Geolog Brit Hofseth døde 24 år under en forskningsekspedisjon. – Hun kunne blitt en kvinnepioner i norsk polarforskning, om hun ikke døde så alt for tidlig, sier litteraturforsker Anka Ryall.

BRITS GRAVSTEIN  «Geolog Brit Hofseth 24 aar» står skrevet på Brits gravstein på Tromsø gravlund. Foto: Anka Ryall 

På Tromsø gravlund står en liten gravstøtte med en bronseplate som lyder påskriften: «Geolog Brit Hofseth 24 aar». Graven bærer preg av å ikke være stelt.

Hvem var Brit Hofseth?

– Hun var en ung ambisiøs geologistudent og den første kvinnelige forskeren som deltok på en norsk ekspedisjon til Nordøst-Grønland, forteller professor i litteratur Anka Ryall, ved UiT Norges arktiske universitet.

SVALBARD  Brit Hofseth hadde sommerjobb på Nordpolhotellet i Ny-Ålesund på Svalbard i 1937. Her er hun sammen med Laura Borgen (t.v.), hotelbestyrinne de fire somrene hotellet var i drift. – Inntrykket både dette og andre fotografier av Brit Hofseth i arkivet på polarinstituttet formidler er av en intenst tilstedeværende, vital og leken ung kvinne. Hun er også veldig fysisk fri i uttrykket, sier litteraturviter Anka Ryall. Foto: Norsk Polarinstitutt

Eneste kvinne på kullet

Ung som Brit var da hun døde, etterlot hun seg lite skriftlig materiale. Men det finnes en del fotografier, blant annet fra Grønlandsreisen, fortsetter Ryall som er i ferd med å skrive en bok om polare kvinneskikkelser. Brit Hofseth er viet et kapittel i boka.

– Hvis Brit ikke hadde gått ut av tiden bare 24 år gammel, kunne hun ha blitt en kvinnepioner i norsk polarforskning. Som geologistudent ved Universitetet i Oslo var hun eneste kvinne på sitt kull. Hun brøt med datidens normative kvinnelighet og var åpenbart selvstendig, ambisiøs, egenrådig og eventyrlysten, fortsetter Ryall.

Men sitt korte liv til tross; Brit ble trolig den første kvinnelige norske forskeren som var hovedfiguren i en roman. Vi kommer tilbake til det.

KLAR FOR GRØNLAND Brit Hofseth på brua ombord på Polarbjørn sammen med den svenske glasiologen Hans W. Ahlmann (t.v.), en ekspedisjonsdeltaker (ukjent navn) og Nils Johan Rud, sistnevnte er forfatteren av romanen Drivende grenser. Foto: Arneberg / Norsk Polarinstitutt

Fra Finnmark til hovedstaden

Brit ble født i Finnmark i 1917, men flyttet som barn til Kristiania med sin mor og søster. Som ung startet hun å studere geologi ved universitetet, og som hovedfagsstudent fikk hun i 1939 være med på en forskningsekspedisjonen til Grønland med skipet Polarbjørn. Ekspedisjonen var i regi Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), forløperen til Norsk Polarinstitutt. Målet til Brit var å gjøre geologiske undersøkelser på Claveringøya.

Ekspedisjonsleder var John Giæver, en gruppe forskere fra Norge og Sverige deltok, i tillegg til kapteinen og flere fangstmenn, deriblant selveste isbjørnkongen, Henry Rudi, tre kvinner som var i følge med hver sin ektemann om bord, og journalist Nils Johan Rud. Sistnevnte skrev senere en heftig kjærlighetsroman basert på turen: Drivende grenser. Mange i reisefølget på Polarbjørn kan gjenkjennes i boka, deriblant Brit Hofseth.

BLE ROMANFIGUR I boka Drivende grenser, som kom ut høsten etter at Brit Hofseth døde, omskaper forfatteren henne til en femme fatale som forfører den ene etter den andre av de mannlige reisekameratene. Her er Brit fotografert sammen med studenten Oscar Bang (t,v) og kaptein Kristoffer Marø. Foto: Norsk Polarinstitutt  

Fremstilles som forfører

I boka omtales Brit som botanikeren Norunn, men i romanen er hun mer opptatt av å forføre mannlige ekspedisjonsdeltakere enn å forske. Forskningen, i Norunns tilfelle botanikken, vies lite oppmerksomhet.

Forfatteren omskaper Brit til en amoralsk femme fatale som forfører eller prøver å forføre den ene etter den andre av de mannlige reisekameratene. Han byr også på en rekke intime og seksualiserte beskrivelser av Brit sammen med hennes utvalgte.

– Når Rud lar Norunn dø på slutten av boken sammen med en av sine elskere, fungerer det som en symbolsk understrekning av at kvinner som henne overhodet ikke har noe på arktiske ekspedisjoner å gjøre. Derfor tror jeg romanen kan brukes som en nøkkel til å forstå noen av de holdningen som har vært førende overfor kvinner i polarforskningen til ganske nylig, sier Ryall. 

UTRADISJONELT TOKT Ekspedisjonen til Nordøst-Grønland i 1939 var spesiell på flere måter, ikke minst fordi det for aller første gang var kvinner med. Her er Brit Hofseth og Ebbe Arneberg. Foto: Paul Roer

Døde brått

Den 17. april 1941 dør Brit, brått og uventet, under et forskningstokt i Troms for Norges Geologiske Undersøkelse. Det fortelles at hun segnet om på dekk, og at hun i tida, ja i minuttene før, hadde virket glad, og viste ingen tegn til smerte. Hva hun eksakt døde av, er ikke kjent.

Romanen Drivende grenser kom ut høsten etter at Brit var død. Men bildet som skapes av den unge studenten i boka møter motbør av noen av Bris støttespillere som forøker å stoppe den, uten hell.  

TELTLEIR PÅ GRØNLAND Brit Hofseth gikk iland på Claveringøya for å utrette geologisk feltarbeid. Et par uker levde hun alene der med geologhammeren, proviant, telt og våpen. Foto: Brit Hofseth 

Kolleger hyller Brit

Men hvem var den virkelige Brit Hofseth, før hun opptrådte forvrengt i en roman?

Hun ble omtalt i en serie nekrologer og minneartikler. Flere av dem ble samlet i et minneskrift som ble utgitt våren 1942, noen måneder etter Ruds roman.

I minneskriftet hylles hun av mannlige kolleger, blant dem den kjente svenske glasiologen Hans Wilhelmsson Ahlmann som var med på ekspedisjonen til Grønland. Brit fremmes som en kvinnelig pioner i geologien, en talentfull ung forsker, en kjær venn, til og med som et forbilde, forteller Ryall.

– Det er sannsynlig at minneskriftet hadde som formål å gjenopprette hennes gode navn og rykte etter det som noen nok mente var Ruds infame karaktermord, for her legger de uten unntak vekt på hennes arbeidsglede, kollegialitet og entusiasme for faget.

Ingen av minneartiklene stiller spørsmål ved Brits evner som forsker.

FANGSTHYTTE PÅ GRØNLAND Brith Hofseth i midten sammen med fangstmennene Henry Rudi (t.v.) og Schjølberg Nilsen vel fremme på Grønland, her utenfor en fangsthytte på Revet. Foto: Norsk Polarinstitutt

Seksualitet og drama selger

NSIUs ekspedisjon til Nordøst-Grønland i 1939 var spesiell på flere måter, ikke minst fordi det for aller første gang var kvinner med.

Brit blir av flere beskrevet som vakker og livlig, noe også bildene av henne under feltarbeid kan gi inntrykk av. Rud var en etablert forfatter da han skrev Drivende grenser, og det er lett å forestille seg at å krydre polarromanen med seksualitet og drama, muligens ville øke interessen for boka.  

– KARAKTERMORD Flere av kollegene hedret Brit Hofseth etter hennes død, og etter at romanen om Grønlands-toktet kom ut. – Det er sannsynlig at minneskriftet hadde som formål å gjenopprette hennes gode navn og rykte etter det som noen nok mente var Ruds infame karaktermord, sier Anka Ryall. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

Utfordret normen for kvinnelighet?

Men hva var det som gjorde at forfatteren fremstilte Brit, og ikke de mannlige ekspedisjonsdeltakerne, som en forfører heller enn en seriøs forsker?

– Jeg har lurt på om kombinasjonen skjønnhet og fysisk overskudd, i en tid da normen for borgerlig kvinnelighet var et kontrollert, hemmet og selv-beskyttende kroppsspråk – kan være én av grunnene til at Rud som romanforfatter ble inspirert til å forvandle henne til en femme fatale, svarer Ryall.

Men resultatet ble ensidig. Boka solgte ikke spesielt godt, men de som leste den, kan ha trodd på narrative, tror Ryall.

– Romanen kan ha påvirket det bildet mange fremdeles har av Brit Hofseth, og det er uheldig, fordi det gir henne ikke det ettermælet hun fortjener, som en ung kvinnelig og ambisiøs forsker i et mannsdominert miljø.

Ung og på jakt etter kjærligheten  

På returen fra Grønland skal det ha skjedd «noe» mellom Brit og en ung student om bord. Det fremkommer i en brevkorrespondanse som Anka Ryall har lest. Romanforfatter Rud må ha observert, for i Drivende grenser blir romansen fritt gjenfortalt.  

Dette kunne selvsagt ha vært like oppdiktet som de andre seksuelle forholdene romanen skildrer, men korrespondansen vitner om at det kan ha hendt i virkeligheten.

Og hva så? Brit var 22 år, og det er vel å forvente at unge flørter og kanskje får seg kjæreste?

– Ja, det er jo naturlig at unge prøver seg frem på jakt etter kjærligheten, og noen ganger lykkes de, andre ganger ikke. Men Brit ser ut til å bli iakttatt og tillagt hensikter hun nok ikke alltid har hatt. Og om hun innleder et forhold til studenten, så blir det tatt til inntekt for at han var en av mange hun forfører underveis.

MODERNE Brit Hofseth i bukser og med en sigarett i hånden, på veggen bak ses en reklameplakat for Olympia skrivemaskiner. Foto: Ebbe Arneberg 

Polarområdene arena for mannlig heltedåd

Det var få kvinner som oppsøkte polarområdene på den tida Brit virket. Tradisjonelt har polarområdene vært forbeholdt skjeggete menn, om vi går tilbake til 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, polarheltenes gullalder. Polarhistorien handler i stor grad om menn, om hvem som kom først, hvem oppdaget hva og heltehistorier rundt disse mennenes overlevelse i strabasiøse naturforhold.

Når kvinnene omsider inntok polarområdene, ikke først og fremst som oppdagere, men gjerne som forskere, slik Brit Hofseth gjorde, utfordret de da stereotypien om polarområdene som forbeholdt mannlig heltedåd?

– Vi ser en dobbelthet. Mens kvinnelige polarforskere var ute for å observere polarområdene, var de så uvanlige at de selv ble gjenstand for andres vurderende og kritiske blikk. Kvinners deltakelse har altså vært med på å underminere mytene om Arktis som arena for mannlig mot og heltedåd, sier Ryall.

————————————-

Brit Hofseth banet vei for kvinner i polarforskningen

Brit Hofseth etterlot seg lite skriftlig materialer. Noen få geologiske arbeider ble utgitt etter hennes død, i 1942, som nr. 157 i NGUs skriftserie. Nummeret inneholder en artikkel på engelsk om kartlegging av dolomittforekomster ved Kragerø og en dagbok fra feltarbeidet, pluss feltnotater fra Holleia og, til slutt, en kort oppsummering av den siste studieturen hennes, der hun på oppdrag fra NGU skulle kartlegge et område med bergarten gabbro i Troms.

MINNENE ETTER BRIT Geolog Synnøve Elvevold (t.v.) og glasiolog Elisabeth Isaksson, begge forskere ved Norsk Polarinstitutt, med boka Drivende grenser og skrivene om Brit Hofseth som er samlet i en mappe i biblioteket til polarinstituttet. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

Inn i polararkivet

For noen år siden fikk litteraturprofessor Anka Ryall tilgang til noen skriftlige materialer om Brit Hofseth, innsamlet på slutten av 1970-tallet av bibliotekaren på Geologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, Vibeke Eeg-Henriksen. Senere ga hun mappen videre til annen bibliotekar, Anne-Mette Vibe, som så ga den til Ryall, og nå ligger den i Biografiarkivet på biblioteket til Norsk Polarinstitutt.

Ingen steller graven

Elisabeth Isaksson og Synnøve Elvevold, henholdsvis glasiolog og geolog ved Norsk Polarinstitutt, blar i papirene om Brit i biblioteket ved instituttet. Her er utklipp av dødsannonsen, nekrologer fra aviser, noen avisnotiser og artikler, samt boka Drivende grenser og minneheftet, som ble skrevet av Brits kolleger etter hennes død.

De har begge hørt om Brit som første kvinne som dro på en norsk ekspedisjonen til Nordøst-Grønland. De har også hørt om romanen, og sett fotografier av henne. Men nå er det første gang de ser nærmere på materialet. De får vite at Brit er gravlagt i Tromsø, og at hun ikke har noen familie som steller graven. Brits eneste søster er gravlagt sørpå, og heller ikke hun fikk etterkommere.

Det er trist å tenke på at gravstøtten til Brith står her i Tromsø og at ingen steller den, sier Synnøve Elvevold. 

NEKROLOG I Brit-mappen er utklipp av dødsannonsen, nekrologer fra aviser, noen avisnotiser og artikler, samt boka Drivende grenser og minneheftet, som ble skrevet av Brits kolleger etter hennes død. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Faglig oppreisning

Elisabeth og Synnøve tror det var utfordrende å være eneste kvinne i et mannsdominert fagfelt den gangen Brit levde. Og at beskrivelsen av Brit i boka Drivende grenser bidro til stereotypien om kvinner som kjønnsobjekter heller enn fagfolk.

– Minneskriftet fra kollegene gir et annet bilde av Brit enn hva romanen gjorde. Det er lett å tolke det som de vil gi Brit en faglig oppreisning, det var fint gjort av dem, sier Elisabeth.

KOLLEGIALT Minneskriftet fra kollegene gir et annet bilde av Brit enn hva romanen gjorde. Det er lett å tolke det som de vil gi Brit en faglig oppreisning, det var fint gjort av dem, sier Elisabeth Isaksson. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Ikke lenger en kuriositet

Forskerne tror at Brit ville høstet faglig aksept i dag, om hun hadde levd nå. Mye er forandret til det bedre, det er flere kvinner i mannsdominerte felt. Sammen er man sterke.

–Kvinner regnes ikke lenger som en sjeldenhet i store deler av forskningsverden. I dag er det ganske jevnt mellom kjønnene i mange fag her i landet, også i geologifag, sier Synnøve.

ANDRE FORVENTNINGER  – Jeg har stort sett ikke opplevd at kjønnet mitt har vært et hinder, men det har vært noen episoder der det har vært andre forventninger til meg fordi jeg er kvinne, sier geolog Synnøve Elvevold. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Jevn kjønnsfordeling

I dag er det omtrent like mange kvinner som menn som avlegger doktorgrad i Norge. Men selv om kjønnsbalansen er relativt jevn blant doktorandene i Norge, er det fortsatt flest menn som tar doktorgrad i naturvitenskapelige fag.

Globalt er det flere kvinner enn menn som tar bachelor- og mastergrader, men på tross av stor fremgang er andelen kvinnelige forskere kun 29,3 prosent, ifølge tall fra UNESCO.

Ved polarinstituttet, som tradisjonelt har vært dominert av menn er det i dag nokså jevn kjønnsfordeling i forskningen. Av de 78 personene som arbeider med forskning er 37 kvinner.

Ble bedt om å vaske matkassene

Men Elisabeth og Synnøve har tidligere erfaring med å være i mindretall som kvinner, selv om de med årene har fått følge av stadig flere. De har begge vært på feltarbeid både i Arktis og i Antarktis, ofte alene eller som en av få kvinner.

– Jeg har stort sett ikke opplevd at kjønnet mitt har vært et hinder, men det har vært noen episoder der det har vært andre forventninger til meg fordi jeg er kvinne, sier Synnøve, og forteller om da hun som student på 1980-tallet reiste på geologisk feltarbeid til Svalbard.

– En eldre mannlig professor ba meg og ikke mine mannlige medstudenter om å rydde og organisere matkassene. De mannlige medstudentene reagerte, de hadde jo et mer moderne kvinnesyn og det kunne ikke falle dem inn å forvente at jeg skulle ta kjøkkentjenesten fordi jeg var jente. Den eldre professoren var nok en mann av sin tid.

TROR PÅ ROMANFIGUREN Det er skrevet noen artikler om Brit Hofseth, men flere bruker boken Drivende grenser som sannhetskilde for sine tekster, dermed bringer de videre forestillingen om Brit som en femme fatale heller enn en talentfull, ung og livlig forsker. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Kulturen setter føringer

Elisabeth var eneste jente som gikk i land i Antarktis under en forskningsekspedisjon. Hun måtte sove i samme telt som en eldre mannlig forsker, noe som for mange nok er uhørt. Men for Elisabeth var det hverken annet valg eller noe problem.

– Det er mulig at jeg har virket ekstra tøff under feltarbeid og ikke klaget på kulde og det primitive livet, men det falt meg ganske lett å takle feltlivet. Jeg var vant til mye snø og kulde fra barndommen i Kiruna, og å bo og arbeide under ekstreme værforhold i felt var helt greit.

– Jeg tror personlige erfaringer spiller en viktig rolle, men også hvilken kultur man kommer fra, når man skal delta på for eksempel tokt og feltarbeid. Det er viktig å ha dette mangfoldet i bakhodet og gjerne kunne snakke om det, ellers kan lett problemer oppstå. Det må være rom for at folk har ulike grenser, sier hun. 

INNTOK MENNS ARENA Polarområdene har tradisjonelt vært forbeholdt  menn, om vi går tilbake til 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, polarheltenes gullalder. Når kvinnene omsider inntok Arktis og Antarktis, var de så uvanlige at de ble gjenstand for andres vurderende og kritiske blikk, sier Anka Ryall. På bildet er Brit Hofseth fotografert på Polarbjørn på overfarten fra Grønland til Norge. Foto: Oscar Bang  

Blomster på graven

Elisabeth og Synnøve blar videre i papirene om Hofseth. De kommenterer fotografiene,  som gir inntrykk av en tilstedeværende, livlig, ung student, med livet foran seg.

Til våren, når snøen har smeltet, vil de oppsøke graven til Brit på Tromsø gravlund. Det er aldri for seint å hedre en forsker som banet vei.