Antarktistraktaten

Antarktistraktaten, ein eineståande og uvanleg internasjonal avtale, trådde i kraft 23. juni 1961. Traktaten legg rammene for forvaltinga av eit kontinent ingen nasjon eig, men som eit stort antal nasjonar har aktive interesser i.

Samarbeidet innafor rammene av traktaten har vore vellukka. Det har skjerma Antarktis frå endringer i ein periode då det internasjonale politiske klimaet til tider har vore ustabilt, det har bana vegen for eit eineståande internasjonalt vitskapeleg samarbeid, og det har lagt grunnlaget for eit globalt samarbeid for å verje eit sårbart miljø.

Suverenitetsspørsmål og føresetnader

Carsten BorchgrevinkCarsten Borchgrevink foretar teodolittmåling under ekspedisjonen med «Southern Cross» i 1898–1900. Foto: Norsk Polarinstitutt

I 1897–99 hadde ein ung mann med namn Roald Amundsen overvintra i Antarktis. I 1911 erobra han Sørpolen. Carsten Borchgrevink hadde allerede i 1898 gjort vitskaplege målingar på kontinentet. I 1920- og 1930-årene drev nordmenn omfattande forsking i Antarktis, for det meste på ekspedisjonar som kombinerte kvalfangst og forsking. Dette var alle føresetnader for at Dronning Maud Land vart annektert av Noreg 14. januar 1939.

Ved slutten av 2. verdskrigen var det sju statar som gjorde suverenitetskrav gjeldande i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Noreg og Storbritannia.

Dei territorielle krava til Argentina, Chile og Storbritannia overlappar kvarandre til ein viss grad. Eitt område på kontinentet, Marie Byrd Land, er det ingen nasjonar som har gjort krav på. Vidare har både USA og Russland (tidligare Sovjetunionen) gjort det klart at dei ikkje har gjeve frå seg retten til å fremje territorielle krav. Båe statar har gjort dette utan å anerkjenne krava til andre statar, og utan å fremje konkrete krav sjølv.

Idéen om ei internasjonal løysing på suverenitetsspørsmålet i Antarktis vart sett fram ved fleire høve etter krigen, men fekk lita støtte. Korkje forslaga om å etablere eit fellesstyrt område eller å setje området under FN-styre fekk gjennomslag. Det åpenbare potensialet for konfliktar som låg i dei ulike (til dels motstridande) suverenitetskrava gjorde det imidlertid naudsynt å få avklart dette spørsmålet.

Vitskap og samarbeid

Kart over Antarktis Kart: Norsk Polarinstitutt

Etter andre verdskrig ble det større fokus på vitskapelig aktivitet og to viktige milepæler i Noregs Antarktisforsking ble nådd: den felles norsk-britisk-svenske Maudheimekspedisjonen frå 1949 til 1952 og etableringa av «Norway Station» i Dronning Maud Land (1956–60) i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året (IGY) i 1957–58. Noreg var dessutan aktiv i etableringa av den internasjonale komiteen for forsking i Antarktis – Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR). Det vellukka internasjonale forskingssamarbeidet i Antarktis førte til fullføringa av Antarktistraktaten i 1959. Noreg var raskt ute, og ratifiserte avtalen samme år.

Til no har 45 nasjonar underteikna Antarktistraktaten. Då traktaten ble forhandla fram i 1959, sto ikkje miljøvern på dagsordenen for de 12 signatarmaktene som utarbeidet traktaten. Etter kvart har miljø blitt et stadig viktigare tema i det internasjonale samarbeid. Som norsk myndigheitsutøvar i Antarktis skal Norsk Polarinstitutt være strategisk rådgivar for sentrale myndigheiter i saker som angår polare miljøspørsmål, er ansvarlig for å dekke Miljøverndepartementets behov for koordinering av produksjon, lagring og presentasjon av polare miljødata, administrerar miljøreguleringar, og har hovudansvar for topografisk kartlegging de norske biland og territorialkrav i Antarktis. Instituttet har og som mål å setje i gang nødvendig og effektiv forvaltning av de norske biland og territorialkrav i Antarktis i semde med gjeldande regelverk og relevante internasjonale avtaler.

Innhold

Antarktistraktaten vart utarbeidd av dei 12 landa som hadde vore aktivt med i Antarktis-forskinga i samband med Det internasjonale geofysiske året. Dei 12 var Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Noreg, Sør-Afrika, Sovjet-Unionen, Storbritannia og USA. Desse opphavlege signaturstatane fekk status som konsultative partar under traktaten og fekk såleis retten til å ta del i utforminga av tiltak som skulle setjes i verk for å fremme prinsippa og måla som var fastlagde i traktaten.

Traktaten trådde i kraft 23. juni 1961, og legg dei juridiske rammene for aktivitet i området sør for 60 °S. Hovudpunkta i traktaten er som følger (romertall viser til korresponderande artiklar i traktat-teksten):

  • Antarktis kan berre verte utnytta til fredlege føremål. All militær aktivitet er forbode, sjølv om bruken av militært personell eller utstyr for vitskapelege undersøkinger eller anna fredleg aktivitet er tillate (I)
  • Fridomen til å drive forskingsaktivitet i Antarktis er eit grunnprinsipp i traktaten (II)
  • Internasjonalt samarbeid om vitskapelege undersøkinger skal fremjast gjennom utveksling av planar om framtidige forskingsprogram, utveksling av vitskapeleg personell og utveksling av vitskapelege observasjonar og resultat (III)
  • Så lenge traktaten gjeld vert alle territorielle krav sette til sides, og ingen nye krav eller krav om utviding av eksisterande krav kan verte fremde. Korkje traktaten sjølv eller aktivitet i den perioden traktaten gjeld skal gje grunnlag for nye territorielle krav, støtte eller svekke noverande krav eller gje grunnlag for krav om suverenitet (IV)
  • Kjernefysiske detonasjonar eller lagring av radioaktivt avfall er forbode i Antarktis (V)
  • Alle stasjonar og alt utstyr kan verte inspisert av observatørar utpeikte av ein eller fleire traktatunderskrivarar (VII)

Jamfør artikkel XII åpnar Antarktistraktaten for at det vert gjennomført ein konferanse for å evaluere traktaten. Ein slik konferanse kan verte gjennomført etter ynskje frå ein eller fleire signaturstatar så snart traktaten har vore i funksjon i 30 år (dvs. etter 23. juni 1991). Alle statar som måtte ynskje det (med andre ord ikkje berre signaturstatar) kan delta på denne konferansen. Per i dag er det ingen nasjonar som har uttrykt ynskje om å få arrangert ein slik konferanse, og det er heller ingen som har indikert noke ynskje om å trekkje seg frå traktaten.

Traktatpartar

Einkvar nasjon som er medlem av dei Sameinte Nasjonane (FN) kan tiltre Antarktistraktaten. Traktaten skil mellom konsultative og ikkje-konsultative partar. Ikkje-konsultative partar kan få status som konsultative dersom dei etter å ha slutta seg til traktaten demonstrerer si interesse for Antarktis ved å utføre omfattande vitskapeleg aktivitet der.

Differensieringa vart innført for å sikre at avgjerder som kan ha vidtrekkande implikasjonar for framtida til kontinentet vert teke av nasjonar som har ein interesse for og direkte kunnskap om Antarktis. I praksis har skilnaden lite å seie ettersom alle avgjerder er samrøystes. Dette sikrer at eitkvart velfundert forslag vert nøye vurdert.

I tillegg til dei 12 opprinnelege signaturstatane har 14 nasjonar fått status som konsultative partar. Pr. i dag er det 16 ikkje-konsultative partar innafor traktat-systemet.