Hva trakk en fyrste fra Monaco nordover til de kalde kyster for over hundre år siden?

SIGNERTE PROTOKOLL Prins Albert II signerte en protokoll i forbindelse med overleveringen av bysten av sin tippoldefar fyrst Albert I. Fagdirektør Kim Holmén tok i mot bysten på vegne av polarinstituttet. Bysten til høyre er av prins Albert I, mens bysten til venstre er av den norske polarforskeren Gunnar Isachsen. De to bystene skal etterhvert flyttes til Ny-Ålesund der de skal stå sammen. Foto: E. T. Jenssen / UNIS

Det høye nord må ha fortonet seg som svært annerledes enn livet som prinsen til vanlig levde på slottet i fyrstestaten Monaco. Men så var det nok ikke behagelige fasiliteter som trigget fyrsten fra å forlate Middelhavets kyster til fordel for ferder i polare strøk. 

Prins Albert I skal ha hatt en stor interesse og nysgjerrighet for naturen, og ønske om å ta vare på den. Det var spesielt havet han var fasinert av, noe som førte han inn i utdannelse som endte med tittelen oseanograf (havforsker), og som bragte han på flere ekspedisjoner til havs, i nord og sør.

I KROSSFJORDEN Fyrst Albert I av Monaco (med kikkert) sammen med en ikke navngitt person, under ekspedisjonen til Svalbard i 1907. Bildet er tatt i Krossfjorden ved Ny-Ålesund. Foto: Norsk Polarinstitutt

Miljøengasjert

At fyrsten var tidlig ute med miljøengasjement, hersker det liten tvil om, mener fagdirektør Kim Holmén ved Norsk Polarinstitutt.

– Fyrsten sin interesse for å ta vare på naturen vitner om at han var forut sin tid. Han hadde noen temmelig radikale uttalelser om hvordan mennesker behandler naturen, som selv i dag kan betraktes som ganske oppsiktsvekkende, sier Holmén.

Holmén viser til en tale som prins Albert I holdt ved det amerikanske nasjonalmuseet i Washington i 1921, året før han døde. Der utrykte fyrsten sin bekymring for menneskers kraftige innhogg i naturen. Han mente at om valget stod mellom å ta av eller bevare naturens rikdom,  var det naturen som tapte – alltid. 

«Ingen natur kan overleve menneskers tankeløse industrielle foretak», talte fyrsten.

PÅ FELT Fyrst Albert I av Monaco fotografert under feltarbeid på Svalbard. Foto: Norsk Polarinstitutt

Finansierte forskningsekspedisjoner

Men fyrsten må ha hatt en spesiell dragning mot Arktis.

Hele fire forskningsekspedisjoner organiserte og finansierte prinsen i farvannene rundt Svalbard rundt år 1900. Det var spesielt dyphavet han var interessert i, og forholdet mellom det marine artslivet og deres levemiljø, og han utvikle en rekke teknikker og instrumenter for både måling og utforsking.

Innsatsen hans ble senere hedret ved navngiving av Albert I Land på Spitsbergen.

Hundre år etter at fyrsten døde, ønsker prins Albert II hedre sin vitebegjærlige og naturengasjerte tippoldefar. Det gjør han ved å egenhendig overrekke en byste av Prins Albert I til Norsk Polarinstitutt, under en markering i Longyearbyen.

Det er ikke uten historisk grunn at det er polarinstituttet som er adresse for bysten. Det vitenskapelige arbeidet som ble utført under ekspedisjonene som fyrsten finansierte og organiserte, ble opptakten til dannelsen av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1928, senere omdøpt til Norsk Polarinstitutt.

PRINCESSE ALICE Fyrsten hadde flere skip, alle med høy standard, og det var «Princesse Alice» som i hovedsak ble brukt under ekspedisjonene til Svalbard. Bilde er fra Grønfjorden på Svalbard i 1907. Foto: Norsk Polarinstitutt

To polarpionerer side om side 

I første omgang skal bysten plasseres inne i lokalene i Forskningsparken i Longyearbyen, men etterhvert skal den flyttes videre til Ny-Ålesund på nordvestkysten av Svalbard, hvor den skal stå sammen med bysten av en av de første norske polarforskerne på Svalbard, Gunnar Isachsen.

– Fyrst Albert I og Gunnar Icachsen arbeidet sammen, og begge utførte forskning i Krossfjorden, like ved Ny-Ålesund. Vi synes det er naturlig at bystene av disse to forskerpionerene kan få stå sammen, sier Holmén.

 

EKSPEDISJONEN 1907 Gruppebilde av deltakerne på ekspedisjonen til Svalbard i 1907, finansiert av fyrst Albert I av Monaco og ledet av kaptein Gunnar Isachsen fra Norge. Bak fra v: Alv Strengehagen, Adolf Hoel, Hanna Resvoll-Holmsen, Gunnar Isachsen og Karl Haavimb. Foto: Norsk Polarinstitutt

Opptakten til norsk polarforskning i nord 

Gunnar Isacksen var heller ingen novise i polare strøk. Han var kjent for sitt arbeid som topograf på Otto Sverdrups ekspedisjon med Fram fra 1898 til 1902, som blant annet kartla store områder av inntil da ukjente øyer nord for Canada. 

Isachsen kom i kontakt med prins Albert, og fikk via han lede den norske topografiske og geologiske kartleggingsgruppen som arbeidet på Nordvest-Svalbard i to somrer (1906 og 1907), finansiert av fyrsten. Fyrstens velutrustede yacht, Princesse-Alice II, ble benyttet til ekspedisjonene på Svalbard.

Geolog Adolf Hoel og botaniker Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen) var blant deltakerne på ekspedisjonen i 1907. Begge utførte pionerstudier innenfor sine fagfelt, og inngikk sammen med Gunnar Isachsen og flere andre i gruppen vitenskapsfolk som gjorde arbeider som førte Svalbard over i norsk eie i 1920.

FORLØPERNE De norske vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard på starten av 1900-tallet ble opptakten til dannelsen av Norges Svalbard og Ishavs-undersøkelser i 1928, fra 1948 Norsk Polarinstitutt. På bildet ser vi Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen), ingeniør Karl J. Haavimb og geolog Adolf Hoel på feltarbeid på Svalbard sommeren 1907, under en ekspedisjon finansiert av fyrsten av Monaco. Hoel regnes som polarinstituttets grunnlegger. Foto: Gunnar Isachsen / Norsk Polarinstitutt

Franske stedsnavn ble fornorsket 

Ekspedisjonsgruppen til Isachsen bygde varder på fjelltopper, og tok målinger og bilder av terrenget. I 1909 og 1910 ledet Isachsen sine egne ekspedisjoner til Svalbard, med delvis støtte fra den norske stat.

Resultatene fra Isachsens to første ekspedisjoner til Svalbard er offentliggjort i fyrsten av Monacos publikasjoner, og fra de to siste i Videnskaps-Akademiets skrifter.

Kartleggingen på Svalbard medførte at flere nye stedsnavn ble dannet. Navnene ble laget på fransk, siden det var Prinsen av Monaco som hadde finansiert turene. Men etter at Svalbard ble norsk ble navnene fornorsket.

PIONERARBEID Ekspedisjonsgruppen til Isachsen bygde varder på fjelltopper, og gjorde ulike målinger og tok bilder av terrenget. Her har Isachsen og Haavimb funnet en bygning med påskriften: «Home for the lost». Foto: Norsk Polarinstitutt

Fra sjøslag til teaterslag

De norske forskernes omgang med fyrsten tok dem inn i en helt annen verden, enn hverdagen ved Universitetet i Christiania og på felt i arktiske ødemarker.

Prinsen sin lidenskap for havet gjorde at han etablerte et havforskningsmuseum i fyrstestaten. Hanna Dieset ble personlig invitert av fyrsten til innvielsen, i Monaco i 1910. Fyrsten skal ha hatt stor respekt for den unge forskerens faglige innsats på Svalbard. 

Overgangen til fyrstens mer lukseriøse vaner – ble stor. Det fremkommer i Diesets reisebrev fra Monaco til Aftenposten. «Da fyrst Albert med følge havde taget Plads paa sin Tribune, begynte den sydlanske Fest, som i overdaadig Rigdom vil sørge for sin Lige.»

Under åpningsfesten ble fargerike fyrverkerier skutt til himmels og tilskuerne så fyrstens våpen lyse på havnen med innskriften: Leve Albert. På begge sider så man to høye statuer – kunsten og vitenskapen.

Dieset fikk omvisning i museet. Det var laboratorier, akvarier, bibliotek og arbeidsrom. 

Og fyrstens ekspedisjoner til Svalbard må ha gjort inntrykk. De var viet god plass i utstillingene: I en sal var Gunnar Isachsens telt stilt ut med utstyr som soveposer og kokeapparater, kjelker, ski og skisko.

MUSEUM I The Oceanographic Museum (Musée océanographique) i Monaco finnes spor etter fyrst Albert I ekspedisjoner på Svalbard. Foto: Wikipedia

Kilder: polarhistorie.no, www.npolar.no, Store norske leksikon, Bredo Berntsen: «En grønnstrømpe og hennes samtid», 2006:67