I miljøvernkommisjonen møtes partene for å diskutere aktuelle miljøsaker og for å vedta et tre-årlig arbeidsprogram utarbeidet av forskere og forvaltere fra begge land. Arbeidsprogrammet har prosjekter innen havmiljø, naturmangfold, forurensning, grensenært samarbeid, kulturminner og radioaktivitet som dekker viktige felles miljøutfordringer og som bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget for forvaltning av Barentshavet og grensenære områder på fastlandet.

Den norsk-russiske miljøvernkommisjonen bygger på en regjeringsavtale fra 1992. Kommisjonen ledes av Ministry of Natural Resources and Environment (Minprirody) på russiske side og Klima- og miljødepartementet på norsk side.

Norsk Polarinstitutt har aktiviteter hovedsaklig innenfor samarbeid om havmiljø og naturmangfold, og har en sentral rolle i samarbeid om kartlegging av marin plastforurensing.

Samarbeidet innenfor havmiljø er konsentrert om problemstillinger knyttet til helhetlig, økosystembasert forvaltning av Barentshavet der vesentlige deler av aktiviteten er konsentrert om styrking av kunnskapsgrunnlaget om miljøet og ressursene, samt menneskelig aktivitet og dens påvirkning i havområdet.

På norsk side er det utviklet en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og Lofoten. I den norske planen er det fokusert på å avveie planmessig beskyttelsen av miljø og ressurser opp mot forutsigbare rammer for ulike type næringsvirksomhet, hovedsakelig fiskerier, shipping, og petroleumsutvinning.

Et sentralt samarbeidsområde innenfor havmiljø er å bidra til utvikling av en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet basert på erfaringer fra det norske forvaltningsplanarbeidet. Russland har utarbeidet et veikart for iverksetting av en forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Veikartet innebærer blant annet utarbeidelse av et lovverk som skal styrke gjennomføringen av planen. Dette arbeidet har tatt tid, og det foreligger ingen fastsatt dato for implementering av helhetlig forvaltning i russisk del av havområdet.

Sentrale havmiljøprosjekter i arbeidsplanen 2019–2021

Kartlegging av miljøverdier og verdifulle områder

I Norge har det vært gjennomført et større arbeid med å utvikle et system for miljøverdivurdering og sårbarhetskriterier for marine arter og deres leveområder i landets territorialfarvann. I miljøverdivurderingene er det benyttet vitenskapelige kriterier for å identifisere økologisk eller biologisk viktige områder i havet – de såkalte EBSA-kriteriene. Systemet tar utgangspunkt i kriteriet som gjelder livshistorisk viktige områder og som definerer områder der marine arter samles i kortere eller lengere tid. Dette gjelder i første rekke områder for gyting, oppvekst, beiting og overvintring. Områdene har særlig verdi dersom de er viktige for truede dyrearter, nøkkelarter i økosystemet, eller danner leveområder som er viktige for det biologiske mangfoldet. Systemet er visualisert i nettløsningene Havmiljø og Arealverktøyet for den norske forvaltningsplanen.

Det pågår innenfor det norsk-russiske samspillet et koordinert samarbeid om å ekspandere kartlegging av miljøverdier som dekker hele Barentshavet. I dette arbeidet er det i samarbeid med ICES (International Council for the Exploration of the Sea) utarbeidet en rapport som definerer felles norsk-russiske kriterier for verdivurdering, og hva som utgjør et verdifult område – også her basert på EBSA-kriteriene. Det er også utarbeidet et rammeverk for planmessig identifisering og kartlegging av miljøverdier og særlig verdifulle områder i Barentshavet.

Arbeidet med kartlegging av miljøverdier vil starte opp i 2020 og forventes ferdig innen utgangen av miljøvernkommisjonens arbeidsprogram 2019–2021. Norsk Polarinstitutt og Murmansk Marine Biological Institute (MMBI) leder arbeidet i tett samarbeid med Havforskningsinstituttet og russiske havforskningsinstituttet PINRO. 

Kartlegging av næringsvirksomhet og effekter

Norge er i ferd med å gjennomføre oppdatering eller revisjon av forvaltningsplanen for Barentshavet -Lofoten. Norske fagmiljø har siden 2016 arbeidet med å revidere kunnskapsgrunnlaget for helhetlig forvaltning av Barentshavet med sikte på ferdigstilling i 2020. Ett av syv tema som inngår i den endelige arbeidsplanen Barentshavet/Lofoten 2016–2019 som inngår i revisjonsarbeidet gjelder «Næringenes aktivitet, nåværende og framtidig arealbruk og -behov og påvirkning på miljøet og andre næringer».

Det er innenfor kommisjonens arbeidsprogram iverksatt et arbeid med å utarbeide en samlet norsk-russisk gjennomgang av næringsaktiviteter og deres påvirkning på miljøet og andre næringer. Dette arbeidet vil ha et utgangspunkt i den norske rapporteringen på dette temaet publisert i rapporten Næringsaktivitet og påvirkning: Faggrunnlag for revisjon av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

fisk som sorteres

Barentshavet har rike forekomster av fisk, bunndyr, dyre- og planteplankton. Foto: Cecilie von Quillfeldt / Norsk Polarinstitutt

Barentportal.com – en felles miljødataportal

Felles publisering av norsk–russiske miljødata gjennom nettportalen barentsportal.com styrker beslutningsgrunnlaget for forvaltning og bærekraftig utvikling i Barentshavet, og er i tillegg kilde til allmenn informasjon om miljøforholdene i havområdet.

Norsk Polarinstitutt har ansvar for å koordinere jevnlig oppdatering av felles miljøstatus for Barentshavet i nært samarbeid med relevante norske og russiske parter. Det publiseres årlig oppdatering av utvalgte økosystemkomponenter fra arbeidsgruppen WGIBAR under organisasjonen ICES. Hvert tredje år blir det skrevet en full statusrapport.

Økosystembasert miljøovervåking

Norge og Russland har siden 2014 inngått samarbeid om utvikling av økosystembasert miljøovervåking for hele Barentshavet. Målsetningen er å utvikle samordnet miljøovervåking i russisk og norsk del av Barentshavet.

Dette krever at det blir utarbeidet et felles rammeverk for miljøovervåking. Det er forventet at resultatet fra overvåkingen vil kunne spille inn som kunnskapsgrunnlag for forvaltning av havområdet både på norsk og russisk side.

Det er i et samarbeid mellom russiske og norske fagmiljø blitt utviklet en felles liste på 22 indikatorer som anses å være sentrale for å avdekke endringer i det marine økosystemet. Det pågår arbeider med å utarbeide en strategi for økosystembasert overvåking som omfatter blant annet omfatter faglige drøftelser av miljøkvalitetsmål, terskelverdier, harmonisering av metodikk og system for rapportering.

Sjøfugl

Ismåker

Ismåker Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt

Norge og Russland deler noen av de største sjøfuglbestandene i verden. Det overordnede målet i samarbeidet mellom norske og russiske fagmiljø er å skape et felles kunnskapsgrunnlag for forvaltning av sjøfugl, bidra til å styrke felles forvaltning av sjøfuglarter og å etablere samordnet overvåking av bestander av sjøfugl i Barentshavet. Gjennom dette samarbeidet er det etablert en felles database for samtlige sjøfuglkolonier. Videre er det publisert felles norsk-russiske rapporter over status for marine fuglearter. Det har også blitt gjennomført felles tokt og ekspedisjoner til de arktiske øyene Frans Josefs Land, Novaja Semlja og fastlandkysten av Russland for oppdatering av bestandsstatus for arter av sjøfugl.

Sjøfuglsamarbeidet mellom Russland og Norge har pågått løpende siden 1989. Samarbeidet har omfattet forskere og forvaltere fra samtlige norske og russiske institusjoner som arbeider med sjøfuglfaglige problemstillinger i Barentshavregionen.

Sjøfugldatabase

Den norsk-russiske sjøfugldatabasen COLONY inneholder nøkkelinformasjon om alle kjente sjøfuglkolonier i Barentshavet og Karahavet. Databasen ble etablert i 1993 og inngår i det løpende arbeidet under det norsk-russiske nettverket av sjøfugleksperter.

Utvikling av COLONY pågår under ledelse av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med sju russiske institusjoner. Databasen er et viktig verktøy for å løse ulike forvaltnings- og forskningsoppgaver i både Norge og Russland, og er et sentralt element i det pågående arbeidet med etableringen av en sirkumpolar sjøfugldatabase i regi av Arktisk råd/CAFF/CBird – med særlig relevans for programmet CBMP (Circumpolar Biodiversity Monitoring Programme).

Kartlegging av ismåke

Norsk sjøfuglovervåkning omfatter truede og sårbare arter der Norge og Russland har felles forvaltningsansvar. Det har i samarbeidet særlig vært lagt vekt på kartlegging av ismåke, en høyarktisk art, som klassifisert som sårbar (VU). Arten kartlegges blant annet i den hensikt å få oversikt over hekkebestanden og effekten av endringer i isutbredelse. Fokusområdet er bestander på Svalbard, Frans Josefs Land og Severnaya Zemlya. Kartleggingen gjennomføres blant annet med flytelling, bruk av GPS-loggere og digitale overvåkningskameraer i hekkekolonien.

Russland har hovedandelen (ca. 80 %) av den globale bestanden av arten på ca. 14 000 par. Svalbardbestanden av ismåke er estimert til ca. 2000 par, og trenden er negativ. Den største kjente kolonien i Russland ligger på Domashny Island på Severnaja Semlja med 2000 par registrert i 2006. Kartlegging viser imidlertid at hekkebestanden svinge betydelig, og var for eksempel i 2011 på under 500 par.

Sjøfuglenes utbredelse utenfor hekkesesongen – SEATRACK

Ny sporingsteknologi ved bruk av lysloggere eller GLS (Global Location Sensor) er tatt i bruk for å kartlegge trekkruter og vinterområder for sjøfugl som hekker eller overvintrer i Barentshavet. Gjennom programmet SEATRACK gir dette ny forståelse av hvordan sjøfuglen utnytter felles havområder i Norge og Russland og utover Barentshavet.

SEATRACK-prosjektet ble formelt lansert våren 2014. Studieområdet omfatter 38 lokaliteter i Barentshavet, Norskehavet og Nord-Nordsjøen og omfatter kolonier i Russland, Norge, Storbritannia, Færøyene og Island. Studien omfatter således ikke bare hekkende fugler i Norge, men også fugler som kommer inn i norske farvann på forskjellige tider av året.

SEATRACK gir kunnskap om arealbruk for norske og russiske sjøfuglbestander, herunder trekkruter og vinterområder. Det er stort behov for kunnskap om hvor de russiske sjøfuglbestandene i Barentshavet oppholder seg gjennom året. I Barentshavet erstatter russiske bestandene de norske bestandene når sistnevnte trekker sørvestover om vinteren. Mange av de store høst-, vinter- og vårbestandene vi har i norske farvann, fra Skagerak til Barentshavet, er fugler fra russisk del av Barentshavet. Disse observasjonene har betydning for hvordan vi vurdere konsekvenser av næringsaktivitet havområdet.

Elleve sjøfuglarter har blitt valgt som fokusarter. Disse representerer fire økologiske grupper, det vil si pelagisk dykkende arter, pelagisk overflatebeitende arter, kyst overflatebeitende arter og kyst dykkende arter.

Kartlegging av hvalross

hvalross

GPS-loggerne festes til støttennene til hvalrossene og data lastes ned til stasjoner på land. Foto: Norsk Polarinstitutt

I 2010 ble det etablert et norsk-russisk program for studier av hvalross som inkluderer arten i Pechorahavet, Frans Josefs Land og ved Svalbard. Resultatene gir helt ny innsikt i hvilke havområder hvalrossene oppholder seg i, og hvordan enkeltindivider takler årstidsvariasjon i isforhold samt virkninger av klimaendringer. For russiske områder har det vært fokus på undersøkelser i Pechorahavet der kunnskapen om arten er definert som svært liten. Programmet omfatter:

Kartlegging av utbredelse og vandringsmønstre ved bruk av GPS-loggere er basert -på loggere satt ut både i Svalbardområdet og i Pechorahavet. Disse loggerne samler fortsatt inn data (batterilevetid minimum 5 år) slik at resultatene fra disse undersøkelsene ennå ikke er klare. Studiene av genetiske forhold for avklaring av bestandsforhold viser at hvalrossene i Pechorahavet må betraktes som en del av en egen bestand forskjellig fra Svalbard – Frans Josefs Land bestanden. En flytelling som ble foretatt i Pechorahavet under dette programmet i 2011 viste at det bare var hanner i området, hvilket indikerer at disse dyrene er del av en bestand med et mye større utbredelsesområde – som da antakelig strekker seg langt inn i Karahavet. Nyere sporingsstudier utført av russiske forskere underbygger dette ved at hvalross merket i Pechorahavet vandrer langt inn i Karahavet. Dette betyr at hvalrossene i Pechorahavet er del av en mye større bestand som også muligens vil inkludere hvalrossene i Karahavet.

Resultater fra undersøkelsene av miljøgifter i hvalross fra Svalbard viser en svært stor individuell forskjell i konsentrasjoner av ulike miljøgifter. Som eksempel varierer konsentrasjonene av PCB i spekket fra 27 til 32 000 ng/g lipid; en forskjell på over 1000x. Alle prøvene er fra voksne hanner og disse ekstreme forskjellene er funnet også i tidligere undersøkelser (fra 2002–2004) og en antar da at dette skyldtes at enkelte av hvalrossene hadde sel i dietten i stedet for det normale som er muslinger. Analyser av stabile isotoper i ulike vev fra vårt nye hvalrossmateriale viser at dette ikke er tilfellet. Alle hvalrossene, både de med høye og lave konsentrasjoner av miljøgifter, spiser på samme lave trofisk nivå. Eneste logiske forklaring på de enorme variasjonene i miljøgiftkonsentrasjoner er da at noen hvalross spiser i områder hvor muslingene er svært forurensede. Vi har per i dag ikke mer kunnskap om hvor eventuelt disse lokalitetene er. Studier utført av russiske forskere viser også en høy variasjon i miljøgiftkonsentrasjoner i hvalross fra Pechorahavet. Sammenlignet med nivåer fra Svalbard, var nivåer av PCB høyere, PBDEr (bromerte flammehemmere) like og oksyklordan (et plantevernmiddel) lavere i Pechorahavet. Studiene på helseeffekter av miljøgifter fant endringer i både hormon- og immunsystemene hos hvalrossene som kan være linket til høye nivåer av miljøgifter, men ingen av hvalrossene i studien virket syke.

Kartlegging av is-avhengige hvalarter

hval

Hvaltelling i norske deler av Barentshavet og Polhavet hvor det ble registrert og talt hval, særlig med fokus på de arktiske ishvalene: hvithval, narhval (bildet) og Grønlandshval. Foto: Magnus Andersen / Norsk Polarinstitutt

Den dramatiske nedgangen i sjøis som finner sted i Barentsregionen representerer en stor trussel mot de tre is-avhengige hvalartene hvithval, narhval og grønlandshval. Kunnskapen om status for artene er mangelfull, og det er nødvendig å vurdere status og hvilken risiko disse artene står overfor grunnet klimaendringer og endringer i menneskelig aktivitetsnivået i nordområdene.

Det ble i 2015 gjennomført telling av hvalarter i iskantsonene nord for Svalbard. Tellingen ble gjennomført fra russisk/norsk grense og vestover (dvs. i norske farvann) i samarbeid med russiske kollegaer.

Tellingen foregikk fra to plattformer:

  • sikksakk linjetransekt gjennom iskantsonen ut i åpent vann med skip
  • linjetransekt med helikopter

I et område på i overkant av 52.000 km2 ble det beregnet at det var 343 grønlandshval og 837 narhval. Ingen av observasjonene som dannet grunnlaget for estimatet ble observert fra skip – alle fra helikopter. Narhvalene oppholdt seg langt inne i isen, mens grønlandshvalene generelt var å finne nærmere iskanten

Med utgangspunkt i denne tellingen, samt resultater fra akustiske lyttebøyer som viser at begge artene høres året rundt på noen av stedene disse er utplassert, startet vi i 2017 opp et forsøk på å sette på biologgere og samle inn vev for genetiske undersøkelser av grønlandshval ved bruk av helikopter. Dette prosjektet er også støttet fra den norsk-russiske miljøkommisjonen og feltarbeid har blitt utført hvor norske og russiske forskere samarbeider. Totalt er 25 grønlandshval merket og vevsprøver er samlet inn fra 10 individer for genetiske undersøkelser. Dette programmet er pågående og resultater av deler av dette materialet vil bli publisert i 2020.

Isbjørn

Isbjørntelling av Barentshavbestanden foregikk over fire uker høsten 2015. Isbjørntellinga forgikk på Svalbard og i norske deler av Barentshavet, hvor isbjørnene telles og registreres. Foto: Norsk Polarinstitutt

Modellering av egnet habitat for yngle-hi hos isbjørn i Barentshavbestanden har pågått siden 2017. Det aller meste av landområdene på Frans Josefs Land er kartlagt (upubliserte data), og flere tradisjonelt viktige hi-områder på Svalbard er kartlagt. Disse hi-habitat-kartene er evaluert ved hjelp av kjente hi-posisjoner fra isbjørn-hi basert både ved observasjoner og basert på hi-posisjoner bestemt fra satellitt-telemetri data. Disse dataene kommer fra både norsk side, og fra russiske kolleger som jobber på Frans Josefs Land. Økt samarbeid mellom russisk og norsk side på arealbruk er under planlegging.

Bestandsstørrelsen av isbjørn i Barentshavområdet ble beregnet (ca. 2650 dyr) i august i 2014, under et felles norsk-russisk prosjekt. Data på reproduksjon og kondisjon samles inn for dyr i bestanden, foreløpig under feltarbeid i Svalbardområdet. Men ved hjelp at satellitt-halsbånd får man informasjon om hvorvidt individer bruker områdene rundt Svalbard lokalt, eller tilhører den delen av bestanden som migrerer mellom norsk og russisk Arktis.

Det pågår studier på genetikk som ser på struktur mellom lokale bjørn og bjørn som bruker områdene på begge sider av grensen. Samtaler med russiske kolleger om genetikkprøver fra Frans Josefs Land pågår.

Miljøgifter i isbjørn

Det er mangel på kunnskap om nivåer av miljøgifter i isbjørn som har tilhold i både norsk og russisk del av Barentshavet.

I 2019–2020 er det pågående undersøkelser av kvikksølv, samt nye og gamle miljøgifter, i isbjørn fra Barentshavet og Karahavet. Dette er en videreføring av undersøkelser av miljøgifter i isbjørn som ble startet opp i 2017 gjennom midler under det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet.

I perioden 2017-2018 ble isbjørn fra Barentshavet analysert for en rekke miljøgifter i forhold til diett og habitatbruk. Undersøkelsene viste at PFAS-nivåer i isbjørn fra østlige deler av Barentshavet generelt har høyere nivåer av PFAS (flammehemmer) enn isbjørn fra vestlige deler av Barentshavet. Konsentrasjoner av fettløselige miljøgifter (PCBer, klorerte pesticider og bromerte flammehemmere) var like høye i østlige-pelagiske og vestlige-kystnære isbjørn. Selv om konsentrasjonen av fettløselige miljøgifter i plasma er lik hos pelagiske og kystnære bjørn, er inntak og total mengde høyere hos pelagiske individer fordi de er i bedre kondisjon og har en større mengde fett hvor fettløselige forbindelser lagres. Videre studier viser at inntak av miljøgifter er høyere hos pelagiske dyr på grunn av de spiser mer marint og på høyere trofisk nivå, de har høyere energibehov, de spiser i iskanten og deres byttedyr er nærmere kilder av miljøgifter eller områder hvor miljøgifter blir transportert. Mer detaljerte studier om variasjon i energibehov er pågående.

Norsk Polarinstitutt og NILU gjennomfører et prosjekt hvor det analyseres miljøgifter i blodplasmaprøver fra polarmåke som hekker på Bjørnøya. Polarmåker som hekker på Bjørnøya akkumulerer høye nivåer av miljøgifter, og det er dokumentert en sammenheng mellom disse høye nivåene og effekter på hormonproduksjon, immunforsvar, hekkesuksess og voksenoverlevelse. Hekkebestanden på Bjørnøya har vist en nedgang siden 1986, og det har blitt dokumentert en sammenheng mellom negativt bestandsnivå og høye nivåer av miljøgifter i polarmåker fra dette området.

Blodplasmaprøver er samlet inn fra 1997 frem til i dag. Prøvene er tatt fra polarmåker hvor også demografi (overlevelse og hekkesuksess) er kjent. I tillegg har fuglene hatt logger påmontert gjennom SEATRACK (fra 2009 og fremover).

Det arbeides også med en sammenlignende studie av polarmåkepopulasjonene på Svalbard (Bjørnøya og Kongsfjorden), Russland (Frans Josefs Land) og Vest-Island (Melrakkaey).

Videoer om norsk-russisk samarbeid

For undertekster velg fullskjerm og trykk «c» på tastaturet.