Iskantsonen

Iskantsonen er overgangen mellom åpent hav og havis. Avhengig av faktorer som vindretning og havstrømmer kan den bestå av alt fra løse små og store isflak som driver i et stort område, til en kompakt kant bestående av små isflak som er trykt sammen foran mer solid pakkis. Iskantsonen er svært dynamisk, pga. værpåvirkning og raske endringer. Endringer i romlig fordeling kan skje i løpet av timer eller dager. Den økologiske sårbarheten er også forhøyet i iskantsonen. Dette skyldes høy produksjon om våren og sommeren, og høy tetthet av sårbare miljøelementer i enkelte deler av året.

Iskant

Iskant. Foto: Anders Skoglund / Norsk Polarinstitutt

Fysisk beskrivelse av iskantsonen

Iskantsoner i polare regioner er dynamiske både i tid og rom. Dette gjør det vanskelig å gi presise avgrensninger som er gyldige over tid.

En av de mest aksepterte definisjonene av den marginale iskantsonen (MIZ) er «that part of the ice cover which is close enough to the open ocean boundary to be affected by its presence».[1] Denne definisjonen er åpen for tolkninger, men er generelt forstått som å angi MIZ som den delen av isdekket som er nært nok åpent hav til å (signifikant) påvirkes av havets fysiske nærhet (f.eks. bølger). MIZ er dermed i stor grad en fysisk størrelse: Det er den ytre delen av drivisbeltet, med forhøyet isdrift, deformering, divergens og primærproduksjon.

MIZ er vanligvis begrenset til en sone på noen titalls kilometer, men det finnes lite data som sier noe definitivt om hvor langt inn i drivisen MIZ strekker seg.

Sårbart miljø i iskantsonen

Biologiske fenomener i iskantsonen, med tidsangivelse.

Biologiske fenomener i iskantsonen, med tidsangivelse. Illustrasjon: Paul Wassmann, Universitetet i Tromsø

Iskantsonen, fra åpent vann og innover i drivisen mot tett drivis, fastis og flerårsis, vil store deler av året ha forhøyet sårbarhet for påvirkning. Dette skyldes høy produksjon og biodiversitet under vann der lyset slipper igjennom, og høy tetthet av sjøfugl, sjøpattedyr og isbjørn.

Iskantsonen er biologisk viktig fordi det her skjer en omrøring av det stabile øvre vannlaget, drevet av en kombinasjon av issmelting og vind. Dette fører til en relativt kortvarig men intens produksjon av planteplankton (primærproduksjon) i vannmassene ved iskanten og selve iskantsonen (se illustrasjon). Dyreplankton, fisk, sjøpattedyr og sjøfugl utnytter dette, og samles rundt iskanten.

En stor del av den biologiske produksjonen sedimenterer ut av vannsøylen og skaper grunnlag for rike samfunn av bentiske organismer i ispåvirkete områder. Også isalger, som er bundet til selve isen, vil bidra til den totale produksjonen i området. Denne blomstringen starter tidligere enn for planteplankton i vannmassene. Dermed forlenges den produktive sesongen i iskantsonen.

Iskantsonen og iskanthabitater generelt har også avgjørende betydning for det totale årlige energibudsjettet til mange arktiske endemiske arter som ismåke, ringsel, isbjørn, narhval, hvithval og grønlandshval. Flere av disse er rødlistearter både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg er disse habitatene også viktige for mange trekkende arter, som krykkje og teist. Forstyrrende påvirkning på disse habitatene kan derfor ha konsekvenser på bestandsnivå hos mange av artene.[2]

Havis som habitat har unik status og verdi. Havisen er den plattformen hvor enkelte selarter, som grønlandssel og klappmyss, reproduserer seg og kaster unger, samtidig som det er et beskyttende habitat for arktiske hvalarter. De store konsentrasjonene av mange arter i til dels svært små arealer i iskantsonen gjør at disse artene er svært sårbare den tiden de befinner seg der. For eksempel finner vi på sensommeren 80–90 % av den globale ismåkebestanden i iskantsonen i Barentshavet.

Kart

Iskanten fremstilles ofte som et øyeblikksbilde fra en gitt måned i ett gitt år. På grunn av den økologiske betydningen av iskantsonen og sårbarheten til de artene som har tilhold der er det hensiktsmessig å fremstille den dynamiske iskanten over et større tidsrom.

Norsk Polarinstitutt har derfor utarbeidet kart som viser månedsvis minimum/maksimum isutbredelse, og isfrekvenssea ice persistence»). Daglige data for iskonsentrasjon fra National Snow and Ice Data Center (NSIDC) er regnet om til isfrekvens for perioden 1985–2014. Med en 30-årsperiode av data som utgangspunkt kan isfrekvens i noen grad brukes som et mål på sannsynlighet for is, ikke minst på kort sikt.

Mer informasjon om iskantsonen som sårbart areal:

Iskant og iskantsone (PDF 0,3 MB)

Last ned enkeltkart ved å velge kartet i galleriet under, eller:

Last ned alle kartene (ZIP 2,4 MB)

Isfrekvens i norsk Arktis, månedsvis for perioden 1986–2015

Datasett

Sea Ice Frequency with Maximum and Minimum Sea Ice Extent – Arctic

Referanser

  1. Peter Wadhams 1986. The Seasonal Ice Zone. The Geophysics of Sea Ice, NATO ASI Series, 825–991, 1986. DOI:10.1007/978-1-4899-5352-0_15
  2. Randall R. Reeves, Peter J. Ewins, Selina Agbayani, Mads Peter Heide-Jørgensen, Kit M. Kovacs, Christian Lydersen, Robert Suydamf, Wendy Elliott, Gert Polet, Yvette van Dijk, Rosanne Blijleven 2014. Distribution of endemic cetaceans in relation to hydrocarbon development and commercial shipping in a warming Arctic. Marine Policy 44, 375-389. 2014 DOI:10.101016/j.marpol.2013.10.005