Hallvard Strøm lever ut drømmen sin når han klatrer i bratte fuglefjell eller analyserer prøver i laboratorier. – Jeg har vært lidenskapelig opptatt av fugler siden jeg var 12 år, forteller han. Bli bedre kjent med fugleforskeren Hallvard.

 

Hallvard Strøm og forskerkollega Vidar Bakken i helikopter på leting etter ismåkekolonier på Svalbard. Foto: Anders Skoglund / Norsk Polarinstitutt

Navn: Hallvard Strøm

Alder: 51 år

Utdanning: Cand. Scient. i økologi fra NTNU

Stilling: Forsker ved Norsk Polarinstitutt, nærmere bestemt sjøfugløkolog.

Hvor lenge har du jobbet ved polarinstituttet? I 21 år, jeg startet faktisk å arbeide ved instituttet på min 30 års dag! 

Hva går jobben ut på?

Jeg jobber med å forstå hvordan miljøet påvirker arktiske sjøfugler og hva som gjør at noen arter øker i antall mens andre går tilbake. Jeg er også opptatt av hva sjøfuglene gjør om vinteren – deres trekkruter og vinterområder – og hvordan det påvirker overlevelse og reproduksjon i koloniene om sommeren. Jeg gjør feltarbeid hver sommer på Bjørnøya – og har gjort det siden 1999. Men jeg jobber også andre steder på Svalbard, og har også gjort mye feltarbeid i russisk Arktis, samt i Dronning Maud Land i Antarktis.

Forskerne bruker automatiske kamera for å overvåke hekkebestandene av sjøfugl på Bjørnøya. Foto: Morten Ekker / Miljødirektoratet

Har det vært noen spesielle hendelser du vil trekke frem?

Vel, den opplevelsen jeg husker best er en  «nær-døden»-opplevelse på Bjørnøya tidlig på 2000-tallet. Jeg skulle fange inn havhester til et miljøgiftstudie, og jeg måtte klatre for å komme til reiret som lå i en høy klippevegg som endte i havet. Jeg fikk fanget inn havhesten, men da jeg skulle klatre tilbake oppdaget jeg at i iveren etter å få fanget fuglen hadde jeg klatret litt langt, og nå satt jeg «fast» i bergveggen – jeg kunne verken klatre opp eller ned. Kroppen begynte å skjelve og jeg tenkte «nå faller jeg ned»! Jeg husker de andre havhestene lå på reirene sine og så på meg,  de tenkte nok sitt. Heldigvis klarte jeg å holde panikken i sjakk og finne feste til bena og hendene, og komme meg opp igjen. Opplevelsen «sitter i kroppen» enda og jeg lærte mye av den episoden. 

Ismåken er en høyarktisk art som er avhengig av drivisen for å finne mat. Her er en ung fugl fanget inn for å bli tatt prøver av, og det festes en satellittsender på fuglen slik at forskerne kan følge dens bevegelser det neste året. Foto: Nick Cobbing 

Hva er det beste med jobben din? 

Å få jobbe med sjøfugler på nært hold, være ute i felt og gjøre forskning som samfunnet har bruk for. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av fugler siden jeg var 12 år, og den store drømmen var å få jobbe slik jeg gjør nå. Samtidig liker jeg utfordringene det er å jobbe i polare strøk gir – du må beherske mange ulike ting for at et forskningsprosjekt skal bli vellykket.

Se film av Hallvard som forteller om feltarbeid på Bjørnøya: