Fangst av isbjørn hadde en lang tradisjon i Norge, med storhetstid fra midten av 1800-tallet til fredningen i 1973. Men ser vi fortsatt ettervirkninger av den storstilte jakten ?

EN NY TID En isbjørn svømmer fredelig i sjøen, men det har ikke alltid vært slik. På 18-1900-tallet ble det drevet storstilt jakt på arten. Foto: Magnus Andersen / Norsk Polarinstitutt

Fangsten på isbjørn foregikk fra båter i isen om sommeren og av fangstfolk på land om vinteren. I snitt ble det fanget og avlivet 300 isbjørn årlig i over 100 år. Etter hvert ble det klart at uttaket var så stort at det truet bestanden, og kanskje ser vi fremdeles ettervirkningene?

BYTTE Isbjørnjakt fra skip. Grønland 1931. Foto: Arne Høygaard / Norsk Polarinstitutt

Fangstet 300 isbjørn i året

Kilder fra 1200 -1300 tallet knytter isbjørn og isbjørnskinn til Norge. Norgesveldet var da på sitt største, og det var stor tilgang på isbjørnskinn fra Grønland, Island og drivisområdene i nord.

Svalbard ble oppdaget av europeere i 1596, og med det startet isbjørnfangsten i våre farvann. Omfanget av fangsten økte stadig og på 1800- 1900-tallet var fangsten på sitt største.

Frem til ca. 1870 er fangststatistikken mangelfull, men etter dette finnes relativt gode oversikter. Frem til fredningen i 1973 ble det i gjennomsnitt innrapportert fangst på ca 300 bjørner i året, hvilket innebærer at minst 30.000 bjørner ble tatt på hundre år. De mest ekstreme årene var 1907 og 1924 da henholdsvis 888 og 901 isbjørn ble fangstet.

I mellomkrigstiden, fra 1924 til 1940, var det stor interesse for fangst, og perioden regnes for den klassiske fangstperioden på Svalbard.

FANGSTKVINNE Wanny Woldstad var fangstkvinne på Svalbard over flere år, og skaut flere isbjørn. Foto: Norsk Polarinstitutt

Turister ville ha isbjørnskinn

Norske fangstbåter var aktive i drivisområdene ved Grønland og Jan Mayen (Vesterisen), ved russiske områder mot Novaja Semlja og i Kvitsjømunningen (Østerisen) og fra Svalbard til Frans Josef Land (Nordisen).

Det viktigste byttet var hvalross, sel og småhval, men isbjørnskinn og levende isbjørnunger var et godt supplement. Fra slutten av perioden ble turistjakt på isbjørn en viktig inntektskilde for enkelte redere. Dette innebar at en eller flere turister leide en ishavsskute og dro på isbjørnjakt. På slutten av fangstperioden ble det årlig skutt flere titalls bjørner av turister.

DØD ETTER SELVSKUDD Isbjørnbinne felt av selvskuddskasse. Sovende årsunge med dyster fremtid. Foto: Jens Ansgard / Norsk Polarinstitutt

Ishavsskutene fangstet mest

Det ble tatt tre ganger så mange isbjørn fra ishavsskuter som av overvintrende fangstfolk. Likevel er det de sistnevnte som har gjort størst inntrykk på folk flest. De første overvintrende norske fangstfolk vi kjenner fra Svalbard var i 1795, men den klassiske overvintringsfangsten begynte først i 1895. Målet for overvintringsfangsten varierte avhengig av prisene på skinn. I noen perioder ble reveskinn bedre betalt enn isbjørnskinn, og i andre perioder var det motsatt.

I FANGENSKAP Fangstmann Odd Lønø med isbjørnunge i fangenskap. Foto: Norsk Polarinstitutt

Solgte isbjørnunger til sirkus

Norsk fangst på isbjørn var primært for skinnets del, men i perioder var eksport av levende isbjørnunger også viktig. Sistnevnte ble solgt til dyrehager og sirkus verden rundt og kunne gi god fortjeneste. Skinnprisen varier sterkt mellom år. Spekket fra sel og bjørn kunne tidvis ha større verdi enn pelsen. Rett etter krigen var det eventyrpriser på spekk samtidig som bjørneskinn var så billige at de ble brukt til lær.

ISBJØRNSAFARI Isbjørnsafari med skuta «Fortuna». Foto: Thor S. Larsen / Norsk Polarinstitutt

Ulike fangstmetoder

De vanligste fangstmetodene for isbjørn var aktiv jakt med skytevåpen, selvskudd, signal-fangst og i en kortere periode gift-åte. Selvskudd var en utbredt fangstmetode for isbjørn. De fantes i flere varianter, men prinsippet var likt. Man rigget til et skytevåpen i en kasse og festet et åte med snor til avtrekkeren. Kassen ble laget slik at dyret måtte plassere hodet foran geværmunningen for å få tak i åtet. Når det dro i åtet skjøt dyret seg selv.

Signalfangst ble benyttet når man var på hytta der man bodde. På tunet foran hyttedøren var et åte plassert med snor til en bjelle, blikkbokser eller lignende inne i hytta. Hvis en bjørn kom og tok åtet ville signalet, altså bjellen eller skrammelet fra boksene, varsle fangstmannen. Bjørnen kunne så skytes gjennom skyteskår i døra.

Giftåte var en annen metode, her kunne man satte inn åte med sterk gift, vanligvis stryknin. Så plasserte man åtet i terrenget. Tanken var at når bjørnen slukte åtet skulle den falle død om. Åtet lå enten på bakken eller var festet til en påle et stykke over bakken for å unngå at andre dyr enn bjørn tok det. Giftåte var ikke spesielt effektivt og kunne også ramme hunder, rev og fugl. Bruk av gift ble tidlig forbudt på Svalbard (1927), og de fleste fangstfolk var sterkt kritisk til bruk av gift.

STUDERER ISBJØRNENS VANDRINGER I dag vet vi mer om isbjørnens vandringer takket være forskningen. Barentshavbestanden, som bjørnen på bildet stammer fra, kan deles i to grupper ut fra hva slags vandringsmønster de har gjennom året. Foto: Magnus Andersen / Norsk Polarinstitutt

Isbjørnens vandringer

Tidligere trodde mange at isbjørnene ikke hadde noe fast «hjemmeområde», men at de vandret i en evig rundgang rundt i Ishavet. Takket være isbjørnforskningen på Svalbard vet vi nå mye mer om bjørnenes vandringer, blant annet at bjørnene i Barentshavbestanden kan deles i to grupper ut fra hva slags vandringsmønster de har gjennom året.

Noen lokale bjørner tilbringer all sin tid kystnært på Svalbard, andre følger isens utbredelse gjennom året og beveger seg over hele Barentshavet. Vi antar at de samme mønstrene fantes før fangsten for alvor tok til på Svalbard, og at man på relativt kort tid skjøt ut samtlige lokale bjørner. Mot slutten av fangstperioden var det antakeligvis mest bjørner av den andre typen, som brukte hele Barentshavet som leveområde, og dyr fra tilstøtende bestander, som ble skutt.

I 1986 ble det antatt at bestanden nesten hadde doblet seg i løpet av det første 10-året etter fredningen i 1973. I 2004 ble bestanden beregnet til å være 2650 individer etter å ha vært fredet i 30 år. Høyst sannsynlig var det et innsig av bjørner fra naboområdene til Barentshavet som opprettholdt bestanden gjennom årene med hard beskatning.

Leveområder endrer seg

På 1960 tallet var det klare tegn på at de fleste av isbjørnbestandene i Arktis minket på grunn av stort jakttrykk. Samtidig ble det fokus på miljøvern og betydningen av kunnskap for en bærekraftig forvaltning av biologiske ressurser.

Det var forskeren og fangstmannen Odd Lønø som først gjorde systematiske studier av isbjørnens biologi ved Svalbard. Han benyttet data fra egen og andres fangst til å beskrive grunnleggende sider ved isbjørnens biologi. Omtrent samtidig som dette arbeidet pågikk startet forskere å fange og merke isbjørn. Muligheten til levendefangst var et stort fremskritt for forskningen. Kartleggingsarbeidet viste at flere isbjørnbestander var truet av det harde jaktpresset.

Tiden var moden for en internasjonal miljøvernavtale for å beskytte isbjørnen, og Den internasjonale isbjørnavtalen ble signert i 1973. Fremdeles den dag i dag er dette bakteppet, med svært høyt jakttrykk i over 100 år, et tema man må ta hensyn til i forskning og forvaltning, og et sentralt spørsmål er: Hvordan utvikler Barentshavbestanden seg gitt sin historie og i en tid med store endringer i artens leveområder?

 

Kilder: Ian Gjertz, Magnus Andersen og Øystein Wiig.2015. Norsk isbjørnfangst. Ottar 308/2015


Relevant lenke:

Fakta om isbjørn