsen å vokse ut, og i november–desember er pelsen igjen på sitt tykkeste. 

Fjellrev (polarrev), hvitrev

Hvitrev i overgangsdrakt. Foto: Fredrik Broms / Norsk Polarinstitutt

Fjellrev (polarrev), blårev på snø

Blårev i vinterdrakt. Foto: Jason Roberts

Fjellreven finnes i to fargevarianter, hvit og blå. Hvitreven er ensfarget hvit om vinteren med unntak av noen mørke hår på haletuppen, mens sommerpelsen er gråbrun på rygg/lår og gulhvit på buk/sider. Blåreven er ensfarget hele året. Om vinteren varierer den fra mørkebrun til lys blågrå (pelsen blekes ofte av solen), og sommerpelsen er sjokoladebrun. Begge fargevariantene finnes på Svalbard og andelen hvitrev kan variere fra 84–97 %. Hvitreven utgjør 97–99 % i hele det cirkumpolare utbredelsesområde.

Utbredelse

Fjellrev (polarrev), hvitrev

Hvitrev i sommerpels. Foto: Fredrik Broms / Norsk Polarinstitutt

Fjellreven har en sirkumpolar utbredelse i alle arktiske tundrahabitater. Den reproduserer over tregrensen i fjellområder i Fennoskandia, på den arktiske tundraen i Eurasia og Nord-Amerika, Grønland, Island, Svalbard, og andre arktiske øyer utenfor kystene av Sibir, Canada og i Beringstredet. Arten er som helhet ikke regnet som truet med unntak av Fennoskandia og øyene Medny Island (på Kommandørøyene i Russland) og Pribilof Island i Alaska. Fjellrev er på den norske rødlisten og regnet som sterkt truet i Fennoskandia, hvor det er igangsatt bevaringstiltak.

Genetiske studier av fjellrev i hele utbredelsesområde viser at det er en stor grad av genutveksling mellom de ulike bestandene, dvs. at dyrene vandrer over store områder på isen mellom de arktiske kontinentene. På Svalbard forekommer fjellreven spredt over nesten hele øygruppen, fra de høyeste fjellpartiene og breene ned til kysten og drivisen. På Bjørnøya og Jan Mayen har arten vært nesten fraværende i lengre tid, men de har nylig kommet tilbake til Bjørnøya via havisen og reproduserer nå årlig her.

Økologi

Fjellrev (polarrev), blårev i sommerpels

Blårev i sommerpels. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt

Fjellrev er både en predator og en åtseleter og finnes generelt i to typer habitat: innland (livnærer seg hovedsakelig av lemen) og kyst (livnærer seg av fugl og åtsler), noe som gir stor variasjon i livshistoriestrategier som næringsvalg og reproduksjon. 

Innlandsrevene (i Nord-Amerika, Eurasia og Øst-Grønland) er karakterisert som lemenspesialister og er avhengige av sykliske smågnagerbestander som varierer i tetthet med 3-5 års perioder. Næringstilgangen er uforutsigbar og gir stor mellomårs variasjon i kullstørrelse og bestandstetthet.

Kystrevene lever på øyer eller i kystnære områder med fuglefjell hvor det ikke finnes lemen, som f.eks. på Svalbard, Island og Vest-Grønland. Disse fjellrevene er karakterisert som generalister og opportunister, og de finner mat både i den terrestriske og marine næringskjede. Næringstilgangen gjennom året er relativt forutsigbar med stor og stabil mattilgang om sommeren og liten og meget variabel mattilgang om vinteren. Kystrev har mindre variasjon i kullstørrelse mellom år, produserer færre valper og har mer stabile bestandstettheter sammenlignet med innlandsrev. 

Med unntak av en lokal bestand av østmarkmus finnes det ikke smågnagere av økologisk betydning for fjellrev på Svalbard. Alle fjellrevene her er altså kystrever. Næringstilgangen varierer fra sommer til vinter, og ringselunger, sjøfugl, gjess, svalbardrype og fugleegg er viktig næring om våren og sommeren. Om vinteren livnærer de seg på svalbardrype, hamstret mat, åtsler av sel og reinsdyr. De kan også følge etter isbjørn. Hvorvidt fjellreven reproduserer bestemmes av tilgangen av sjøfugl og reinsdyrkadavere på senvinteren i den perioden fjellreven parer seg. Tilgangen på reinsdyrkadavere er den viktigste faktoren som driver bestandsdynamikken til fjellrev på Svalbard. Tilgangen på reinsdyrkadavere om vinteren er avhengig av regelmessig regn på snøen vinterstid, noe som synkroniserer hele det stedegne samfunnet av plantespisere på Svalbard (rype, rein og mus), og som medfører en forsinket sammenheng med størrelsen på fjellrev bestanden.

Fjellreven på Svalbard har ingen naturlige fiender eller konkurrenter i det høyarktiske økosystemet og det er ikke registrert predasjon på valper eller voksne. En del blir tatt i feller av mennesker som driver fangst om vinteren. På denne årstiden er det også noe dødelighet på grunn av matmangel. 

Livshistorie og reproduksjon

Fjellrev, valper ved hi

Valper ved hiet. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt

Blårev

Blårev. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt

Et fjellrevpar holder sammen hele livet. Fjellrev yngler og ernærer seg hovedsakelig på land, men kan også finne føde ute på fjordisen og i kystnære tilfrosne havområder. Den er således en viktig topp-predator både i det landbaserte og marine økosystemet . Fjellreven er territoriell i yngletiden og forsvarer da territoriet mot andre voksne fjellrever. Ved fuglefjellene langs kysten er territoriene små (3–5 km²), mens de inne i dalførene er større (opptil 60 km²) noe som henger sammen med at det er større tilgang på mat langs kysten enn inne i dalene. I løpet av høsten bygger fjellreven normalt opp fettlagrene sine på kroppen til bruk i perioder om vinteren hvor mattingangen er dårligere enn om sommeren. Tilgang på reinkadaver som følge av nedisede beiter på senvinteren og våren er en god forklaringsmodell for bestandsvariasjonen hos fjellrev, mens sjøfugltilgangen nær fuglefjell virker stabiliserende på bestanden.

Paringstiden er fra slutten av februar til midten av april. Med en drektighetstid på 52–54 dager fødes valpene (2–10 stk, gjennomsnitt 5–6 stk) i et hi i bakken eller i steinur en gang mellom 1. mai og 5. juni. Nyfødte valper veier mellom 50–65 g. Tre-fire uker gamle kommer de ut av hiene og de er avvendt når de er fire–fem uker gamle. På Svalbard kan valpene foreta lange vandringer fra hiene når de er 8–10 uker gamle, og hiene forlates i løpet av august. Fjellrevene blir kjønnsmodne i løpet av sitt første leveår (10 mnd), men få tisper får valper de to første leveårene. Først etter treårsalderen får mer enn 90 % av tispene valper. Dødeligheten i hiperioden er lav, ca. 20–25 % fra fødsel til valpene forlater hiet. I løpet av det første leveåret er dødeligheten på over 74 %, mens denne avtar til 32 % for voksne. Gjennomsnittlig levealder for fjellrev på Svalbard er tre til fire år, men de kan bli opp til 16 år gamle. Genetiske studier viser at søsken-rever lever relativt nær hverandre det første leveåret. Dette mønsteret er sterkere for tispene enn for hannene, noe som indikerer at hannene vandrer lenger bort fra hiene enn tispene. 

Forvaltningsstatus og overvåkning

Hvitrev i vinterdrakt

Hvitrev i vinterdrakt. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt

Det er ingen tegn til langsiktige endringer i fjellrevbestanden på Svalbard. Selv om det mangler gode bestandsberegninger for fjellrev for hele øygruppen, er bestandstettheten i et av overvåkingsområdene, Adventdalen-Sassendalen (ca. 900 km2), anslått til mellom 1–1,5 rev per 10 km2.

Fjellrev er en viktig bærer og spreder av parasitter og sykdommer som kan overføres til mennesker, som rabies, bendelmarken Echinococcus multilocularis og parasitten Toxoplasma gondii. Det første utbruddet av rabies ble registrert på Svalbard i 1980 og det andre utbruddet kom i 2011. Fordi utbruddene av rabies forekommer så uregelmessig, kan man anta at rabies re-introduseres til Svalbard med innvandrende fjellrev fra Russisk Arktis. Dette understøttes med at rabiesviruset på Svalbard er nært beslektet med rabies viruset funnet i Sibir, Russland.

Fjellreven har vært et viktig fangst- og jaktobjekt på Svalbard gjennom flere hundre år. I dag foregår det meste av fangsten på Nordenkiöld Land. Det er tillatt å fangste rev i perioden 1. november til 15. mars. Ny forskning viser at fangsten har betydelig effekt på alders- og kjønns-sammensetningen til bestanden , med en økning av yngre rev i fangstede områder. Dagens uttak av rev på om lag 120 rev i året antas å være bærekraftig. Tatt i betraktning dagens raske endringer i klima med påfølgende fremtidige ukjente effekter bør dagen fangstuttak overvåkes nøye. Som en toppredator med store sesongmessige variasjoner i fettdeponering og perioder med sult og avmagring, vil en trussel for kystøkotypen av fjellrev på Svalbard være negative effekter av høye nivåer av miljøgifter. 

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…