Når snøstormen røyner på og det er langt til nære og kjære der hjemme, er det andre kvaliteter enn fysisk styrke som teller for jenter i polarforskningen.

Stadig flere kvinner finner veien til polarforskningen, her er et knippe kvinnelige ansatte ved Forskningsavdelingen til Polarinstituttet. Foran til venstre Hanna Kauko, Amalie Keck, Françoise Amélineau, Svenja Neumann, Ingrid Paulsen og Christina Ø. Pedersen. Bakerst fra venstre Anna Lippold, Amalie Ask og Chloe R. Nater. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt   

I dag, 11. februar, er Internasjonal dag for kvinner og jenter i vitenskapen. Dagen setter fokus på å fremme kvinner i forskningen, som tradisjonelt har vært dominert av menn.  I Norge er det i dag omtrent like mange kvinner som menn som avlegger doktorgrad. Globalt er det flere kvinner enn menn som tar bachelor- og mastergrader, men på tross av stor fremgang er andelen kvinnelige forskere kun 29,3 prosent, ifølge UNESCO.

Men selv om kjønnsbalansen er relativt jevn blant doktorandene i Norge, er det fortsatt flest menn som tar doktorgrad i naturvitenskapelige fag. Her er kvinnetallene 39 prosent for realfag og matematikk og 27 prosent innenfor teknologi.

Lidenskap for faget 

Miljøgiftforsker Amalie Ask ved Norsk Polarinstitutt er en av de stadig flere unge jentene som sikter seg inn i det som tidligere har vært en mannlig arena; polarforskningen. Ask, som er helt i starten av sin akademiske karriere, har derimot aldri tenkt at kjønnet hennes skulle være en barriere for hvilken utdannelse hun ville ta.

– Jeg har søkt meg hit fordi jeg er interessert i faget, her finner jeg også andre som er interessert i det samme faget som meg, enten det er kvinner eller menn, sier hun.

–  Jeg tror det blir bedre forskning om akademia gjenspeiler samfunnet vi er en del av både når det gjelder kjønn og annen bakgrunn, sier forsker Amalie Ask. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Fra skjeggete polarhelter til kvinnelige forskere 

Men om vi går tilbake til 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, polarheltenes gullalder, handlet polarhistorien stort sett om menn, om hvem som kom først, hvem oppdaget hva og heltehistorier rundt disse mennenes overlevelse i strabasiøse naturforhold i Arktis og Antarktis.

Ask er glad for at den tida er forbi da polarområdene var forbeholdt skjeggete menn.

Det er helt topp at kvinner sikter seg inn i polarforskningen, jeg tror det blir bedre forskning om akademia gjenspeiler samfunnet vi er en del av både når det gjelder kjønn og annen bakgrunn, sier hun.

Vegetasjonsforskerne Isabell Eischeid (t.v.) og Virve Ravolainen under feltarbeid på Svalbard. Foto: Lawrence Hislop / Norsk Polarinstitutt

Muskler ingen must  

Polarforsker og seksjonsleder Elisabeth Isaksson ved Polarinstituttet er langt på vei enig med sin yngre kollega. Hun har en rekke feltopphold bak seg fra både Antarktis og Svalbard, samtidig som hun har kombinert forskningslivet med små barn hjemme, og en mann som selv er polarforsker. Jevnlig har hun hørt kommentarer på at hun er tøff når hun har snakket om faget sitt, glasiologi, og feltopphold i kalde strøk. Og kanskje er det fordommer eller forventninger som ligger til grunn for slike forestillinger?

– Amundsen, Nansen, Nordenskjöld …. de mannlige polarfarernes navn har ligget over meg helt siden jeg ble interessert i polarforskning på slutten 1980-tallet. Men må du være stor og sterk for å drive polarforskning? Jeg bestemte meg for at det trengte man ikke. Gjennom årene har jeg sett at det er andre kvaliteter enn fysisk styrke som er viktig når snøstormen røyner på og det er langt til nære og kjære der hjemme.

– Det hele koker ned til å handle om hvordan man takler utfordringer, hvordan vi er mot hverandre og oss selv i stressende situasjoner. Det nytter ikke å vise muskler, dersom problemet kan løses ved å sette seg ned og prate sammen for å komme frem til en god løsning, sier hun.

Forsker og glasiolog Elisabeth Isaksson under feltarbeid på isen i Antarktis. Foto: Helgard Anschütz / Norsk Polarinstitutt

Balanse mellom jobb, familie og fritid 

Isaksson har vært vant til å være i mindretall som kvinne i sitt fagfelt; geologi og geofysikk. Men med tiden har hun fått følge av stadig nye kvinnelige kolleger. Av de 61 personene som arbeider med forskning ved Polarinstituttet i dag er 28 kvinner. Forskningsledelsen kan skilte med god kjønnsbalanse; forskningsdirektøren er kvinne og to av fire seksjonsledere er kvinner, inklusiv Isaksson selv. I toppledelsen ved instituttet er kjønnsfordelingen lik, med tre kvinner og tre menn.

Polarinstituttet har også en egen likestillingskontakt, som vektlegger en personalpolitikk som sikrer en god balanse mellom arbeid, familie og fritid. Konkrete eksempler er at møtetidspunkt blir tilrettelagt for bringing og henting av barn i barnehage, både kvinner og menn kan i perioder få redusert arbeidstid på grunn av omsorg for barn og instituttet har, til en viss grad, fleksibel arbeidstid.

– Mange kvinner og menn, særlig de yngre, skal mestre både familieliv, jobb og karriere, og det er krevende. Da er det viktig at det tilrettelegges i arbeidslivet for at det er mulig å kombinere disse rollene, sier Isaksson.

 

Feltteamet Eva Fuglei, Marita A Strømeng, Kine Hokholt Bjelland og Silje-Kristin Jensen under rypetelling i Adventdalen på Svalbard i 2016. Foto: Siri Uldal / Norsk Polarinstitutt