Havhesten er kjent for å kunne vandre over store havområder, men ny forskning viser at havhesten på Svalbard er mer «hjemmekjær» enn hva man tidligere har trodd.

På stive vinger

På stive vinger seiler havhesten lavt over havoverflaten, uberørt av vær og vind. Stille og uten en lyd, kun avbrutt av noen raske vingeslag. Slik har mange opplevd havhesten på ishavet. En kjær følgesvenn for mange sjøfolk og en veiviser til fiskefelt i gammel tid. Havhestens frie flukt har gitt inntrykk av at den forflytter seg raskt over store avstander. Ny teknologi har nå bekreftet dette – men resultatene har ikke vært helt i tråd med artens godt innarbeidede rykte. Havhestene på Svalbard er nemlig mer «hjemmekjære» enn hva man tidligere har trodd.

Lysloggere

Ved hjelp av små lysloggere har vi kartlagt artens forflytninger gjennom året. En lyslogger er en liten elektronisk enhet som i hovedsak består av en lyssensor, minnebrikke, batteri og tilkoblingspinner – som alt er bakt inn i epoxy. Lysloggeren festes til fuglen ved hjelp av en fotring og medfører svært liten belastning for fuglen. Den måler lysintensitet hvert minutt gjennom hele døgnet. Med tidspunkt for soloppgang og solnedgang beregnes fuglens posisjoner fra daglengde (breddegrad) og tidspunkt midt på dagen (lengdegrad). Denne enkle teknologien gjør at lysloggerne kan virke i 1–5 år selv med små batterier. Derfor veier loggerne kun 1–2,5 gram.

Metoden forutsetter at fuglen gjenfanges for å laste ned dataene. Fordi havhesten vender tilbake til den samme hekkeplassen år etter år, er denne teknologien velegnet for å skaffe informasjon om artens vandringsmønstre utenom hekkesesongen.

hand holder fuglefot som har et apparat festet til seg

Lyslogger festes til en plastring som igjen festes til havhestens fot. Foto: Cathrine S. Torjussen, Norsk Polarinstitutt

Flere kolonier

Lysloggere er blitt satt på fugler fra forskjellige kolonier. På Svalbard har vi satt loggere på fugler fra Bjørnøya og fra Alkefjellet i Hinlopen, i tillegg til på Jan Mayen. På fastlandet har havhester som hekker i Rogaland (Jarsteinen) fått påmontert logger, og i samarbeid med utenlandske forskere har vi fått satt loggere på fugler som hekker i kolonier i Skottland, på Færøyene og Island. Nesten 1200 loggere har blitt satt ut fordelt på disse 10 lokalitetene og om lag 550 loggere er blitt tatt av igjen. Studiet er en del av prosjektet SEATRACK som ved hjelp av lysloggere kartlegger vinterutbredelsen til 11 sjøfuglarter i Nord-Atlanteren.

For å studere havhesten fanges den inn mens den er på reir med en lang stang med en krok i enden. Foto: Solveig Føreland.

Store forskjeller mellom kolonier

Resultatene viser at havhestene kan forflytte seg over enorme avstander og at det er stor forskjell mellom koloniene. Havhester fra Sør-Norge (Rogaland), Skottland, Færøyene og Island trekker over til vestsiden av Atlanterhavet etter hekkesesongen, nærmere bestemt til Labradorhavet mellom Grønland og Canada. Noen fugler oppholder seg også i området rundt Atlanterhavsryggen (Den midtatlantiske rygg), sentralt i Atlanterhavet. Havhestene fra Bjørnøya og Spitsbergen derimot, holder seg i Barentshavet hele året, på tross av mørketid og stadig mer islagt hav gjennom vinteren.

Vinterutbredelsen (nov– jan) til havhest fra 12 kolonier i Nord-Atlanteren. Svarte prikker angir koloniene fuglene er merket i. Havhestene fra Svalbard er gitt rosa farge og overvintrer i Barentshavet. Kart: SEATRACK

Lange utflukter etter hekkesesongen

Særlig om høsten kan fugler fra alle koloniene gjøre lange utflukter. Fugler fra britiske eller islandske kolonier som overvintrer i Labradorhavet, kan gjerne krysse Atlanterhavet en gang til og tilbringe noen dager eller uker i Barentshavet, en tur på over 4000 kilometer – før de igjen returnerer til vinterkvarteret i Canada. Svalbardfuglene kan farte så langt øst som til Karahavet, øst for Novaja Semlja, eller gjøre utflukter sørover i Norskehavet, men trives best i nærheten av hekkekoloniene. Svalbardfuglene er derfor de mest «hjemmekjære» havhestene vi har undersøkt.

havhest som flyr

Havhesten er en langdistanseflyger. Foto: Stein Ø. Nilsen, Norsk Polarinstitutt

Stor utbredelse

Havhesten har en vid utbredelse på den nordlige halvkule – den hekker langs kysten fra Newfoundland (Canada) i sørvest til Svalbard og Novaja Semlja (Russland) i nordøst, og til kysten av nord-Frankrike i sør. Arten forkommer også nord i Stillehavet, langs kysten av Alaska og Russland. Til sammen 7 millioner havhester er antatt å hekke i Europa, med de største bestandene på Island (1,2 millioner par), Færøyene (0,6 mill. par) og Storbritannia (0,5 mill. par).

I Norge er havhesten først og fremst vanlig på Svalbard (0,5–1,0 mill. par), hvor den hekker over det meste av øygruppen, men spesielt tallrikt på Bjørnøya og Spitsbergen. På fastlandet hekker havhesten spredt og fåtallig i fuglefjell og sjøfuglkolonier langs kysten fra Agder til Lofoten.

hekkende havhest med unge

Hekkende havhest med unge på Bjørnøya. Foto: Odd Harald Selboskar, Norsk Polarinstitutt

Havhesten i trøbbel

Overvåking av hekkebestanden på Svalbard (Bjørnøya og Isfjorden) siden 1986 viser en nedgang i bestanden, men mest markant på Bjørnøya. På fastlandet er havhesten virkelig i trøbbel, der har den forsvunnet fra mange fuglefjell og det er nå bare noen få hundre par igjen. Det samme har skjedd flere steder i Europa og havhesten en nå listet som sterkt truet på den europeiske rødlista. Vi vet ikke sikkert hva som er årsaken til denne nedgangen.

Havhesten plukker maten sin i havoverflaten, og viktige byttedyr er mindre fisk, krepsdyr og bløtdyr. Trolig er det flere negative faktorer som virker sammen; mindre mat som følge av endringer i havet, bifangst i fiskeriene, predatorer som rotte, mink, rev og havørn, forurensing som olje på sjøen og plast i havet, samt mer hyppig ekstremvær i perioder med lite mat.

flere havhester som svømmer i vann

Havhesten finner maten sin i havoverflaten. Foto: Odd Kindberg, Norsk Polarinstitutt