Norsk Polarinstitutt har innhentet data om sjøfugl på Jan Mayen siden 2011, og lokaliteten ble offisielt en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet SEAPOP i 2012. I sommer var vi på nytt på feltarbeid på øya.

Hver sommer reiser to feltarbeidere til øya i vårt ærend, og de tilbringer 5-6 uker der. Jan Mayen ligger på 71°N, 8°30’V, og er således SEAPOP sin vestligste nøkkellokalitet – nærmere Grønland enn norskekysten. Der ligger Norges eneste – og verdens nordligste – aktive vulkan, Beerenberg. Det 2277 meter høye fjellet er imidlertid ikke synlig så ofte, ettersom tåke er den dominerende værtypen om sommeren.

Våre feltarbeidere holder til på Forsvarets stasjon i Olonkinbyen sammen med en stasjonsbesetning på 14, samt fire ansatte ved Meteorologisk Institutt. De «fastboende», som skiftes ut to ganger pr år, har ansvar for å drifte og vedlikeholde øyas flystripe og annen infrastruktur.

En havhest har blitt fanget på reiret på Jan Mayen. Rundt høyre bein får fuglen en metallring med en unik ID, og rundt venstre bein en plastring med en lyslogger som vil generere sporingsdata som kan lastes ned neste gang fuglen fanges. Foto: Norsk Polarinstitutt 

Havhest er den mest tallrike arten på Jan Mayen, og naturlig nok også en av artene vi overvåker der, med omkring 180 000 hekkende par. Men også en lang rekke andre fuglearter hekker på øya, som på grunn av sin beliggenhet kan få sporadiske besøk av arter fra begge sider av Atlanteren og dermed er en svært interessant lokalitet for fugleobservasjoner. I tillegg til havhest overvåker vi lomvi, polarlomvi, storjo, polarmåke og svartbak.

«Overvåking» vil i denne sammenhengen si årlig innhenting av demografidata som over et lengre tidsperspektiv kan fortelle oss noe om tilstanden til bestandene. Først og fremst samler vi inn data som beskriver utviklingen i sjøfuglbestandenes størrelse og evne til reproduksjon. Mye av tiden går derfor med til å telle voksne fugler og aktive reir i kolonier ulike steder på øya, samt følge utviklingen i et utvalg av reir. Særlig for lomvi og polarlomvi er det tidkrevende å finne et mål på reproduksjonen fordi ungene kan forlate hekkehyllene og hoppe på sjøen allerede et par uker etter klekking. Derfor må vi vite hvilken dag hvert egg ble klekket for å kunne angi ungenes alder og dernest angi hekkeforsøkene som vellykkede eller mislykkede.

Når lomviungene på Jan Mayen er store nok til å ringmerkes blir de påsatt en metallring og en liten plastring som skal gjøre dem lett å identifisere fra avstand. Håpet er at denne tassen skal finne veien tilbake til hekkeplassen på Jan Mayen når den blir kjønnsmoden, men det blir først om 3-5 år. Foto: Norsk Polarinstitutt 

Fangst og ringmerking av fugl er også en dagligdags oppgave for feltarbeiderne. Foruten måling og prøvetaking av fuglene kan vi gjennom ringmerkingen gi hver fangede fugl en unik ID og benytte fangst-/ gjenfangstanalyser til å beregne fuglenes evne til å overleve mellom ulike år. Samtidig utstyrer vi noen av fuglene med GLS-loggere – små instrumenter som ved hjelp av lyssensor og klokke kan beregne omtrentlig lengde- og breddegrad to ganger pr døgn gjennom vinterhalvåret. Resultatet blir en sporlogg som, dersom vi klarer å gjenfange fuglen og laste ned dataene, kan fortelle oss hvilken trekkrute og hvilket overvintringsområde fuglen benyttet. Arbeidet med GLS-loggere på sjøfugl er organisert gjennom SEATRACK, et internasjonalt samarbeidsprosjekt ledet av NP som omfatter en rekke land med kyst mot Nord-Atlanteren og Barentshavet.

Kombinasjonen av kunnskap om bestandsendringer, reproduksjon, trekkruter, overlevelsesrater og data fra ulike typer prøvemateriale gjør oss godt i stand til å avdekke de ulike fuglebestandenes biologi, sårbarheter, nøkkelområder og behov for bevaringstiltak. Sjøfuglene på Jan Mayen har hatt tilhold på øya lenge før menneskene fant veien dit, og bestandene der har gjennomgått naturlige og menneskeskapte svingninger. Hva som er deres «normaltilstand» er krevende å finne ut av. Langsiktigheten i overvåkingsarbeidet er derfor avgjørende, og vi er avhengig av innsatsen til de over 30 feltarbeiderne som hver sommer drar ut for å hjelpe oss med å hente inn data og prøvemateriale under krevende forhold, ikke bare på Jan Mayen, men også på Bjørnøya, Barentsøya og Spitsbergen, hvor vi gjør tilsvarende arbeid.