For første gang er det dokumentert moltebær på Svalbard.

Men det er ikke nødvendigvis gull alt som glitrer. Molta er resultat av en rekordvarm Svalbard-sommer.

FANT MOLTENE Det var Stein Tore Pedersen som først oppdaget de modne moltene i Colesdalen. Dette bildet er fra Colesbukta, et par uker etter moltefunnet. I bakgrunnen restene etter bosetningene i det nedlagte russiske gruvesamfunnet på stedet. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

– Jeg ble overrasket, jeg har aldri sett multebær her før. Så da en klynge med bær kom til syne foran meg, måtte jeg nesten gni meg i øynene.

Det forteller Stein Tore Pedersen, som er bosatt i Longyearbyen på syttende året, og ivrig bruker av villmarka hele året, både i jobb og privat.

MODEN FRUKT Tina Dahl, som bor i Longyearbyen, tok turen til Colesdalen for å se moltene med egne øyner, etter at Pedersen hadde fortalt om sjeldenhetene. Foto: Tina Dahl 

Ikke Finnmark de luxe

Moltefunnet skjedde en søndag i september. Pedersen var på reinsdyrjakt i Colesdalen, i Isfjorden, vel en halv times båttur fra Longyearbyen. Han forteller at han gikk i egne tanker med blikket festet innover dalføret, da han nærmest tråkket på vekstene.

– Jeg stoppet opp og stusset, før jeg forstod hva jeg egentlig stod midt i, et molteland.

Foran han på bakken skinte flere modne molter i all sin prakt. Pedersen anslår at han så mellom 20-30 bær. Han reagerte sporenstreks og ropte opp de andre i følget, som straks samlet seg rundt det som i Finnmark omtales som viddas gull.

Bærene var oransje og modne, og av høvelig størrelse.

– De så helt ok ut, sier han.

Pedersen, som opprinnelig kommer fra Tana, et molteeldorado i Øst-Finnmark, og som att på til har vært leder for et molteprosjekt i hjemfylket, er muligens litt godt vant. Men det er likevel ikke på størrelsen skoen trykker.

– Jeg tror moltebæra er et direkte resultat av den uvanlig varme sommeren vi har hatt i år, sier Pedersen.

ET LITE MOLTELAND Stein Tore Pedersen var på reinsdyrjakt da han nesten tråkket opp i moltene. Foto: Stein Tore Pedersen / Norsk Polarinstitutt 

Varmerekord 

Sommeren på Svalbard var både tørr og usedvanlig varm. Juli ble den varmeste måneden som noen gang er registrert på Svalbard. For første gang ble det målt over polarklima flere steder, med middeltemperatur på 10 varmegrader eller mer.

For at molteplantene skal lykkes med å få frukt, bør det være over 10 varmegrader og lite regn. Alt lå derfor til rette for at molta kunne bære frukter i år.

– Jeg har aldri sett så mye som et moltekart på Svalbard, så modne bær er ganske sensasjonelt, sier vegetasjonsforsker Virve Ravolainen fra Norsk Polarinstitutt.

Hun er godt bevandret på Svalbards tundra. Hver sommer saumfarer hun knusktørre marker og gruslagte polarørkener på jakt etter flekker av vegetasjon i forskningens øyemed. 

SENSASJONELT Vegetasjonsforsker Virve Ravolainen fra polarinstituttet har vandret mye på feltarbeid på Svalbard, men aldri har hun sett så mye som et moltekart. – Det går vandrehistorier om folk som har funnet moltebær på Svalbard, men at bevismaterialet er slukt på stedet, sier forskeren. Foto: Ingrid Paulsen / Norsk Polarinstitutt 

Vandrehistorier

Molteplanten i seg selv er ikke oppsiktsvekkende på Svalbard. Helt tilbake til tidlig 1900-tallet da botaniker Hanna Resvoll-Holmsen kartla plantesamfunnet på Spitsbergen, har planten vært dokumentert på Svalbard. Polarpioneren fotograferte molteplante i Rusanovodden, ikke langt fra der Pedersen gikk på moltene.

Men aldri tidligere er det lagt frem bevis for at det er frukt på moltene. Noen historier har likevel versert.

– Det går vandrehistorier om folk som har funnet moltebær på Svalbard, men at bevismaterialet er slukt på stedet, sier Ravolainen.

MOLTEBLOMST ANNO 1908 Botaniker Hanna Resvoll-Holmsen var den første som kartla plantesamfunnet på Svalbard. I fotosamlingen hennes finnes molteplante, fotografert i Colesbukta for over hundre år siden. Foto: Hanna Resvoll-Holmsen / Nasjonalmuseet  

Synlige sår i terrenget 

Totalt huser Svalbard rundt 180 plantearter og mange hundre mose- og lavarter. Normalt skulle det ikke vært mye planteliv så langt nord, men Vest-Spitsbergenstrømmen som fører varmt sjøvann opp langs vestkysten, bidrar til et gunstigere klima. Det samme gjør varme luftstrømmer fra sør og vest. Det øverste laget av permafrosten tiner hver forsommer ned til en dybde på 30–150 centimeter og gjør det mulig for planter å leve og søke næring. 

Virve Ravolainen er ikke overrasket over at det er i Isfjorden de første modne moltene dukker opp. Området er et av de frodigste på Svalbard. Varmest blir det i de sørvendte skråningene i sidedalene, hvor det finnes kjente arter fra fastlandet som dvergbjørk, krekling og blåklokke.

ISLAGT TUNDRA De stadig mildere vintrene har ført til større utbredelse av islagte beitemark, noe som gjør det krevende for svalbardrype (bilde) og reinsdyr å finne mat. Planter tar også skade av å være dekket av is. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt  

Varmen skaper trøbbel   

Ravolainen tror vi vil se mer til moltebær fremover, dersom de varme somrene fortsetter. Og det er lite som tilsier at varmen vil avta. De siste femti årene har gjennomsnittstemperaturen på Svalbard økt 3-5 grader.  Det er mye for et sted der kulde og is har vært selve fundamentet for økosystemene. Været varierer mer, både sommer og vinter, enn for bare få år siden. Somrene er varmere og våtere, og vintrene veksler i større grad mellom sprengkulde og mildvær.

Plantene har en livsviktig funksjon for økosystemet på tundraen, uten dem ville det hverken være reinsdyr, ryper eller gås, permafrosten ville tine fortere og erosjonen øke. Dyr, fugler og planter er tett koblet til hverandres eksistens på Svalbard, svikter ett ledd går det ut over leddet over. 

NØKKELARTER UNDER PRESS – Klimaendringene er den største trusselen mot landøkosystemene på Svalbard, sier Virve Ravolainen. Foto: Lawrence Hislop / Norsk Polarinstitutt 

Klimaendringene er den største trusselen mot landøkosystemene på Svalbard, understreker Ravolainen. Oppvarmingen har allerede satt synlig spor i terrenget.

– Mildværet har ført til større utbredelse av islagte beitemarker på vinteren, det skader planter og hindrer både rein og rype å grave frem maten. 

SÅRBAR ART – Ser man moltebær på Svalbard, ber vi om at folk ikke plukker dem, sier botaniker Inger Greve Alsos fra Norges arktiske universitetsmuseum, her foran bilde av polarforskeren Hanna Resvoll-Holmsen på Svalbard Museum. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Fredet 

Ser man moltebær på Svalbard, ber vi om at folk ikke plukker dem, opplyser botaniker Inger Greve Alsos fra Norges arktiske universitetsmuseum. Molte er nemlig vurdert som sårbar på Artsdatabankens rødliste.  

– Vi har gjort genetiske analyser av molte på Svalbard og sammenlignet med andre steder i verden. Molte på Svalbard har bekymringsverdig lav genetisk variasjon, og den trenger bærene for å både øke bestanden og danne nye genetiske individer, sier Alsos. 

Ifølge Svalbardmiljøloven er all flora fredet på Svalbard, kun sopp, tang og tare er lov å plukke. Innsamling av flora til forskning eller undervisning er lov, dersom det ikke gjøres vesentlig inngrep i bestanden på stedet.

Det kan selvsagt være vanskelig å stå imot en fristende molte om man dumper bort i den på sine vandringer i polarørkenen. Men finnmarkingen Stein Tore Pedersen tror han vet hvordan man kan skjerme moltebæra fra å bli plukket på Svalbard.

– I Finnmark skremmer vi folk vekk fra moltemyrer med å si at det er observert bjørn i området, og det pleier å virke. Jeg tror vi kan bruke samme metode her på Svalbard, sier han.

Var det isbjørn i området der du fant molte?

– Ja!

FORBUDEN FRUKT Molte er fredet på Svalbard og dermed ulovlig å plukke til privat bruk. Foto: Tina Dahl