Fjellrev
Fjellrev på flere språk
| Latin | Vulpes Laguops |
| Engelsk | Arctic fox |
| Tysk | Polarfuchs |
| Fransk | Renard arctique |
Fjellreven, også kalt polarrev, blir 55–60 cm lang (pluss en hale på rundt 28 cm) og kroppsvekten varierer mellom 2,5 og 5 kg. Vinterpelsen er ekstremt tykk med tett underpels og lange dekkhår. Pelsskiftet starter i mai, og i juli er den kledt i en tynn sommerpels. I september begynner vinterpelsen å vokse ut, og i november–desember er pelsen igjen på sitt tykkeste.
Fjellreven finnes i to fargevarianter: hvit og blå. Hvitreven er ensfarget hvit om vinteren, med unntak av noen mørke hår på haletuppen, mens sommerpelsen er gråbrun på rygg/lår og gulhvit på buk/sider. Blåreven er ensfarget hele året. Om vinteren varierer den fra mørkebrun til lys blågrå (pelsen blekes ofte av solen), og sommerpelsen er sjokoladebrun.
Begge fargevariantene finnes på Svalbard og andelen hvitrev kan variere fra 90 til 97 %. Hvitreven utgjør 97–99 % i hele det sirkumpolare utbredelsesområdet.
Utbredelse
Fjellreven har en sirkumpolar utbredelse i alle arktiske tundrahabitater. Den reproduserer over tregrensen i fjellområder i Fennoskandia, på den arktiske tundraen i Eurasia og Nord-Amerika, Grønland, Island, Svalbard og andre arktiske øyer utenfor kystene av Sibir og Canada og i Beringstredet. I Fennoskandia er fjellreven karakterisert som en truet art selv om den er vanlig på Island og på Svalbard.
Nyere genetiske studier av fjellrev i hele utbredelsesområdet viser at det er en stor grad av genutveksling mellom de ulike bestandene, dvs. at dyrene vandrer over store områder på isen mellom de arktiske kontinentene.
På Svalbard forekommer fjellreven spredt over nesten hele øygruppen, fra de høyeste fjellpartiene og breene ned til kysten og drivisen. På Bjørnøya og Jan Mayen har arten vært nesten fraværende i lengre tid, men det er observert yngling på Bjørnøya. De største tetthetene finnes der mattilgangen er god, som langs vestkysten av Spitsbergen i tilknytning til hekkeområder for sjøfugl, ærfugl og gjess, men også inne i de store dalene sentralt på Spitsbergen der reinsdyrbestanden er stor.
Økologi
Fjellrevene finnes generelt i to typer habitat: innland og kyst. Dette gir stor variasjon i livshistoriestrategier som næringsvalg og reproduksjon.
Innlandsrevene (i Nord-Amerika, Eurasia og Øst-Grønland) livnærer seg hovedsakelig av lemen, og er karakterisert som lemenspesialister. De er avhengige av sykliske smågnagerbestander som varierer i tetthet over 3–5-årsperioder, og denne uforutsigbare næringtilgangen gir stor variasjon i kullstørrelse og bestandstetthet fra år til år.
Kystrevene lever på øyer eller i kystnære områder med fuglefjell hvor det ikke finnes lemen, som f.eks. på Svalbard, Island og Vest-Grønland. Disse fjellrevene livnærer seg av fugl og åtsler, og er karakterisert som generalister og opportunister. De finner mat både i den terrestriske og marine næringskjeden. Næringstilgangen gjennom året er relativt forutsigbar med stor og stabil mattilgang om sommeren og liten og meget variabel mattilgang om vinteren. Kystrevene har mindre årsvariasjon i kullstørrelse, produserer færre valper og har mer stabile bestandstettheter sammenliknet med innlandsrevene.
Med unntak av en lokal østmarkmusbestand finnes det ikke smågnagere av økologisk betydning for fjellrevene på Svalbard. Næringstilgangen varierer fra sommer til vinter, og ringselunger, sjøfugl, gjess, svalbardryper og fugleegg er viktig næring om våren og sommeren. Om vinteren livnærer de seg på svalbardrype, hamstret mat, åtsler av sel og reinsdyr samt søppel fra bosettingene.
Fjellrevene på Svalbard har ingen naturlige fiender eller konkurrenter. En del blir tatt i feller av mennesker som driver fangst om vinteren. På denne årstiden er det også noe dødelighet på grunn av matmangel.
Livshistorie og reproduksjon
Et fjellrevpar holder sammen hele livet. I yngletiden er fjellrevene territorielle og territoriestørrelsen varierer en god del. Langs kysten, i tilknytning til fuglefjell med stor mattilgang er territoriene små (3–5 km2) sammenliknet med territoriene i de store dalene sentralt på Spitsbergen (60 km2) der det er mindre tilgang på mat.
Paringstiden er fra slutten av februar til midten av april. Med en drektighetstid på 52–54 dager fødes valpene i et hi i bakken eller i en steinur en gang mellom 1. mai og 5. juni. Valpekullene er på 2–10 dyr, gjennomittlig 5,6. En nyfødt valp veier mellom 50 og 65 g. Tre–fire uker gamle kommer de ut av hiene, og de er avvent når de er fire–fem uker gamle. På Svalbard kan valpene foreta lange vandringer fra hiene når de er 8–10 uker gamle, og hiene forlates i løpet av august.
Fjellrevene blir kjønnsmodne i løpet av sitt første leveår, når de er rundt 10 mnd gamle, men få tisper får valper de to første leveårene. Først etter treårsalderen får mer enn 90% av tispene valper.
Dødelighetsprosenten i hiperioden er lav, ca. 20–25 % fra fødsel til valpene forlater hiet. I løpet av det første leveåret er dødeligheten på over 75 %, mens denne avtar opp til seksårsalderen. Gjennomsnittsalderen til fjellrevene på Svalbard er tre til fire år, men de kan bli opp til 13 år gamle.
Forvaltningsstatus og overvåkning
Det er ingen tegn til langsiktige endringer i fjellrevbestandene på Svalbard, og man antar at bestandene er levedyktige. Selv om det mangler gode bestandsberegninger for fjellrevene på hele øygruppen, er bestandstettheten i et av overvåkingsområdene, Adventdalen – Sassendalen (ca. 900 km2), anslått til mellom 1–1,5 rev per 10 km2.
Fjellreven er antatt å være viktigste bærer og spreder av rabies på Svalbard og i Arktis generelt. Rabies ble første gang registrert på Svalbard i 1980, og den siste registreringen var i 2011 (før det 1999).
Fjellreven har vært et viktig fangst- og jaktobjekt på Svalbard gjennom flere hundre år. I dag er det tillatt å fangste rev utenfor fredningsområdene i en begrenset periode om vinteren. Fangsten av rev har vært relativt konstant de senere årene, og det tas ut rundt 100–120 rever per år.