Tundraen i Arktis trues av klimaendringer – mer enn noen andre landområder på kloden. En ny rapport, signert 20 forskere, beskriver for første gang hvordan livsvilkårene for dyr og planter på den arktiske tundraen er i ferd med å endres dramatisk.

SJELDENT SYN Tidligere var hekkende snøugle et vanlig syn i den lav-arktiske tundraen (Finnmark), men de siste årene har det blitt stadig færre observasjoner av fuglen. Fraværet knyttes til nedgang av lemen, som er hovedføden til snøugla. Foto: Karl Otto Jacobsen© /NINA

– Vi er på vei mot helt ukjente tilstander for dyr og planter på tundraen, sier forsker Åshild Ønvik Pedersen ved Norsk Polarinstitutt. 

Hun har ledet arbeidet bak rapporten som gjør opp status for de arktiske tundraøkosystemene i Norge, og som nylig ble overlevert til oppdragsgiveren Miljødirektoratet. 

ØYENVITNE Klimaendringene påvirker både dyr og vegetasjon på tundraen, sier mangeårig forsker på svalbardrein, Åshild Ønvik Pedersen. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Livsvilkårene endres

Den arktiske tundraen strekker seg rundt den nordlige halvkulen, og i Norge finner vi den på Svalbard og i Finnmark. I dette landskapet vokser ingen trær på grunn av lave temperaturer. Økosystemene er enklere med færre arter enn på de sørlige og mer frodige breddegrader.

Og det er nettopp i all sin tilsynelatende nøkternhet at samspillet mellom artene er ekstra sårbare for klimaendringene, som pågår med full styrke i Arktis. Oppvarmingen skjer nå mer enn dobbelt så fort her, sammenliknet med det globale gjennomsnittet, og skaper omveltninger for naturmiljøet.

– Endringene fører til økte temperaturer, lengre vekstsesong for planter, kortere sesong med snø, og oppvarming og tining av permafrost. Alt dette påvirker dyr og vegetasjon på tundraen, sier Ønvik Pedersen. 

ARKTISK TUNDRA  Norsk arktisk tundra er delt inn i to delsystemer; en lav-arktisk tundra i Finnmark (øverst), og den høy-arktiske tundraen på Svalbard (nederst). Foto: Geir Vie / UiT Norges arktiske universitet og Cornelia Jaspers / Norsk Polarinstitutt 

Varsler om en ny tid

Konsekvensene av klimaendringene er allerede merkbare, spesielt i økosystemet i Finnmark, men foreløpig begrenset fordi det tar tid før biologiske responser blir synlige.

–  Temperaturøkningen bør likevel betraktes som et varsel om at større endringer er under utvikling. Eksempler er nye insektangrep som gir store vegetasjonsskader, lemenårene blir sjeldnere og noen dyr, som fjellrev og snøugle, er utrydningstruet, sier professor og medforfatter av rapporten Rolf A. Ims, ved UiT Norges arktiske universitet.

SIDE OM SIDE Økosystemet på land på Svalbard har bare tre overvintrende arter av store dyr som holder til over hele øygruppen. Disse er svalbardrype, svalbardrein og fjellrev. Det som skjer med én art, påvirker de andre artene. Flere reinsdyr fører naturlig nok til flere reinsdyrkadavre. Fjellreven nyter godt av kadavrene, og revebestanden øker.  Foto: Nicolas Lecomte / Norsk Polarinstitutt 

Over 50 år med tundradata 

Forskerpanelet bygger vurderingene i rapporten på lange tidsserier for ulike arter. De fleste biologiske seriene har minst 15-20 år med data, mens klimadata, som temperatur, nedbør, snødekke og permafrost, strekker seg helt tilbake til 1960-tallet.

På Svalbard er rype, gjess, rein, fjellrev og vegetasjon undersøkt, mens i Finnmark dyrearter som reinsdyr, fjellrev, snøugle og lemen, samt viktig vegetasjon, både på tundraen og i grensesonen mot den sub-arktiske skogen.

Underveis har forskerne samarbeidet med havforskere i utviklingen av metodikken, fordi en tilsvarende vurdering gjøres nemlig nå for den arktiske delen av Barentshavet.

Det var utfordrende å utvikle en metode som på basis av mange ulike typer datakilder skulle ende opp med en robust konklusjon på økosystemnivå, men jeg tror vi landet en solid fremgangsmåte, sier seniorforsker Jane Uhd Jepsen ved NINA.

SOMMERFØDE Om sommeren er gjess, sjøfugl og hekkefugler vanlige byttedyr for fjellreven på Svalbard, mens om vinteren når det er knapt med bytte, er reinsdyrskadaver viktig føde. Foto: Bjørn Frantzen / NIBIO

Islagte beiter tar dyreliv

Forskernes konklusjoner levner liten tvil om at klimaendringene påvirker økosystemene på tundraen. Gjennom arbeidet har de fått en bred oversikt over hvilke arter og artsgrupper som klarer seg godt, og hvilke som er i endring og må følges nøye.

Utviklingen i det biologiske mangfoldet viser seg derimot å være sammensatt. Økning av svalbardrein kan i teorien være gode nyheter, men studier viser at reinen er følsom for klimaendringer og at responsene varierer over øygruppa.  

ISLAGTE BEITER Ising på den frosne bakken er utbredt både både på Svalbard og i Finnmark. Isen blokkerer mattilgangen for rein, rype og smågnagere, og får konsekvenser for dyrenes overlevelse og formering. Foto: Jach Kohler / Norsk Polarinstitutt 

Siden overvåkningen av svalbardreinen startet for fire tiår siden, har temperaturen på øyriket akselerert. Fra slutten av 1990-tallet har milde og regnfulle vintrer med «låste» beiteområder blitt normalen, snarere enn unntaket. 

I løpet av disse årene har reinen opplevd et klimaskifte til mildere, mer regnfulle vintrer med hyppige isdekte beiter. Matplantene kapsles ofte helt eller delvis igjen av et panser av is, dyrene sulter og dødeligheten øker, sier Ønvik Pedersen.

Isingproblemene oppstår mer eller mindre hver vinter, men varmeperiodene og regnværet kan også være så kraftige at snøen faktisk smelter bort fra bakken.

BLOMSTRER, MEN OGSÅ BRUNING Innimellom knusktørre marker og gruslagte polarørkener i Svalbards villmark finner vi flekker av vegetasjon som farger opp landskapet i den korte polarsommeren. De siste årene har forskere observert både økt plantevekst enkelte steder og mer bruning ( vegetasjonsskade) på planter. Her en tuesildre i Ny-Ålesund. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Noen kommer, noen går

Varmere vintrer er også et problem på tundraen lenger sør. Beitemarkene i Finnmark kapsles igjen av is og hindrer både lemen og reinsdyr fra å grave frem mat. Den lemenspisende fjellreven er mer eller mindre forsvunnet. Snøugla, som også er en lemenspesialist, hekker nå bare svært sporadisk på tundraen.

Trenden går mot at sørlige arter trekker inn i lav-arktiske områder og fortrenger de stedegne artene, slik som er tilfelle med rødreven. 

– Rødreven konkurrerer med fjellreven i jakten om de beste hiområdene, og ikke minst i matfatet, et kappløp de som regel vinner. I tillegg er rødreven mindre avhengig av lemen, enn fjellreven, sier Ims.

SÅRBARE Snøuglekyllinger med lemenbytte, to arter som begge viser nedgående trend. Snøugla har gått så sterkt tilbake i Norge at den nå er oppført som sterkt truet i den norske rødlista, og det går stadig lengre tid mellom hver gang det er et toppår med lemen. Foto: Rolf A. Ims / UiT Norges arktiske universitet 

Reinsdyrkadaver er viktig føde for rødreven i vintre med lite smågnagere. Ims tror at vi fremover vil se økt dødelighet hos reinsdyr, om beitene fortsetter å være islagte på vinteren.

Men også fuglelivet er i endring. Lirypa viser langsiktig nedgang, sammen med flere andre fuglearter i landskapet.

– Vi ser blant annet at et økende antall rødrev og kråkefugl røver fuglereirene og at utbruddene av lauvmakk i overgangssonen mellom tundra og skog er kraftigere og varer lengre.

BLIR FLERE I Finnmark har rødreven inntatt fjellrevens områder, og konkurrerer med den i både matfatet og om de beste hiområdene, et løp som den langt større rødreven synes å vinne. Foto:  Geir Vie / UiT Norges arktiske universitet 

Etterlyser intensivert overvåkning

Forskerne er opptatt av at endringene som økosystemene gjennomgår på tundraen stiller nye krav til overvåkning og forvaltning, både i Norge og i andre arktiske land.

– Vurderingen vi leverer forteller hvilke endringer som er i emning og hvilken betydning de kan ha i nær fremtid, men vi er ikke stand til å forutsi hva som vil være det langsiktige endepunktet for utviklingen. Vi anbefaler derfor forvaltningen å utvikle strategier over hva som er mulige og ønskede endringsbaner, slik at det i neste steg kan bestemmes konkrete mål og tiltak for å vedlikeholde naturlige funksjoner og biologisk mangfold i disse økosystemene, sier Jane Uhd Jepsen.

– Slike strategier krever intensivert overvåkning av større deler av økosystemet enn det som overvåkes i dag, og bør kombineres med løpende vurderinger og utprøvinger, sier Rolf A. Ims.

Tilstandsvurderingen for arktisk tundra er ledet av Norsk Polarinstitutt, og utført av et bredt vitenskapelig fagpanel med 20 forskere (økologer og klimatologer) fra ulike institusjoner ved Framsenteret og COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).

ENDRINGER PÅ SIKT Konsekvensene av klimaendringene er allerede merkbare, spesielt i økosystemet i Finnmark, men begrenset fordi det tar tid før biologiske responser blir synlige. Dette bildet er fra Varanger i Finnmark. Foto: Rolf A. Ims / UiT Norges arktiske universitet 

Referanser: 

Pedersen, Å. Ø., et. al. (2021). Norwegian Arctic Tundra; a Panel-based Assessment of Ecosystem Condition. Rapport 153, Norsk Polarinstitutt 

Pedersen, Å. Ø., et. al. (2021). Panel-based assessment of ecosystem condition (PAEC) as a knowledge platform for ecosystem-based management of Norwegian Arctic tundra. Kortrapport  56, Norsk Polarinstitutt