Forskere har oppdaget at lundene i det nordlige Atlanterhavet kan deles inn i fire grupper, og ikke tre, som man tidligere har trodd.

«Oppdagelsen er viktig for forvaltninga og hvordan vi må jobbe for å ta vare på mangfoldet av lundefugl», sier forsker Hallvard Strøm i Norsk Polarinstitutt.

Ny inndeling basert på gener

Forskerne har tatt blodprøver og undersøkt arvematerialet til 72 lunder i tolv ulike kolonier spredt over lundenes hekkeområder i Nord-Atlanteren. Etter alle analysene har forskerne nå funnet ut at lunden  (Fratercula arctica) er delt inn i minst fire genetisk forskjellige grupper med tilhørighet til:

  1. Spitsbergen
  2. Canada
  3. Skottland
  4. et område som omfatter Island, Færøyene og norskekysten

Viktig for forvaltninga

«Vi har lenge trodd at lundene som holder til i det nordlige Atlanterhavet kan deles i tre ulike grupper etter størrelse og geografi, fra de minste lengst sør til de største lengst nord,» sier Strøm.

Han forteller at den nye studien viser at det derimot er fire genetisk ulike grupper av lunder i Nord-Atlanteren, og at den geografiske fordelingen av dem avviker fra den inndelingen forskerne har trodd var riktig.

«Dette kan bety at vi må legge opp bevaringsarbeidet for lunde på en annen måte enn tidligere hvis vi skal beholde de genetiske mangfoldet innenfor denne arten.»

Les hele studien på SEAPOP.

Blodprøver ga svar

Strøm forklarer at forskerne har brukt blodprøver til å se på lundenes arvemateriale.

«Hver levende organisme har et arvemateriale, en slags oppskrift som avgjør hvordan man ser ut og hvilke egenskaper man har. Siden arvematerialet overføres fra generasjon til generasjon kan det fortelle hvem man er i slekt med og hvor man kommer fra.»

SETT PÅ GENENE: Forskere har oppdaget at lundene i det nordlige Atlanterhavet kan deles inn i fire grupper, og ikke tre, som man tidligere har trodd. Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Kroppsstørrelse og geografi

Tidligere har forskere skilt lundefugl fra hverandre ved å dele dem i tre grupper basert på kroppsstørrelse og geografi fra sør til nord. Denne inndelinga er og har vært omdiskutert fordi den ikke er basert på genetikken til fuglene.

  1. De minste (F. a. grabae) hekker i Frankrike, Storbritannia, Irland og Sør-Norge
  2. De mellomstore (F. a. arctica) i Norge, på Island og i Canada,
  3. De største (F. a. naumanni) hekker i høyarktiske strøk, bl.a. på Spitsbergen, Grønland og i det nordøstlige Canada

Forskernes nye resultater utfordrer denne gruppeinndelingen.

«Vi ser at sjøfuglbestandene i nord går tilbake. Oppdagelsen er viktig kunnskap som kan få betydning for hvordan vi skal bevare og forvalte lundefuglbestandene», avslutter Strøm.

Artsfakta om lundefugl.

Forskerne bak

Arbeidet har vært ledet av et team ledet av forskere ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo. Forskerne har nylig publisert en studie av struktur, genflyt og taksonomi hos lunde med referanse i kartlegging av hele arvematerialet (genomet).

Til dette arbeidet benyttet forskerne prøver samlet inn gjennom forsknings- og overvåkingsprogrammene SEAPOP og SEATRACK. Fra Norsk Polarinstitutt har forskerne Hallvard Strøm og Sébastien Descamps deltatt.

KUN BLODPRØVE: En av forskerne, Tycho Anker-Nilssen, i Norsk institutt for naturforskning med lunde. Basert på en blodprøve i 2018 ble hele genomet til denne hunnfuglen kartlagt. Fuglen hekker fortsatt i beste velgående på Røst. Foto: Christoffer Høyvik Hilde