I Antarktis, like ved den norske forskningsstasjon Troll, har naturen formet eiendommelige skulpturer i granitt og gneis.

 

På en grusbelagt bakke ovenfor den norske forskningsstasjonen Troll ligger en rekke steinblokker med spektakulære forvitringsformer. Gjennom flere hundretusener av år, ja kanskje til og med flere millioner, har vær og vind bearbeidet og erodert steinblokkene til de mest bemerkelsesverdige skulpturer.

OVENFOR TROLL: Opp mot de spisse taggene på nunatakene Trollveikja ligger «Troll skulpturpark», en liten tur fra forskningsstasjonen. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud/Norsk Polarinstitutt

Les mer: Geologene er på ekspedisjon i Dronning Maud Land

Naturens egne kunstverk

Steinblokkene ligner abstrakte skulpturer med sine myke linjer og runde former. Sidene og toppflaten av steinblokkene er tettpakket med fordypninger og hulrom. Hulrommene kan være opptil 20 cm dype. I noen hulrom finnes små steiner, mens andre hulrom er fylt med is.

De store steinblokkene er flyttblokker som engang ble fraktet med isen og lagt igjen her på 1500-1600 meters høyde over havet. Steinblokkene består av granitt og gneis som vi finner igjen i fjellene omkring forskningsstasjonen.

SANDBLÅST: For hver gang steinen blir truffet av en partikkel vil mikroskopiske skår blir spaltet av og etter utallige støt blir resultatet et polert utseende. Foto: Synnøve Elvevold/Norsk Polarinstitutt

Vinder med orkan styrke

I de ugjestmilde fjellene i Antarktis er det ikke bare kaldt, men her kan også vindene være uvanlig sterke. Vindene i Jutulsessen, hvor forskningsstasjonen er lokalisert, kan komme opp i orkan styrke med jevne mellomrom i løpet av året. Ved stasjonen er det målt vindstyrker over 60 m/s, og med vindkast på opptil 90 m/s.

Gjennomsnittstemperaturen i Jutulsessen er -18°C. Selv om lufttemperaturen sjelden når over 0°C, vil sola under sørsommeren kunne varme opp bergflatene til så mye som 10-20°C. Derfor finner vi av og til vann i hulrommene i skulpturene, men som raskt fryser til is når sola forsvinner.

Fjellområdene får lite nedbør og er en polar ørken. Det barske klimaet gir ingen grobunn for planter, men gir oss desto bedre inntrykk av geologien. Selv i dette karrige miljøet finner vi likevel lav som ofte foretrekker hulrommene som vekststed.

Stein med hulrom

BÅDE VENTIFAKT OG TAFONI: En finkornet granitt er slipt og polert av sand og iskrystaller til en ventifakt med velutviklet tafoni hulrom. Foto: Synnøve Elvevold/Norsk Polarinstitutt

Sandblåst stein

Overflateformene med bølgende fordypninger og hulrom har egne geologiske navn. På vårt særegne fagspråk kalles disse formene for ventifakt og tafoni. Det er disse strukturene som man i kunstverdenen vil beskrive som organiske og myke former, og som så flott danner skulpturene i naturens egen utstilling.

Vindens eroderende kraft er relativt ubetydelig sammenlignet med vann og is i bevegelse. Men i polare ørkenområder hvor det ofte er sterke vinder, minimal nedbør og gjennomsnittstemperaturer omkring -20°C, er forholdene ideelle for dannelse av ventifakter. Vind kan bære på sand og ispartikler som polerer, sliper og eroderer når partiklene kolliderer med steinblokkene.

Under storm og orkan slynges sand og småstein opp i luften og treffer steinblokkene. Fin sand kan fly langt med vinden før den treffer på stein. De tyngste sandkornene løftes normalt ikke så høyt opp fra bakken og vil derfor erodere kraftigst nederst på steinblokka. For hver gang steinen blir truffet av en partikkel vil mikroskopiske skår blir spaltet av og etter utallige støt blir resultatet et polert utseende. Vi snakker rett og slett om sandblåsing av stein.

To damer med solbriller med snø bak

PÅ EKSPEDISJON: Synnøve Elvevold og Ane K. Engvik er to av de fire i feltlaget som er på geologiekspedisjon i Dronning Maud Land akkurat nå. Foto Trine Lise Sviggum Helgerud/Norsk Polarinstitutt

Is hard som kvarts

Overraskende nok kan også ispartikler erodere stein. Når isen er nær smeltepunktet er den mykere enn en negl, men hardheten øker gradvis med avkjøling. Ved -40°C er ispartikler omtrentlig like hard som mineralet kvarts.

I skulpturparken er ventifakter mest framtredende i finkornede granitter. Furene på disse ventifaktene indikere hvilken vindretning som har vært og er dominerende i området. Orienteringen av furene er sammenfaller med den dominerende vindretningen i Jutulsessen som er målt å komme fra nordøst.

 
EN stor stein som ligger på mindre steiner

MODERNE SOPP: En soppformet ventifakt som hviler på lettere eroderbar biotittrik skifer. Foto: Synnøve Elvevold/Norsk Polarinstitutt

SAMTIDSKUNST: Skulptur i krysningspunktet mellom geologi og samtidskunst. Foto: Synnøve Elvevold/Norsk Polarinstitutt

 

MOT TROLLVEIKJA: Steinblokkene ligger på vei oppover mot de spisse fjellene overfor Troll. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud/Norsk Polarinstitutt