Fjelljo
Fjelljo på flere språk
| Latin | Stercorarius longicaudus |
| Engelsk | Long-tailed skua |
| Tysk | Falkenraubmöve |
| Fransk | Labbe à longue queue |
Fjelljoen er umiskjennelig i sommerdrakt på grunn av de ekstremt lange midtre stjertfjærene.
Drakten varierer mindre enn hos tyvjoen og likner på den lyse varianten av tyvjo, men mangler brystbåndet og har en svartere hette. Undersiden er mørk, brystet er lyst.
Utbredelse
Fjelljoen har en sirkumpolar utbredelse i arktiske og subarktiske områder, og forekommer blant annet i de nordlige delene av Skandinavia. Den er en trekkfugl som passerer kysten av Norge og øvrige deler av Vest-Europa på vei til vinterkvarterene i de sørlige delene av Atlanterhavet.
Forvaltningsstatus og overvåkning
På Svalbard observeres fjelljoen årlig, men fåtallig, på tundraen langs kysten. Hekkefugl-bestanden er lav, trolig i størrelsesorden 5–20 par. Fuglene observeres også regelmessig i havområdene rundt øygruppen, trolig under trekket fra hekkeområdene på Øst-Grønland og i russisk Arktis.
At fjelljoen ikke er vanlig på Svalbard har trolig sammenheng med mangelen på smågnagere (bortsett fra østmarkmus). På Øst-Grønland hvor klimaet er sammenlignbart med Svalbard forekommer arten tallrikt, men her finnes lemen.