Miljøgifter i havhest

Minst miljøgifter i hunnfugler

Undersøkelser av blod, muskel og lever fra havhest viser at de får i seg miljøgifter. Hvor mye avhenger av hvor fuglene har funnet maten sin og når på året de er fanget. I tillegg har hunner ofte lavere nivåer av ulike miljøgifter enn hanner. Dette er mest sannsynlig på grunn av at hunnene overfører noe av miljøgiftbyrden sin til egget hun legger i hekkesesongen.

Havhesten legger bare ett egg om gangen, og overfører noen av miljøgiftene hun har i kroppen til neste generasjon. Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt

Mindre miljøgifter enn i topp-predatorer

Hvis man sammenligner havhester med en topp-predator som polarmåken, så ser man at havhestene generelt har lavere konsentrasjoner av miljøgifter enn polarmåkene. Dette tror vi hovedsakelig skyldes at havhestene befinner seg lavere nede i næringskjeden. Mange miljøgifter er «bio-akkumulerende» som betyr at de konsentreres oppover i næringskjeden. Dermed vil en polarmåke—som er på topp—ha høyere nivåer av slike miljøgifter enn en havhest.

Toppredatoren polarmåke sliter med høye nivåer av miljøgifter, men også havhesten som er lavere nedi i næringskjeden får i seg miljøgifter. Illustrasjon: Norsk Polarinstitutt

Biotransformerer noen miljøgifter

Noe annet som er interessant med havhester er at det ser ut til at de lettere kan biotransformere enkelte miljøgifter (som klordan) sammenlignet med andre sjøfugler. Dette kommer godt med siden havhester kan bli så gamle: Jo lengre de lever, dess større mengder miljøgifter får de i seg, og da kommer det godt med å kunne biotransformere i alle fall noen av disse stoffene.

Lavere nivåer enn fryktet

Hittil er nivåene av de undersøkte miljøgiftene lavere enn de som er forbundet med helseskadelige effekter på fugl. Men slike såkalte effekt-studier tar som regel for seg en og en miljøgift og man tar dermed ikke hensyn til «cocktail»-effekten av å være eksponert for mange forskjellige miljøgifter som kan påvirke hverandre.

En studie på havhester fra Svalbard, Nunavut (Canada) og Færøyene fant assosiasjoner mellom miljøgifter og thyroid hormoner og retinol i fuglene. En annen studie på havhestunger fra Svalbard fant også positive assosiasjoner mellom perfluorerte kjemikalier og total tyroksin (ett av thyroid hormonene). Thyroid hormoner er involvert i mange funksjoner i kroppen; blant annet forbrenning, vekst, reproduksjon og, for fugl, myting. Dermed, hvis miljøgifter påvirker disse hormonene, kan det medføre at det blir vanskeligere for havhestene å for eksempel holde seg varme.

Det trengs mer forskning på dette området før vi vet hva miljøgiftene betyr for helsetilstanden til den enkelte havhesten og for bestandene av havhest.

Havhest med unge på Bjørnøya. Foto: Odd Harald Selboskar, Norsk Polarinstitutt

Nedgang i hekkebestanden på Svalbard

Man finner studier om miljøgifter i havhest helt tilbake til 1970-tallet. Figuren nedenfor viser en nedadgående trend for PCB, DDT, klorobenzen og klordan-relaterte stoffer i havhestegg fra 1975 til 2015. Den sterkeste nedgangen var i starten, rett etter disse stoffene ble forbudt og det ble slutt på ny tilførsel av stoffene til naturen.

Figur: Braune et al. 2019. https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2018.07.291.

Hekkebestanden på Svalbard går ned, men hittil er man ikke sikker på årsakene til dette. Det er mulig miljøgifter spiller en rolle, men det er noe som det må forskes mer på før man kan si noe med sikkerhet.