Om naturen på Svalbard kunne snakke, ville de sendt takk til jubilanten.

Hanna Resvoll-Holmsen foran Blomstrandbreen på Svalbard, sommeren 1908. Foto: Gunnar Holmsen / Norsk Polarinstitutt 

«En Dame, alene i Telt paa Spitsbergen», skrev Verden Gang i 1907, og vakte oppsikt. Hvem var hun som krysset isbreer, besteg bratte fjell og vandret langs kystene – iført praktiske herreklær mens hun rapporterte om en natur i fare?

Hanna Resvoll-Holmsen (1873 – 1943) var Norges første kvinnelige polarforsker. Hun var botaniker, formidler og naturverner.

I dag, den 11. september, er det 150 år siden hun ble født. Det blir en stille markering. Folk flest kjenner ikke til henne. Det er høyst ufortjent.

I skyggen av polarheltene 

Hanna levde samtidig med de store polarheltene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Heltehistorier rundt Nansen og Amundsen sine bragder i strabasiøs polar natur har imponert mange, og er blitt gjenfortalt i generasjoner.

Hanna jaktet hverken etter nytt land, store dyr eller rekorder, men hun ble den første som kartla vegetasjonen på Svalbard, hun bidro til vern av både dyr og planter og til at Svalbard ble under norsk eie i 1920. Å omtales som polarhelt ser ut til å måles ut fra menns prestasjoner.

Hanna Resvoll-Holmsen på feltarbeid på Svalbard. Foto: Norsk Polarinstitutt 

Til Ingenmannsland

Som eneste kvinne i en forskningsgruppe på flere menn reiste Hanna til Spitsbergen somrene 1907 og 1908, for å gjøre feltarbeid til hovedoppgaven i botanikk ved Universitetet i Christiania.

I den gruslagte polarørkenen fant hun flekker av vegetasjon. Hun gransket plantene, plukket nøysomt noen med seg, presset, noterte og fargefotograferte. Resultatet ble verket «Svalbards flora», og mye mer.

Et mannssamfunn

På Hannas tid var universitetene mannsbastioner. Hanna var eneste kvinne i sitt kull av realfagsstudenter, og den første kvinne i Norge som skrev hovedoppgave i botanikk.

Da Hanna steg om bord i skipet som skulle frakte henne nordover sommeren 1907 var hun atter en gang eneste kvinne. Svalbard var et mannssamfunn av fangstfolk, ishavsskippere og kullgruvearbeidere.

Hun hadde fått hyre med en ekspedisjon ledet av topograf Gunnar Isachsen, og som ble organisert av fyrst Albert I av Monaco, som selv var havforsker. Sommeren før hadde Isachsen og fyrsten utført en topografisk kartlegging av Svalbard, som ble innledningen til den systematiske utforskningen av øygruppen.  

Ekspedisjonen i 1907 bestod av en liten forskningsgruppe, blant annet geologen Adolf Hoel, som senere ble stifteren av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser, forløperen til Norsk Polarinstitutt. På denne tiden var Svalbard et terra nullius –  et Ingenmannsland. Men gjennom tilstedeværelse og forskning bidro Hanna, sammen med disse forløperne, til at Svalbard i fremtiden skulle bli norsk.

Gruppebilde av deltakerne på ekspedisjonen til Svalbard i 1907, som var finansiert av Fyrst Albert av Monaco og ledet av Kaptein Gunnar Isachsen. Bak fra v: Alv Strengehagen, Adolf Hoel, Hanna Resvoll-Holmsen, Gunnar Isachsen og Karl Haavimb. Foto: Norsk Polarinstitutt 

Alene

Vel fremme på Svalbard ble Hanna satt av båten, med botanikerkasse, plantepresse, gevær, fotoutstyr, telt, proviant, og overlatt helt til seg selv. Landskapet vakte begeistring. De små polarplantenes kamp for tilværelsen i det værharde klimaet imponerte botanikeren. Rødblomstret fjellsmelle, hvit snøarve, gul myrsildre, grønn mose og oransje lav farget opp tundraen.

Hanna arbeidet intenst i den korte polarsommeren. Hun dveler ikke mye med farene som hun utsetter seg for, som møter med isbjørn. Kanskje mener hun det hører med villmarka. Hun faller fra 800 meters høyde, men klarer å stoppe farten i fallet og kaste seg i en ur.

Hanna skiftet mellom å arbeide ulike steder på Svalbard. Etter noen dager ble hun hentet med båt, og satt i land på nye områder.

Ukontrollert jakt

I 1908 reiste Hanna tilbake til Svalbard for å fullføre kartleggingen hun ikke rakk året før. Hun organiserte turen helt alene, og intensiverte fotograferingen for å dokumentere plantene, og ble den første som tok fargefoto på Svalbard. Hun finansierte oppholdet ved å skrive reisebrev for Aftenposten. I avisa forteller hun levende om det uforutsigbare været, om dyrelivet, fugler og planter, om møter med fangstfolk, forskere og kullgruvearbeidere, og daglige feltrutiner.

I tillegg observerer hun resultatet av mange hundre år med ukontrollert jakt på dyr. Hun skriver: «En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein her. Men disse rigdommer er nu forbi med».

Hun skriver også at det ikke bare er fangstfolk som tar seg til rette: «Vi botanikere røver jo ogsaa.» Men hun skilte klart mellom naturforskerne og andre, fordi forskerne samlet kunnskap som var av «mer varig berikelse enn penger».

En ny kvinnerolle

Kvinner var i stort mindretall i polarforskningen gjennom hele 1900-tallet. I boka «Polare kvinner» fra 2022, skriver Anka Ryall at hun blir slått av hvordan Hanna iscenesetter seg som en uavhengig polarforsker, en enestående og radikal ny kvinnerolle – gjennom formidling av en altoppslukende arbeidsglede.

Sommeren 1909 gifter Hanna seg med geolog Gunnar Holmsen, som hun var på feltarbeid med på Svalbard. Så går det slag i slag med akademiske meritter. I 1910 tar hun embetseksamen i botanikk, følgelig om Svalbards planteliv. Senere arbeidet hun som forsker i plantegeografi ved universitetet, og hun publiserte vitenskapelige arbeider om plantesamfunnet både på Svalbard og på fastlandet.

Hanna reiste aldri tilbake til Svalbard, men fra fastlandet arbeidet hun utrettelig for fredning av dyr- og planteliv på øyriket i nord.

Hanna Resvoll-Holmsen, Karl Haavimb og Adolf Hoel (t.h) på Spitsbergen i 1907. Foto: Norsk Polarinstitutt  

Fredet dyr og planter

Uttalelsene til Hanna og Adolf Hoel lå til grunn da myndighetene i 1925 innførte tiltak for fredning av dyrearter, fortidslevninger og planter på Svalbard og Bjørnøya. Den uregulerte jakta hadde blant annet nesten utryddet den robuste svalbardreinen. Få år etter reguleringen kunne forskerne konstatere at tiltaket hadde gunstig virkning på reinsdyrbestanden. I dag regnes svalbardreinen som en livskraftig art, mye takket være de tidlige polarforskernes innsats.

Hanna jobbet også for å få fredet et stort område nordvest på øya Spitsbergen, og i 1932 ble deler av Isfjorden vernet. Men først i 1973, tretti år etter Hannas død, ble nasjonalparken på Spitsbergen etablert. I dag er dette området viktig leveområder for både planter og dyr.

Mante om måtehold

Det vokser om lag 180 karplantearter og mange hundre mose- og lavarter på Svalbard. Disse har en livsviktig funksjon for økosystemet på tundraen, uten dem ville det hverken være reinsdyr, ryper eller gås, permafrosten ville tine fortere og erosjonen øke.

På Hannas tid var uregulert jakt den største trusselen mot artsmangfoldet. I dag er det en annen menneskeskapt trussel – klimaendringer – som utgjør den største bekymringen. Ikke noe annet sted i verden stiger temperaturen raskere enn i Svalbard-regionen. De siste femti årene har gjennomsnittstemperaturen økt 3-5 grader. Det er mye for et sted der kulde og is har vært selve fundamentet for økosystemene.

Årets ekstremt varme sommer i deler av Svalbard gjør ikke situasjonen noe bedre. Mildværet som skyller over Arktis i et urovekkende høyt tempo rokker ved økosystemene. Regn på snø blir til islagt beitemark, skader plantene og redusere evnen til å produsere biomasse.

Hanna var på sett og vis polarplantenes stemme, men også ei som så verdiene av samspillet mellom artene på tundraen. Hun mante om måtehold i omgang med naturen. Vi bør alle se til hennes polare bragder. Å si et hun var en helt for naturen er ingen overdrivelse.