Sist oppdatert: 21 februar 2018

Nivåa av miljøgifter i Antarktis er generelt lågare enn elles i verda. Dette gjeld både i luft, vann, sedimenter og i dyr og planter. Dette skuldes primært at det er mindre industri og jordbruk på den sørlege halvkula. Fordi miljøgiftproblematikken hittil ikkje har vore ansett som vesentleg i Antarktis manglar det eit overordna overvakingsprogram for miljøgifter her. Det finnast per i dag få undersøkingar av nivå av miljøgifter i dei marine næringskjedane i Antarktis. Den antarktiske halvøya og Rossbukta er dei mest undersøkte områda.

Kilder

Antarktis har ikke industri eller jordbruk og kun et fåtall bosettinger, som alle er forskningsstasjoner. Menneskelig aktivitet for øvrig er knyttet til fiskerier og turisme. Lokale kilder til forurensing er få. Hovedkildene til forurensning er derfor områder på kloden med høy befolkningstetthet og industriell aktivitet. Gjennom atmosfærisk sirkulasjon og havstrømmer transporteres miljøgiftene over store avstander.

Atmosfærisk transport

Røyk fra skogbrann

FORURENSNING FRA SØR-AMERIKA Forurensing fra skogbranner i Brasil når Antarktis fire uker etter. Foto: Istockphoto

Atmosfærisk transport er hovedkilden til miljøgifter i Antarktis. De nærmeste kildene befinner seg lengst sør i Sør- Amerika. Trollobservatoriet har kunnet spore målinger av aerosoler ved Troll tilbake til skogbranner som fant sted i Brasil fire uker tidligere. Utslipp fra tropiske områder har dermed kort transporttid til nordkysten av kontinentet.

Forurensing fra forskningsstasjoner

Mann og beltevogn foran en rød bygning på påler

LOKAL FORURENSNING Forskningsstasjonene bidrar til lokal forurensning med utslipp fra husholdning, avløp og forbrenning. Foto: Arne Oddvar Bergdahl / Norsk Polarinstitutt

Forskningsstasjonene bidrar i tillegg til svært lokal forurensning som følge av utslipp fra husholdning, avløp og forbrenning. Det har hittil ikke vært noe systematisk forsøk på å modellere konsekvensene av lokale forurensningskilder, inkludert turistskip og utslipp i forbindelse med vitenskapelige aktiviteter på kontinental skala i Antarktis. Imidlertid har studier i tilknytning til enkeltstasjoner de siste årene fokusert mer og mer på miljøgiftbelastning.

Ved den argentinske Carlinistasjonen (tidligere Jubany) ble det påvist forhøyede nivåer av PAH?, som kunne knyttes til dieselaggregater. I sedimentene ved den brasilianske forskningsstasjonen i Admiralbukta er det funnet tre ganger så høye nivåer av PAH som ved ubebodde områder. Sedimentprøver fra nærområdene til de amerikanske basene McMurdo og Palmer har vist at sedimentene er forurenset med både PCB? og PAH. Nyere studier ved både McMurdo og Scottbasen (New Zealand) har påvist bromerte flammehemmere i både inneluft og avløpsvann ved basene. Alle disse forbindelsene er typiske miljøgifter i områder med menneskelig aktivitet.

Trendar

Med få lokale kjelder, speglar nivåa av miljøgifter i Antarktis til ei viss grad globale forurensningstrender.

Analysar av snø- og iskjernar fra Coats Land, Victoria Land og Law Dome har vist at Antarktis blei forureina av bly allereie i 1880, og at opphavet til blyforureininga var metallurgisk industri i Sør-Amerika, Sør-Afrika og Australia. Andre kjelder kan ha vore kullfyrt skipsfart. Blynivåa sank på 1920-tallet. Nokre spekulerer i at nedgangen kan vere relatert til åpninga av Panamakanalen i 1914, noko som igjen resulterte i lavare skipstrafikk. Blyforureininga økte betrakteleg under andre verdskrig (1939–1945), på grunn av aukt aktivitet innan metallurgisk industri og høgt blyinnhald i bensin. Analysane av snøprøvene viste ein nedgang frå 1980-talet og fram mot notida, det er sannsynleg at det skuldast innføring av blyfritt drivstoff.

Ein studie av ei rekke organiske miljøgifter (heptaklor, heptaklorepoksid) i luft, havvann, havis og snø frå den antarktiske halvøya har vist at nivåane av fleire av stoffane har gått ned. Imidlertid har ikkje nivåane av heptaklorepoksid gått ned det siste tiåret, noko som tyder på at det framleis er i aktiv bruk på den sørlige halvkula. Forbindelsen ble mykje brukt på 1960- og 70-tallet mot termitter. USA innførte forbod i 1988.