Havhest – en stormfugl på havet

Enestående flyger

Som albatrossen er havhesten en utmerket flyger som flyter på luften like over havoverflaten uten at den trenger å slå med vingene for å komme seg fram. Den kan streife over store havområder og kan lett gjøre turer fra Svalbard over Barentshavet til Novaja Semlja langs Murmanskkysten og utenfor Finnmark før den legger kursen tilbake til kolonien på Svalbard. Noe som er karakteristisk for stormfuglene er at de har lave kostnader til flyging sammenlignet med andre sjøfuglarter. Dette gjør at de kan gjennomføre lange turer uten for store kostnader til flygingen.

Spiser saltholdig mat og produserer olje

Havhesten finner maten på havoverflaten hvor blekksprut og dyreplankton er viktige næringsorganismer. Den er også kjent for å følge fiskebåter, og spiser da avfallet fra fangsten som kastes. På Svalbard er også havhesten kjent for å spise av døde sel- og hvalskrotter. Mye av maten som havhesten spiser inneholder salt. For å kvitte seg med saltet fra maten bruker havhesten en saltkjertel som er koblet til et rør som ligger på nebbet hos fuglen. Når saltet skilles ut kan en se vanndråper som henger under nebbet på fuglen.

Salt utskilles gjennom nebbet på havhesten. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

Etter at havhesten har spist et måltid fordøyes maten, og energi og næringsstoffer går med blodet til lever og andre organer. I motsetning til andre sjøfuglarter som lagrer energi i form av fett, så lagrer havhesten energien i en «oljetank» (proventriculus) som ligger rett ovenfor magesekken. I denne tanken sekrerer de ut en olje som de kan bruke som energikilde når de sitter på fjellhyllen i mørke og når det er dårlig vær. Sammenlignet med lagring av kroppsfett har denne oljen en energiverdi som er 2–3 ganger høyere.   

Havhest på jakt etter fiskeavfall som kastes ut fra en fiskebåt. Foto: Jan van Franeker, Norsk Polarinstitutt

Tåler kulde og overlever snøstormer

Av de sjøfuglarter som vi har studert på Svalbard er havhesten den som er best tilpasset til å tåle lave omgivelsestemperaturer, samt klare å overleve når snøstormene setter inn. De har en lavere kroppstemperatur (ca. 1–1,5 grader), de er bedre isolert (tettere fjærdrakt) og har lavere hvilemetabolisme (ca. 40 %) sammenliknet måker og alkefugler.

Disse fysiologiske tilpasninger samt deres evne til å lagre olje er de viktigste faktorer for å overleve lange vinternetter i Arktis uten tilgang til mat. En fangstmann på Jan Mayen, som hadde fulgt med havhesten i sjøfuglkolonien, skrev at havhestene kunne overleve opp til 14 dager på fjellhyllene midtvinters. Lav metabolisme^?, god isolasjon og bruk av olje som energikilde gjorde at de kunne klare seg lange perioder på fjellhylla uten å spise.

Snø og kulde plager ikke havhesten. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

Hekkekolonier på land

Vinteren tilbringer havhesten på det åpne hav, men de besøker hekkeplassen på land jevnlig i løpet av vinteren. Fuglene på Svalbard tilbringer vinteren i den isfrie delen av Barentshavet. Utover vårvinteren returnerer fuglene stadig oftere til hekkekoloniene på land. Enkelte dager kan de «sverme» i koloniene, for så å bli borte igjen. Oppholdene i kolonien blir stadig lengre frem til de starter eggleggingen i slutten av mai.

Havhesten legger bare ett egg. Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

De fleste sjøfuglarter på Svalbard ruger eggene sine i løpet av en periode på 25 dager. Havhesten legger ett hvitt egg som begge foreldre ruger på totalt i 50 dager før ungen klekkes ut. Mens de fleste fuglearter bruker rugeflekken til å varme eggene sine så bruker havhesten også beina til å varme egget. Ved å øke blodsirkulasjonen til beina klarer de å tilføre nok varme til at egget utvikler seg.

Disse føttene varmer eggene såpass at eggene utvikler seg. Foto: Geir Wing Gabielsen, Norsk Polarinstitutt

En sen start på livet

Når egget er klekket må ungen de første 5 dagenevarmes av en av foreldrene. I denne tiden henter foreldrene mat fra området nær reirområdet. Havhestungen får mat fra foreldrene ved at foreldrene gulper opp oljen som finnes i «oljetanken». Etter hvert som ungen vokser gjør foreldrene lengre og lengre turer for å finne næring. Ungen som sitter alene på reiret er god til å forsvare seg om noen skulle angripe den siden den lett kan spytte oljen fra «oljetanken».

Mens ungene fra andre sjøfuglarter kommer på sjøen etter 20–30 dager så flyr havhestungen ut fra fjellhylla når de er 50 dager gamle, dvs. i starten av september. Den første tiden på sjøen er de dårlig til å fly og er avhengig av mat fra foreldrene før de lærer å finne maten selv. Fra nå av vil havhestungen oppholde seg mesteparten av tiden på sjøen før den selv etablere seg med en make når den er 8–10 år gammel.

Først etter femti dager er ungene til havhesten flyvedyktige. Foto. Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Havhestbestanden truet i Europa

Havhesten finnes både i Atlanterhavet og Stillehavet. I Atlanterhavet forekommer den fra Canada i vest til Russland i øst, og så langt sør som til nord-Frankrike. På Svalbard hekker havhesten over det meste av øygruppen, og det er registrert over hundre kolonier. Havhesten hekker vanligvis i løse kolonier i bratte, utilgjengelige klippevegger langs kysten, men den kan også hekke i fjellvegger i innlandet, av og til også på «nunataker», det vil si fjell som stikker opp over isbreene. Noen kolonier er store og tette, andre mer spredte.

Havhesten har økt sin utbredelse i våre områder de siste 200 årene. Hvorfor det er slik vet vi ikke, men større tilgang til mat gjennom menneskelig virksomhet – først i form av hvalfangsten, så gjennom fiskeriene – er en mulig årsak. Havhesten etablerte seg som hekkefugl i fastlands-Norge på 1920-tallet. Etter det vokste bestanden gradvis og bestandsstørrelsen ble anslått til å være ca. 7000 par på begynnelsen av 1990 tallet. De siste tiårene har det begynt å gå dårligere med havhesten. Hekkebestanden på Svalbard er fortsatt stor, men på fastlandet har havhesten forsvunnet fra mange fuglefjell og det er bare noen få hundre par igjen. Det samme har skjedd flere steder i Europa, og havhesten en nå listet som sterkt truet på den europeiske rødlista.

Havhestbestanden på Svalbard er stor, men lenger sør i Europa minker bestanden sterkt. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt