Isbjørnen går ikke i hi på vinteren slik som slektningen, brunbjørnen, for å spare energi i perioder med lite mat. Isbjørnen spiser sel den kan jakte på isen året rundt og trenger derfor ikke gå i hi. Drektige isbjørnbinner derimot graver seg lune ynglehi i snøen seint på høsten, føder unger midtvinters og blir i hiet til mars–april.

Ungene er små og hårløse ved fødselen, og ville raskt frosset i hjel ute i den arktiske natten. Ungene vokser fort, fra ca. et halvt kg til ca. 10 kilo, innen de er klare til å forlate hiet på våren. Den våren ungene er to år gamle avvennes de. Binner føder unger hvert tredje år, gitt at ungene overlever. Men mange unger dør, så binner går i hi oftere enn dette i gjennomsnitt.

Siden bare binner som får unger går i hi, får vi mye data på reproduksjon fra satellitt-halsbånd binnene er utstyrt med. Mye data på hiøkologi er også tilgjengelig gjennom direkte observasjoner, noe som på Svalbard er lettere enn mange andre steder fordi noen områder har høy tetthet av hi.

Krav til isbjørnhi

Det er to ting som er viktige for isbjørnen når det gjelder å finne et egnet sted for å gå i hi. Drektige binner må kunne komme seg til hiområdet uten å bruke  for mye energi og det må være tilstrekkelig med snø (helst et par meters dybde) i det aktuelle området på høsten slik at hiet kan graves ut og blir bra isolert.

På Svalbard er det tørt og det kommer lite snø i løpet av vinteren. Men det blåser mye. Svalbard har også mye kupert terreng, med bratte fjellsider og ofte store flate partier på toppene av fjellene.

snødekt fjell

Typisk terreng som er egnet for hi, hvor det danner seg store snøskavler. Foto: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt

Når det snør og blåser, fører vinden med seg det meste av snøen på platåene til lesiden i de bratte hengene. Her kan snøen ligge flere meter tykk selv i snøfattige vintre. Ofte smelter ikke denne snøen helt bort i løpet av sommeren og binner kan grave seg inn i gammel snø på høsten og utvide hiet etter hvert som nyere snø legger seg i løpet av vinteren. Et hi vil faktisk kontinuerlig flyttes oppover i løpet av hiperioden på fire–fem måneder.

Det blir noen plussgrader inne i et isbjørnhi siden isbjørnene avgir varme og snøen isolerer veldig bra mot kulda utenfor. Det dannes derfor is i taket på en hule.

Isbjørnen  sover ikke i dagevis i hulen, i dvale, slik mange kanskje tror. Hadde hun gjort det, hadde hun nok dødd av oksygenmangel. Med noen dagers mellomrom skraper hun vekk is fra taket slik at oksygen kan komme inn. Ofte ser man at bjørnene har en egen lufteluke i taket.

Isbjørnbinnene går altså ikke i dvale, men de skrur ned kroppstemperaturen en grad eller to, noe som reduserer energibehovet. Det er viktig, for i løpet av nesten fem måneder uten mat skal hun produsere feit melk til en eller to unger i kanskje tre av disse månedene. Kan hende vil ei binne på godt over to hundre kilo på høsten veie bare 130–140 kg når hun forlater hiet i slutten av mars måned.

snøhule

Stor variasjon i størrelsen på isbjørnhi. Foto: Jon Aars/ Norsk Polarinstitutt

Gode hiområder før og nå

I 1939 ble Kongsøya, ei øy øst på Svalbard, fredet fordi man fant ut at området var svært viktig som yngleområde for isbjørn. Topografien, med bratte fjellpartier, og beliggenheten i et område med sjøis nesten året rundt, gjorde det til et yndet område for binner som jaktet i isen. Naboøya Svenskøya har også vært et godt hiområde. Lengre sør har vi Hopen. Øya ble ikke sett på som et godt hiområde for noen tiår siden, men forskere fant på 1990-tallet ut at det var viktigere enn tidligere antatt, med opptil flere titalls ynglinger i gode år.

Alle disse tre øyene har det til felles at de blir isolerte både fra andre deler av Svalbard og fra iskanten i perioder med lite sjøis. Forskere fant ut at veldig få isbjørn kom seg til Hopen for å gå i hi i år hvor isen rundt øya ikke hadde lagt seg før midten av november. I senere år er det unntaksvis at det skjer og derfor er ikke Hopen lengre regnet som et bra hiområde for isbjørnene i Barentshavområdet.

kart som viser hiområder for isbjørn

Hiområder for isbjørn. Kart: Norsk Polarinstitutt

I senere år har vi sett mye av det samme på Kongsøya og Svenskøya. Her, hvor man tidligere kunne ha is nesten hele året, har det i nyere tid ofte vært lite is før midtvinters. Det er sammenheng mellom hvor seint isen kommer rundt Hopen og Kongsøya på høsten, og hvor mange hi man observerer kommende år.

For de tre nevnte øyene har Polarinstituttet sammen med Glen Liston ved Universitetet i Colorado evaluert en modell som ser på hvor snø vil legge seg i tilstrekkelige mengder på høsten med hvor isbjørnhi faktisk har ligget. Modellen bruker terrengdata og værdata (vind og snø) for å kunne si hvordan snø fordeles i terrenget.

Figur over hihabitat Kongsøya 1978–1979

Gule piksler viser hvor modellen predikerte at det var nok snø for at binner kunne gå i hi, og sorte symbol hvor isbjørnhi faktisk ble observert, fra vest på Kongsøya vinteren 1978–1979. Figur: Merkel et. al 2020, Polar Research

Posisjoner fra kjente hi  viser at modellen fungerer veldig bra. Dermed kan vi også lage kart som sier noe om hvilke områder som er egnet for isbjørnene. Dette kan så brukes i studier hvor man søker etter isbjørnhi for å kunne si mer om hiøkologi; både om viktigheten av ulike områder for yngling, og for adferdsstudier.

Hele Frans Josefs Land har blitt kartlagt med dette verktøyet. Kolleger fra Russland som arbeider med den samme bestanden som oss (Barentshavbestanden) gjør nå histudier der.

Lokale isbjørn versus pelagisk isbjørn 

Det finnes isbjørn som lever på Svalbard hele året (lokale isbjørn) og isbjørn som vandrer mellom sjøiskanten hvor de jakter og øyene hvor de går i hi (pelagiske isbjørn). Lokale bjørner på Svalbard har ikke så store utfordringer når det gjelder å finne et hiområde. Det er viktig at det er nok snø, men de trenger ikke vandre over lange avstander. Den største utfordringen for disse bjørnene kan være å få lagt seg opp nok fett på kroppen før de går i hi, nå som periodene uten sjøis og med mindre tilgang til sel har blitt lengre enn før.

kvinne sitte rpå huk i snø med måleinstrument

Utplassering av kamera med bevegelsesensor utenfor isbjørnhi. Samarbeid med Polar Bear International. Foto: Kt Miller/@ktmillerphoto

For de pelagiske bjørnene er utfordringene annerledes. De har trolig bra med mat hele sommeren, siden de jakter oppe i isen. Men nå er ofte avstandene med åpent hav fra iskanten til Svalbard på høsten opp til flere hundre kilometer. Tidligere kunne de nesten alltid komme seg dit på sjøisen. Isbjørnene er gode til å svømme, og kan faktisk krysse strekk på flere hundre kilometer. Men det krever mye mer energi enn det å ferdes på isen. Binnene som skal i hi har sjelden råd til å tære mye på fettreservene før de skal fø fram ungene. Derfor ser vi heller ikke mange binner i hi på Kongsøya og Hopen i år hvor sjøisen ikke formes rundt øyene på høsten.

Vanskelige år

Hva skjer med isbjørnene i de årene det er lite is rundt tradisjonelt viktige hiområder som Kongsøya og Hopen? Vil mange binner som normalt skulle ha unger ikke gå i hi de årene? Og vil det bety at bestandsveksten reduseres kraftig?

Dette vet vi fortsatt ikke. Det kan være at binner som har Hopen og Kongsøya som normalt hiområde går i hi andre steder, enten nordøst på Svalbard, eller på Frans Josefs Land. Estimering av bestandsstørrelse fra 2004 og 2015 indikerer at det ikke er blitt færre bjørner, så vi tror isbjørnene er gode til å finne alternative områder om de må.

mann sitter på huk foran inngang til isbjørnhule

Registrering av isbjørnhi på Kongsøya i 2009. Tidligere isbjørnforsker Thor Larsen og seniorrådgiver Øystein Overrein hadde fangsthytta «Bjørnehiet» som base. Etter tre uker avløste Jon Aars for Thor Larsen. De observerte 25 sikre og 7 mulige hi, og registrerte kullstørrelser. Tilsvarende registreringer ble sist gjort i 1985, og er senere også blitt utført i 2011. Foto: Øystein Overrein, Norsk Polarintitutt.

Borte bra, men hjemme best

Vi vet at noen isbjørner som har hatt satellitthalsbånd har gått i hi øst på Svalbard ett år, og på Frans Josefs Land i Russland et annet år. De har altså både norske og russiske unger. Likevel viser genetikk at nære slektninger går i hi lokalt innen veldig små områder, som for eksempel sør eller nord på Hopen. Det tyder på at binner når de blir voksne helst returnerer til det samme området der de ble født, og gjør det år etter år, om de kan. Men om isforholdene gjør dette vanskelig kan de gå i hi mange hundre kilometer unna.

Data fra halsbånd viser at de lokale Svalbardbjørnene er ekstremt stedfaste når det gjelder hiområder. Mødre og døtre går gjerne i hi veldig nær hverandre og ei binne plasserer gjerne hiet sitt innen få kilometer fra der hun hadde det tidligere. Det er trolig store fordeler med dette, både ved at binnene vet hvor de finner et bra område og slipper å lete, og at de kjenner veien derfra til gode jaktområder for å spise seg opp etter en lang vinter.

isbjørn i snølandskap

Binne med to isbjørnunger har forlatt hiet. Foto: Øystein Overrein, Norsk Polarinstitutt

Framtida 

Det meste tyder på at isbjørnbestanden i Barentshavområdet, som Svalbard tilhører, fortsatt klarer seg bra. Modeller viser at man i kommende år kan forvente mer snø i østlige og nordlige områder, men mindre på sørvest-Svalbard.

Kanskje kan mindre snø by på utfordringer for isbjørn på Spitsbergen i framtida. Det finnes observasjoner av isbjørnhi som har kollapset i mildvær, og lite snø kan også bety dårligere isolerte isbjørnhi. Det er derimot mer sannsynlig at fortsatt reduksjon av sjøis vil være en større utfordring. Lengre avstander fra jaktområdene i iskanten til hiområdene vil bety at binner får problemer med å nå hiområdene, eller at de må bruke mer energi for å nå dem (og dermed vanskeligere å fø fram unger). Videre vil turen tilbake fra hiområdene til iskanten kunne bli vanskelig med unger dersom det er lite is også på våren.

Vi tror at Frans Josefs Land vil bli viktigere som hiområde i årene som kommer, på bekostning av Svalbard. Det er mye kaldere rundt disse øyene og avstanden til iskanten er fortsatt vanligvis kort, om det er åpent hav rundt øyene i det hele tatt.

Frans Josefs Land er i dag litt slik Svalbard var for 20–30 år siden. Men senere år har også vist endringer i sjøisforholdene på Frans Josefs Land, så om dette fortsetter, kan det hende isbjørnene i Barentshavbestanden om et par tiår får en stor utfordring. Hvis det vil kreve for mye for binnene å komme seg til øyene på Frans Josefs Land, er det ingen gode alternativ igjen. Det finnes ikke flere øyer lengre nord.

Artikkelen i sin helhet er publisert i tidsskriftet Polar Research.

Isbjørnbinne med to unger på sjøisen.

Binne med to unger jakter i drivisen i Hinlopenstredet. Foto: Janne Schreuder, Norsk Polarinstitutt