Geologien i Dronning Maud Land

Dronning Maud Land er området mellom 20° vestlig til 45° østlig lengde som utgjør Norges territoriale krav i Antarktis. Det utgjør nærmere 1/6 av det antarktiske kontinentet.

En rekke nunataker og fjellmassiver ligger mellom 100–200 kilometer fra iskanten og strekker seg parallelt med kysten. Geologien i Dronning Maud Land har gjennom de siste tiårene vært kartlagt og beskrevet av norske, tyske, sør-afrikanske, japanske, indiske og russiske geologer.

Norsk Polarinstitutt har nasjonalt ansvar for kartlegging av det norske kravområdet i Antarktis, som inkluderer geologisk kartlegging og forskning.

Hvorfor kartlegger Norsk Polarinstitutt geologien her?

Norsk Polarinstitutts mandat er blant annet å forske og levere faglig kunnskap til norske myndigheter. Vi skal være til stede i Antarktis og innhente kunnskap om naturmiljøet for å kunne forvalte og ivareta området på best mulig måte.

Geologene kartlegger geologien og lager geologiske kart over de norske fjellområdene. Kartlegging er en nasjonal oppgave og i Antarktis kartlegger vi kravområdet vårt.

Geologien i Antarktis er av internasjonal interesse fordi kontinentet er en viktig brikke i jordas utvikling som er svært lite utforsket.

Fjellmassiver og nunataker

Selv om det meste av Antarktis er dekket av is, stikker store fjellkjeder opp av iskappen. Fjellene, som kalles nunataker, er helt fri for vegetasjon, blankpolerte og fullstendig blottlagt. Det gir geologene en unik mulighet til å studere prosessene som har dannet bergartene.

Nunataket Jutulsessen

Jutulsessen er en nunatak i Gjelsvikfjella i Fimbulheimen som ligger mellom to isfall i øst og sørvest. Den norske forskningsstasjonen Troll ligger på 1270 moh. på vestsiden av Jutulsessen.

De eldste bergartene, granittisk gneis og migmatitt, er 1130–1180 millioner år. Senere, under den pan-afrikanske fjellkjededannelsen for ca. 500 millioner år siden, ble gneisene omdannet under amfibolitt- og granulitt facies. Langs østsiden av Jutulsessen, og også andre steder, kan man se strukturer som viser at bergartene har vært delvis oppsmeltet.

Stabben er en imponerende fjellformasjon med 300 m høye steile vegger. Fjellet består av en massiv, grovkornet syenitt som trengte inn i (intruderte) sidebergartene for ca. 500 millioner år siden. Syenitt er mer resistent mot erosjon enn de omkringliggende fjellene som består av gabbro, og står derfor opp som en klippe.

I områder hvor bergartene er mer lagdelt og rike på glimmermineraler, er fjellene lavere og med svakere helning, som for eksempel nordsida av Grjotlia.

Små botnbreer i Jutulsessen har erodert og formet Sætet og Grjotlia og lagt igjen mye morenemateriale som består av leire- og sandpartikler og bruddstykker fra fjellene omkring.