Sist oppdatert: 23 april 2020

Det er ikke isen i seg selv som alene gjør iskantsonen til et verdifullt og sårbart område, men økosystemene som er direkte eller indirekte knyttet til isen. Hele iskantsonen vil alltid være viktig for flere arter og/eller biologiske prosesser uavhengig av årstid. Det er koblinger mellom økosystemene i isen, vannmassene og havbunnen.

Iskant eller iskantsone?

Iskantsonen defineres som gradvis overgang fra åpent hav til mer og mer drivis. Den strekker seg fra 15 til 80 prosent iskonsentrasjon, som er ganske tett drivis. Den sørlige grensen for denne sonen, vil være «iskanten». Dette er vanligvis ikke en veldefinert kant, men belter av drivis. Hvis vinden blåser fra sør eller øst vil isen pakkes sammen til en ganske tydelig iskant, men når vinden snur oppstår flere områder med åpent vann og råker.

Avgrensning av iskantsonen uttrykt som isfrekvens

Daglige målinger av iskonsentrasjon og etterfølgende beregninger av isutbredelse gir grunnlag for avgrensing av iskantsonen, uttrykt som isfrekvens. Isfrekvens angir hvor ofte isdekket er >15 % i en gitt periode innenfor et gitt område. 

Gjennomsnittlig grense for isutbredelse i april har vært benyttet som en fast maksimumsgrense fordi april historisk så langt har vært den måneden hvor isutbredelsen har vært størst. Minimum isutbredelse inntreffer normalt i september. Det er imidlertid ikke gitt at måneder for hhv. minimum og maksimum isutbredelse vil være de samme i framtiden på grunn av mellomårlig variasjon og klimaendringer.

Isfrekvens, maksimum og minimum utbredelse presenteres som månedsvis kart for en 30-årsperiode og oppdateres årlig. Data fra en 30-årsperiode er en lang nok tidsserie til at den har statistisk utsagnskraft nok til å kunne si noe om forventet isutbredelse på kort sikt.

Isfrekvens i norsk Arktis, månedsvis for perioden 1988–2017

Last ned enkeltkart ved å velge kartet i galleriet under, eller:

Last ned alle kartene (ZIP 1,9 MB)

Iskantsonen er et verdifullt og sårbart område

I isen er det liv

Iskantsonen består av både ett år gammel is og flerårsis. Ulike typer is er habitater (leveområder) for en rekke arktiske arter. Når havvann fryser, forsvinner mesteparten av saltet slik at isen flyter på havoverflaten. Under utsalting og smeltingen blir kanaler og hulrom i isen okkupert av små dyr og alger. Større rom kan huse krepsdyr og polartorsk. Isalger kan også vokse på undersiden av isen, hvor de utgjør en viktig matkilde for dyr som lever i isen og dyreplankton som kommer opp fra dypet tidlig på våren for å gyte. Noen arter isalger forekommer også i smeltedammer på isoverflaten om sommeren.


Næringsnett i iskantsonen

Forenklet næringsnett i iskantsonen i grunne og dypere områder. Illustrasjon: M. Daase. Kilde: von Quillfeldt mfl. (2018)

Produksjon i iskantsonen

Produksjonen i iskantsonen er todelt: Tidlig om våren i mars-april starter produksjonen av isalger, og i april-mai starter oppblomstringen av planteplankton i vannmassene i iskantsonen. Oppblomstringen avhenger av næringssalter (nitrat, fosfat og silikat) og lagdelte vannmasser. Det vil si smeltevann øverst, slik at algene forblir i det øvre vannlaget hvor det er nok lys. Med nok lys kan oppblomstringen strekke seg langt under isen, og dessuten langt sør for iskanten. Algene i isen og i vannmassene er mat for isfaunaen i selve drivisen og dyreplankton.

Et viktig beite- og leveområde  

Iskantsonen fungerer som beite-, oppvekst, – og overvintringsområde for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Polartorsk og lodde er de pelagiske fiskeartene med størst tilknytning til sonen. I tillegg forekommer torsk og en rekke arktiske fiskearter over eller på bunnen. Iskantsonen er viktig for mange arter sjøfugl. Flere av disse kan forekomme hele året. Polarlomvi og alkekonge kan forekomme i store konsentrasjoner, særlig om våren og sommeren, men også teist, krykkje, havhest og ismåke er vanlig. Ringsel, grønlandssel og klappmyss benytter isen i iskantsonen som kaste-, hårfellings og hvileområder. Hvalross benytter isen som hvileplass etter å ha dykket etter skjell på havbunnen. Iskantsonen har dessuten høy verdi for isbjørn som jakter sel. Grønlandshval, hvithval og narhval er tilpasset til å være i områder med is hele året, men iskantsonen er også et viktig beiteområde for andre hvalarter om sommeren.

Kobling mellom iskantsone og havbunn

Den delen av produksjonen som ikke beites synker ned til havbunnen og blir mat for bunndyrene. Ofte får bunndyrene kun denne ene årlige pulsen med næring. Mens iskantsonen flytter seg over sesongen er bunndyrene stort sett på samme sted og representerer viktig føde for bunnlevende fisk, eksempelvis blåkveite, hyse og torsk, dykkende fugl, eksempelvis ærfugl og sjøpattedyr, eksempelvis hvalross. På havbunnen brytes også organisk materiale ned og blir til næringsstoffer til ny produksjon neste vår. Slik går den årlige karbonsyklusen. Koblingen mellom livet i havisen, i de frie vannmassene og på bunnen er særdeles viktig for grunne sokkelhav som Barentshavet.

Påvirkning og sårbarhet

Endringer i når havisen legger seg og smelter, iskantsonens avstand til land, samt mengde og egenskaper til isen påvirker produksjonsforhold og artssammensetning i iskantsonen. Bedre lysforhold for arter som lever i eller under isen på grunn av tynnere is har for eksempel ført til større primærproduksjon i vannmassene under isen sammenlignet med tidligere. Redusert tilgang på is påvirker også arter med isen som habitat i hele eller deler av livssyklusen. Samtidig med endrete isforhold vil også temperaturendringer i vannmassene føre til forflytting av arter, endrete konkurranseforhold og øke sannsynligheten for introduksjon av sykdommer, sykdomsbærere og parasitter som de arktiske artene neppe har forsvar mot. Miljøgifter og plast kan inkorporeres i isen og frigis når isen smelter slik at organismer med tilknytning til isen blir eksponert for disse forbindelsene. Flere av artene i iskantsonen er toppredatorer og har varierende evne til å bryte ned miljøgifter. Fisket flytter seg nord- og østover i takt med at utbredelsen av de kommersielle fiskeslagene endres. Påvirkning fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet er foreløpig antatt å være små, men gitt at et akutt oljeutslipp når iskantsonen, så kan det få store lokale konsekvenser, avhengig av omfang, type utslipp og årstid.