Sist oppdatert: 25 september 2017

Arktis er det området på jorda der det ventes at vi først kan studere effekter av havforsuring. Det kan løse seg opp mer CO2 i kaldt vann enn i varmere vann, dermed er det et særskilt fokus på Arktis med hensyn til havforsuring. Havområdene i Arktis har helt eller delvis isdekke i deler av eller hele året. Havis påvirker utveksling av CO2 mellom atmosfære og hav, og derigjennom også havforsuringen.

Status

Forenklet sagt, har man ment at havisdekket begrenser utveksling av gasser mellom hav og atmosfære, samt at det også begrenser primærproduksjonen i området – som også påvirker gassutveksling. De senere års forskning har vist at dette ikke stemmer helt, siden det er flere prosesser assosiert med havis som øker gassutvekslingen. Forskere jobber med å tallfeste effektene av alle de forskjellige prosessene for å lage bedre beregninger av utviklingen i havforsuring i Arktis.

Det kan løse seg opp mer CO2 i kaldt vann enn i varmere vann, derfor er det et særskilt fokus på Arktis med hensyn til havforsuring. I tillegg gjør lysforholdene (døgnkontinuerlig lys) at planteplankton er mer kontinuerlig aktive gjennom døgnet, noe som også gir utslag i mindre døgnvarasjoner i pH. Det er i disse områdene mer interessant å studere de årlige svingningene i planteplanktonets effekt på pH i de øverste vannlag. Det er også dokumentert stor romlig variasjon i pH i Barentshavet, som kan skyldes oksidasjon av organisk materiale tilført fra land og elver.

Arktis er det området på jorda der det ventes at vi først kan studere effekter av havforsuring. Det er ventet at det er ved høyere breddegrader at havet først vil bli undermettet på kalsiumkarbonat. Faktisk er det allerede målt sesongmessig undermetning for aragonitt i overflaten av de nordlige deler av Polhavet, og modelleringer viser forventninger om konstant undermetning ved midten av dette århundret.

Sommerisens volum i Arktis har blitt dramatisk redusert over få tiår, noe som har ført til akselerert opptak av CO2 i Polhavet, samtidig som brakkvannet fra smeltingen er fattig på kalsiumioner (Ca2+). Økende avrenning fra elver, hvor elvevannet også har lavt kalsiuminnhold, bidrar også til undermetning av aragonitt i overflatevannet. Forskere mener vi nå er på full fart mot et tipping point for aragonitt i Polhavet.

Global oppvarming kan potensielt destabilisere store mengder metanhydrater (frossent metan) som er lagret i sedimentene i havbunnen, spesielt i kontinentalskråningene. Dette vil føre til at metan frigjøres til vannsøyla og atmosfæren, noe som øker sårbarheten for havforsuring i Arktis. I Østsibirhavet er det allerede observert store mengder metan som lekker ut fra havbunnen.

Undermetning av kalsiumkarbonat

Kalsiumkarbonater er viktige byggesteiner for skalldannende organismer i havet. Dette stoffet kommer i to former – kalsitt og aragonitt – som begge har sin metningshorisont.

Når havvannet er overmettet på disse to formene vil det lette skalldannelsen hos organismer. I motsatt fall, om havvannet er undermettet, vil vannet løse opp skall av aragonitt eller kalsitt og skalldannelse blir mer krevende eller umulig.

Kalsiumkarbonat er lettere oppløselig ved lavere temperaturer og økende trykk, derfor dannes metningshorisonten ved et visst dyp som varierer i de ulike havområdene. Under denne horisonten vil kalsiumkarbonat løses opp, og over den kan det dannes. Aragonitt og kalsitt har ulike metningshorisonter, hvor aragonitt er den lettest oppløselige og dermed vil ha en metningshorisont på grunnere vann enn kalsitt har. Når stadig mer CO2 tilføres fra atmosfæren til havet, stiger metningshorisontene for begge typer kalsiumkarbonat, med den følge at det blir dårligere forhold for skalldannende organismer. Spesielt kaldtvannskoraller som lever på dypt vann rammes av dette.

Laboratorie- og feltstudier viser at både planktoniske og bentiske (bunnlevende) arter opplever reduserte kalsifiseringsrater? ved redusert pH. Det koster dem mer energi å bygge skallene, samt at skallene kan være mindre robuste, noe som i begge tilfeller kan ha konsekvenser for overlevelse og reproduksjon.

Kjemien i havforsuringen

Hvor surt havet blir, bestemmes av konsentrasjonen av hydrogenioner og karbonationer i havet. Jo større mengde hydrogenioner og mindre mengde karbonationer, jo surere vann og lavere pH.

I havvann finnes CO2-molekyler i fire ulike former: uoppløst form (CO2 (aq)), som karbonsyre (H2CO3) og to ioniske former – bikarbonat (HCO3-) og karbonat (CO32-).Sammensetning av disse karbonkomponentene avhenger av temperatur, trykk og kjemisk sammensetning av vannet – som igjen påvirkes av breddegrad og dybde. Dermed er det ikke noen uniform havforsuring i alle verdens hav.

Karbonatsystemet

karbonatsystemet

Kalsiumkarbonat løses opp om likningen leses fra venstre til høyre, og dannes om likningen leses andre veien. Denne prosessen gjør at havet kan ta opp store andeler av den atmosfæriske CO2 uten at pH reduseres dramatisk. Men bufferkapasiteten har sin begrensning, og det er forventninger om at når denne effekten etter hvert avtar vil forsuringseffekten på grunn av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren forsterkes. Illustrasjon: Norsk Polarinstitutt (etter figur av University of Maryland)

Når CO2 løses i overflatevannet dannes en svak karbonsyre, også kjent som kullsyre. Kullsyren splittes så opp i bikarbonationer og hydrogenioner. Frigivelsen av hydrogenioner reduserer pH i vannet. De koples også sammen med karbonationer og danner flere bikarbonationer.

Hvor surt havet blir, bestemmes av konsentrasjonen av hydrogenioner og karbonationer i havet. Jo større mengde hydrogenioner og mindre mengde karbonationer, jo surere vann og lavere pH.

Det er dette som kalles karbonatsystemet, som gir sjøvann sin bufrende kapasitet. Dette vil si at økningen i oppløst CO2 er mindre enn mengden CO2 som faktisk tas opp av havet.

Effekter av havforsuring

Havforsuring kan potensielt påvirke store deler av livet i havet, gjennom direkte og indirekte effekter. Havforsuring kan gi problemer for dyr som er avhengige av kalk til å bygge skall eller skjelett. Både planktonarter, reker, hummer, snegl, muslinger, sjøstjerner, kråkeboller og koraller er utsatt. I verste fall kan mange arter dø ut eller bli utkonkurrert av andre arter som tåler forsuringen bedre.

Planteplankton

Havforsuringens effekt på planteplankton og primærproduksjonen har vært et av fokusområdene for forskningen på havforsuring. Inorganisk karbon er en essensiell byggestein for fotosyntesen, og det har vært forventet at økningen i CO2 kan øke primærproduksjonen.

For makroalger kan man se denne effekten, men det er ikke noe konsistent mønster i utviklingen for planteplankton i Arktis. Årsaken til dette kan være et meget effektivt system for å ta opp karbon hos mange planteplanktonarter, og man ser ulike responser hos ulike arter, grupper og til og med innad i samme art. Det er vanskelig å studere effektene av havforsuring alene på arter, da det er en rekke påvirkningsfaktorer som virker sammen og vanskelig lar seg isolere i studier.

De fleste kalsifiserende artene ser ut til å få en reduksjon i kalsifiseringsraten ved lavere pH, men nyere studier viser også at en lang rekke marine planteplanktonarter er motstandsdyktige mot surere hav.

Dyreplankton

I Arktis er store hoppekreps viktige arter i økosystemet – i atlantisk sektor av Arktis spesielt de tre calanusartene C. finmarchicus (Rauåte), C. hyperboreus (Feitåte), og C. glacialis (Ishavsåte) men også den mindre Pseudocalanus sp. Disse er nøkkelarter som utgjør 80–90 % av den totale dyreplanktonbiomassen. De lever av planteplankton og er en avgjørende næringskilde for en rekke dyr – flere arter av fisk, hvaler og sjøfugl.

Det er gjort flere studier på hoppekreps, men et fåtall av dem har vurdert effekter over flere generasjoner. Det kan synes som at havforsuring ikke har noen negativ effekt på Calanus-artene. De mindre Pseudocalanus-arter ser ut til å være følsomme for havforsuring, men de er til en viss grad tilpasningsdyktige slik at de negative effektene avtar ved eksponering til surere vann over flere generasjoner. Studier av en arts tilpasningskapasitet til nye fysiske forhold er viktig for å ikke overestimere effektene av havforsuring. Ved ekstremt høye nivåer av CO2 er det funnet negative effekter på C. finmarchicus, mens det ikke er bevist negative effekter på arktiske kopepoder av de nivåer som er forventet de neste to århundrene.

Vingesnegl (pteropoder) er en gruppe bløtdyr (mollusker) som svømmer i vannet ved hjelp av omdannede bein. De er næringsgrunnlag for predatorarter slik som sild, laks, hvaler og sjøfugl. Vingesneglen Limacina helicina har vært mye studert på grunn av dens økologiske funksjon som næringskilde for mange organismer, og fordi den har et kalkskall av aragonitt som er utsatt for nedbrytning ved redusert pH. Flere steder i verden er det allerede registrert skader på vingesnegler på grunn av havvann som er undermettet på kalsiumkarbonat, mens andre studier viser at de er i stand til å vedlikeholde sitt skall i undermettet vann, men at de bruker mye energi på dette, slik at det har en negativ effekt likevel.

Sjøfugl og marine pattedyr

Det er ikke forventet direkte effekter på sjøfugler og marine pattedyr av havforsuringen. Effektene på disse kan likevel komme indirekte, gjennom endringer næringsnettet og dermed deres byttedyr. Spesielt er pattedyr og fugler som er avhengige av kalkskalldannende arter utsatt for slike effekter, og må bytte til andre byttedyrarter om det blir en nedgang i tilgjengeligheten av dem.

Økosystem

Effektene på et økosystem er ikke mulig å hente ut fra summen av de effekter ulike studier har vist. Arctic Monitoring And Assessment Programme (AMAP) har vist til at arktiske marine økosystemer er sårbare for havforsuring, men at de konkrete effektene er ukjente. Havforsuring er heller ikke den eneste endringen økosystemene møter – og de kombinerte effektene av et varmere klima, mer ferskvann fra elver, mindre havis, miljøgifter og havforsuring er ikke mulig å overskue.

Arktiske næringskjeder er relativt enkle og er dermed utsatt for påvirkninger. Sammenliknet med økosystemer som ligger nærmere ekvator, er det få nøkkelarter på hvert trofisk nivå. Dette medfører at dersom en byttedyrart nærmest bli utryddet eller forflytter seg til andre områder på grunn av havforsuring, er alternativene få dersom ikke nye byttedyrarter trekker inn i området. Predatorer må bytte til andre næringskilder eller trekke til andre områder. Kontrollerte forsøk viser også komplekse responser, hvor det er stor variasjon innenfor samme art i hvordan de responderer. Naturlig seleksjon av de individer som tåler havforsuring bedre kan da bli en konsekvens, med fare for at andre egenskaper i mindre grad føres videre til neste generasjon.

Det er et stort behov for flere studier på økosystemeffektene av havforsuring, både enklere predator–byttedyr-studier og mer komplekse økosystem-responser.

Bunndyr

Koraller har skall av aragonitt, og danner større og mindre rev som er viktige habitater for mange andre arter. Det er påvist begrenset påvirkning på den mest kjente kaldtvannskorallen Lophelia, spesielt hvis andre fysiske og biologiske forhold er bra. Lophelia danner store rev i dyphavet utenfor Norges kyst, og disse revene danner viktige habitater for mange dyphavsdyr. Eldre Lopheliaskjeletter og døde koraller forventes å løses gradvis opp i dersom vannmassene har lav pH. Effekter på tidlige livsstadier av Lophelia og på andre arter er ukjente. Det er heller ikke detaljerte kunnskaper om de økologiske effektene av potensiell reduksjon i bunnhabitatene korallene danner.

Effekter på skjell, muslinger, pigghuder, krepsdyr og en rekke andre kalsifiserende bunndyr vil ha vidtrekkende effekter i de arktiske næringskjedene. Slike arter forventes å respondere negativt på havforsuring. For sjøstjerner er det hovedsakelig dokumentert negative effekter av havforsuring, mens det for noen arter i noen studier ikke er vist noen effekt. De ulike artene er sårbare på ulike livsstadier, for eksempel er noen arter spesielt sårbare under kalsifisering på larvestadiet.

Fisk

Effektene på mange ikke-kalsifiserende organismer er ukjente. Generelt har både ungfisk og voksen fisk kapasitet og fleksibilitet i deres syre–base-reguleringssystemer til å handtere den forventede endringen i pH gjennom dette århundret. Fiskeegg og tidlige fiskelarvestadier har derimot dårligere utviklede systemer for å handtere endringer i CO2-nivåer i vannet. Det er få studier som kan danne grunnlag for å si noe helt handfast om de fullstendig effektene, siden laboratoriestudier over flere utviklingsstadier, for ikke å snakke om flere generasjoner, er nesten ikke-eksisterende.

Kunnskapen om effekter på fisk stammer nesten utelukkende fra ikke-arktiske arter, med unntak av de kommersielle artene atlantisk torsk (Gadus morhua) og stillehavstorsk (Theragra calcogramma) hvor det er gjort noen studier. På disse artene er det funnet utviklingsavvik på tidlige livsstadier, mens ungfisk og voksen fisk synes å handtere økte CO2-nivåer godt. Studiene er utført på sørlige populasjoner av disse artene, slik at man ikke nødvendigvis kan overføre kunnskapen til de populasjonene som lever i arktiske strøk. Det er mulig at tilpasninger hos arktiske populasjoner til et annet klima og andre habitater øker sensitiviteten til havforsuring, eller at deres fysiologiske evne til å tilpasse seg økte CO2-nivåer kan begrenses av lave vanntemperaturer som begrenser de fysiske prosessene i fisken.

Polartorsk (Boreogadus saida) er en sirkumpolar nøkkelart. Arten står alene for 75 % av den energien som transporteres fra dyreplankton opp til vertebrate predatorer som sjøfugl, seler, hvaler og isbjørn. Kalanoide kopepoder er hovednæringen til polartorsk, og det er ikke forventet en negativ effekt av havforsuring på polartorsken gjennom byttedyrtilgang.

References

Eksterne lenker