Isbjørn

Isbjørn. Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt

Isbjørnen er typisk skittenhvit, grålig eller nesten gul. Hannbjørn (bamser) kan skilles fra hunnbjørn (binner) på større kroppsstørrelse, men lettest på den kraftige nakken som ser bredere ut enn selve hodet. Sammenlignet med andre bjørnearter har isbjørnen et langt og smalt hode som er relativt lite i forhold til kroppen, mindre og tett pelskledde ører, kortere og kraftigere klør, lengre rovdyrtenner og skarpere kinntenner. De fleste av disse trekkene er tilpasninger til isbjørnens nesten utelukkende kjøttetende levevis.

Isbjørnen er avhengig av isdekt hav for å overleve. På havisen finner den det meste av sin føde, og den bruker isen for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder. Den pågående globale oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang. Det er spesielt sommersituasjonen som endres, hvor vi forventer et isfritt polhav om sommeren om få år, mens vintersituasjonen ikke endres like dramatisk. Disse endringene har stor innvirkning på isbjørnens evne til å skaffe mat, og også på dens mulighet/evne til å forflytte seg mellom områder som er viktige for byttedyr og bl.a. reproduksjon.

Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050.
 

Kjappe fakta om isbjørn

• Voksne hanner (bamser) veier vanligvis 300–600 kilo, men kan bli opptil ca. 800 kg. Hunner (binner) blir om lag halvparten så tunge som hanner.
• Kroppsvekten kan variere voldsomt i løpet av sesongen, spesielt hos hunner, som kan mer enn doble vekten fra tidlig vår til sein sommer.
• En voksen isbjørn er typisk 180–260 cm lang, men man har sett individer helt opp til 285 cm.
• Er en svært dyktig svømmer.
• Regnes som sjøpattedyr fordi den tilbringer det meste av sitt liv på havisen og i havet, og i hovedsak spiser marine byttedyr.
• Er i mange arktiske områder sterkt forurenset av miljøgifter transportert fra fjerne strøk. Miljøgifter kan bl.a. virke inn på hormonsystemet og dyrenes evne til å takle sykdom.
• Kan bli over 30 år gammel.
• Kan vandre flere tusen kilometer på ett år eller holde seg på et lite område i månedsvis.
• Lever i hovedsak av sel, men isbjørnen kan overleve uten mat i over et halvt år, ved å senke stoffskiftet og tære på fettreserver.
• Er utbredt på Svalbard, Grønland, i Russland, og Nord-Amerika.
• Det antas at det finnes mellom 20 000 og 25 000 isbjørner i verden. Et sted mellom 1900–3600 bjørn inngår i Barentshavbestanden (Norge og Nordvest-Russland).
• Hi graves på høsten ut i snøen på land eller på flerårsisen, eller noen steder i jordhuler.
• Binner får første kull med unger i fem-seksårsalderen. To unger er vanlig å få i et kull. Isbjørnunger blir oftest født i desember eller januar, og veier rundt et halvt kilo ved fødselen.
• I norsk og russisk Arktis er jakt på isbjørn forbudt, andre steder jaktes den stort sett etter fastsatte kvoter.
• Isbjørnavtalen ble undertegnet av Norge i 1973. Den har som formål å beskytte isbjørnen og dens livsmiljø gjennom ulike tiltak.

Utbredelse

Isbjørnens utbredelse. Kart: Norsk Polarinstitutt

Hiområder for isbjørn. Foto: Norsk Polarinstitutt

Isbjørnen finnes i Arktis, i områder med hav som har isdekke hele eller store deler av året. Bestander finnes i Canada, Alaska (USA), Grønland, russisk Arktis, norsk Arktis samt i Polhavet. I Canada lever de så langt sør som 50° nord i James Bay. Det finnes 20 000–25 000 isbjørner fordelt på 19 ulike anerkjente delbestander. Mange isbjørner vandrer over enorme områder, og de ulike bestandene er derfor knyttet sammen i ulik grad.

På Svalbard finnes flest bjørn i områder med havis. Vestlige deler av Spitsbergen har derfor lav tetthet av bjørn det meste av året, mens flere bjørner oppholder seg på østkysten og i fjordene mot nord. Mange jakter foran brefronter inne i fjordene om våren fordi ringselhuler er vanlige i disse områdene.

De viktigste hiområdene for isbjørn på Svalbard er på Kongsøya, Svenskøya, Edgeøya, Nordaustlandet og Hopen. På Svalbard har noen individer små leveområder på bare noen hundre kvadratkilometer hvor de jakter lokalt på sjøisen om våren. Om sommeren venter disse bjørnene på land på at isen igjen skal fryse til utpå høsten. Andre bjørner følger isen når den trekker seg tilbake og vandrer mot nordøst eller øst om sommeren, hvor de jakter langs iskanten eller på de russiske øyene Frans Josef Land. Vandringer vestover mot Grønland, eller fra Grønland til Svalbard, ser ut til å være mindre vanlig.

Økologi

Isbjørn. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt

En telling utført i august 2004 konkluderte med at det var mellom 1900 og 3600 isbjørn i Barentshavsområdet (området fra og med Svalbard til og med Frans Josef Land). Vi regner med at omtrent halvparten av disse reproduserer på Svalbard. Isbjørnene er dyktige svømmere. Deres desidert viktigste byttedyr er sel, så de oppholder seg mye på sjøis eller mellom isflak. Voksne bjørner kan noen ganger oppholde seg flere dager i sjøen og svømme lange distanser.

På Svalbard er ringsel, storkobbe og grønlandssel de viktigste byttedyrene, men isbjørnen er svært opportunistisk og spiser nesten hva som helst, også kadavre. Strandede hvalkadavre kan tiltrekke seg store mengder med bjørn. Noen isbjørner spesialiserer seg på fugleegg som de kan spise i store mengder om sommeren. De kan også jakte sjøfugl, selv i bratte klippeområder. Vellykket jakt på reinsdyr har i enkelte tilfeller blitt dokumentert.

Isbjørnen lever enslig, bortsett fra binner med unger, som er sammen til ungen er drøye 2 år, og bamse-binne-par som oppholder seg sammen under kortere perioder i paringssesongen.

Bortsett fra drektige binner som går i hi, er isbjørnen vinteraktiv, selv i perioder med 24 timers mørke. Den lager ofte dagleier i snøen hvor den kan hvile seg en dag eller to, og graver også midlertidige huler i perioder med dårlig vær eller liten tilgang til mat.

Livshistorie og reproduksjon

Isbjørnunger. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt

Isbjørnene parer seg i april og mai. På denne tiden av året kan bamser lukte binner flere kilometer unna. Binner på Svalbard pares oftest første gang fem år gamle. Hanner blir kjønnsmodne noe senere og når ikke full kroppsstørrelse før de er 8–10 år gamle. En stor bamse kan pare seg med flere ulike binner innenfor en sesong, men oppvarter én om gangen over noen dager eller uker.

Isbjørnen har såkalt forsinket implantasjon, som betyr at modningen av det befruktede egget stopper opp på et tidlig stadium og starter ikke opp igjen før utpå høsten (september–oktober), selv om paringen skjer om våren. En drektig binne vil senhøstes grave ut et hi i snøen hvor hun oppholder seg i omtrent fire måneder.

Binna føder rundt nyttår. Nyfødte isbjørnunger er veldig små og veier bare omkring en halv kilo ved fødselen. Størrelsen på kullet varierer fra en til tre, vanligvis to. Isbjørnmelken er svært rik på fett, og ungene vokser raskt inne i det lune hiet. Når familien forlater hiet i mars eller april veier de omtrent 10 kilo. Ungene følger moren til de er to og et halvt år gamle; da er hun igjen klar for paring.

Overlevelsen blant unger er lav. Bare omtrent én av tre blir to år gamle. Voksne dyr har høy overlevelse og blir typisk 15–25 år gamle. Den eldste isbjørnen registrert på Svalbard var en binne på 32 år.

Isbjørnens utfordringer

Se også «Isbjørnens utfordringer» fra 2010

Klimaendringer og mindre havis

Klimaendringer har ført til mindre utbredelse av havis i Arktis. På Svalbard går færre binner i hi i områder med lite havis. I mildere år fødes færre unger enn i kaldere år, og vi vet at mange år med lite havis kan føre til lav overlevelse, særlig blant unge dyr.

Sammenlignet med mange andre områder er det fremdeles rimelig bra å være isbjørn rundt Svalbard i dag, men det er usikkert om bestanden er i vekst eller i nedgang. Resultater fra klimamodeller kan fortelle oss at isbjørnen også her går en usikker fremtid i møte.

Forurensing og miljøgifter

Studier har vist at isbjørn har høye konsentrasjoner i fett og blod av fettløselige miljøgifter (bl.a. PCB og bromerte flammehemmere). Miljøgifter oppkonsentreres oppover i næringskjeden, og dyr på toppen av næringskjeden har de høyeste verdiene av miljøgifter. Isbjørn er helt øverst i næringskjeden, og på grunn av at Svalbard tilføres miljøgifter både via luft- og havstrømmer har isbjørn i europeisk Arktis spesielt høye nivåer av langtransporterte fettløselige miljøgifter.

Miljøgifter har innvirkning på isbjørnenes hormonnivå og immunsystem. Høye nivåer av miljøgifter – i kombinasjon med lavere mattilgang i et varmere klima – kan gi arten store problemer i framtiden. Miljøgifter som er lagret i fettet frigjøres i blodet når dyret sulter. Dette omfatter også tiden ungene ligger i hiet og dier, siden binna da ikke tar til seg næring. Isbjørnmelken er svært fettrik, og ungene blir derfor spesielt utsatt for høye konsentrasjoner av miljøgifter. 

Sult

Trolig er sult den viktigste dødsårsaken hos isbjørn. En tilleggsbelastning etter perioder med matmangel og forbrenning av fettreserver er at fettløselige miljøgifter kommer i blodbanen der de kan gjøre skade.

Parasitter kan også spille en rolle. På Svalbard er det særlig to parasitter, trikiner og toxoplasma, som er svært vanlig hos isbjørn. Foreløpig vet vi lite om virkningen av disse parasittene på bjørnene, men det kan tenkes at de fører til sykdom. 

Menneskelig aktivitet

Mindre is gjør områdene mer tilgjengelige, både for turisme og transport, samt olje- og gassutvinning. Økt menneskelig aktivitet i arktiske områder kan være negativt for arten. Farlige situasjoner i møter mellom isbjørn og mennesker oppstår jevnlig på Svalbard. Økning i skipstrafikk og petroleumsvirksomhet betyr økt miljørisiko i området, og risikoen for akutte oljesøl øker tilsvarende.

Isbjørnforskning og -overvåkning

Etterspørselen etter kunnskap om isbjørn er stor, og det har lenge vært intens forsknings- og overvåkingsaktivitet blant verdens isbjørnnasjoner.

Norsk Polarinstitutt har forsket på isbjørn i norsk Arktis siden 1960-årene, og norske isbjørnforskere har tilegnet seg mye kunnskap om arten. Vi har også en av de lengste kontinuerlige dataseriene på isbjørn innhentet med fangst-gjenfanst-metodikk (fra 1987), noe som muliggjør en rekke ulike studier på arten.

På Svalbard prioriteres nå forskning på miljøgifter, sykdom, demografi og effekter av klima. Mellom 50 og 100 isbjørn merkes eller gjenfanges hvert år. Fra disse tas det prøver for ulike analyser, og flere merkes med satellittsendere som forteller hvordan de vandrer gjennom året.

I de kommende år vil det være spesielt fokus på hvordan isforhold påvirker antallet reproduserende hunner og overlevelse av isbjørn i ulike aldre. Det vil også bli et stadig større behov for å effektivisere og koordinere den sirkumpolare overvåkingen av isbjørn, noe som vil sette høyere krav til internasjonalt koordinering og samarbeid enn vi ser i dagens aktiviteter.

Forvaltning av isbjørn

Norge undertegnet Isbjørnavtalen i 1973, sammen med Canada, Danmark (Grønland), USA og Russland. Ifølge avtalen har landene forpliktet seg til å beskytte isbjørnens leveområder. Disse landene forvalter verdens isbjørnbestander, og har de senere år møttes oftere enn før, på grunn av de alvorlige truslene arten står ovenfor.

I henhold til den regionale isbjørnavtalen er Norge forpliktet til å:

«take appropriate action to protect the ecosystems of which polar bears are a part, with special attention to habitat components such as denning and feeding sites and migration patterns, and shall manage polar bear populations in accordance with sound conservation practices based on the best available scientific data».

Det er alminnelig enighet om at hovedmangelen ved oppfølging av denne avtalen har vært vern av viktige havområder.

Forvaltningsmyndighetene sørger for strenge restriksjoner på ferdsel og annen menneskelig aktivitet i hiområder og andre viktige leveområder.

Jakt på isbjørn

På Svalbard ble isbjørnen utsatt for hard jakt og fangst i hundre år, men etter 1973 har isbjørnjakt i dette området vært ulovlig (se fangststatistikk for isbjørn på Svalbard).

Det antas at antall isbjørn i norske områder har tatt seg opp siden fredningen for 40 år siden, men det er usikkert om Barentshavsbestanden er økende, stabil eller i nedgang i dag. Hvert år blir vanligvis noen få bjørner skutt i selvforsvar eller avlivet grunnet skadeverk på eiendom.

I Canada, Alaska og på Grønland skytes det årlig omtrent 700 isbjørn. I russisk Arktis er isbjørnjakt ulovlig, men det skytes likevel et ukjent antall isbjørn der hvert år.