"Nu er alt forbi", tenkte Per Savio, mens han satt bom fast, med hodet nedover mot bunnen av breen.

Men han overlevde, på mirakuløst vis.

Les historien om samegutten som fikk en nøkkelrolle på ekspedisjonen til Antarktis.

HEDRER PER SAVIO Historiker og journalist Katri Somby (t.v.) fra Sametinget og bildearkivar Ann Kristin Balto fra Norsk Polarinstitutt fortalte om Per Savio i Framsenteret, i forbindelse med Samisk språkuke. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

I Lysgården på Framsenteret kan vi beskue det som mest sannsynlig er verdens største portrett av en same. Bildet er 13 meter høyt og 4 meter bredt, og laget på perforerte aluminiumsplater av kunstneren Anne-Karin Furunes, og smykker ut det ene tårnet i Lysgården. 

Mannen på bildet heter Per Savio, og sender et intenst blikk ut i rommet. Han er iført kofte og har ski på beina, mens han står på isen, i Antarktis, med noen hunder i nærheten.  

På gulvet fortsetter utstillingen. Der kan vi trå på bilder og tekst om Savio, og polfarer og botaniker Hanna Resvoll-Holmsen, mens vi leser oss opp på disse to som på hver sine vis bidro i nasjonsbyggingen og norsk forskning- og polarhistorie.

Fra vidda til isødet i sør 

Men hvem var Per Savio?  

 — Per Savio var samegutten fra Sør-Varanger som dro som tjueenåring på det som ble tidenes første overvintring i Antarktis, med Carsten Borchgrevinks «Southern Cross»-ekspedisjon. Med på reisen var også den unge samen Ole Must. Sameguttene ble hyret inn for å ha ansvaret for hundene, forteller bildearkivar og en av bidragsyterne til utstillingen, Ann Kristin Balto, ved Norsk Polarinstitutt. 

Men det viste seg straks at ungguttene fikk mer ansvar, og ikke minst spilte de en avgjørende rolle for at ekspedisjonen gikk så bra som den gjorde.

 — Samene hadde kunnskap som gjorde de rustet til å takle tøffe værforhold i arktiske strøk, og ikke minst kunne de gå på ski, forteller historiker og journalist Katri Somby.

Samene skal ha blitt rekruttert til turen av broren til ekspedisjonens lege, som arbeidet i Kirkenes. 

I ANTARKTIS Per Savio (til høyre på bildet) og Ole Must, og to andre fra ekspedisjonen. Foto: Carsten Borchgrevink

De første som overnattet på kontinentet 

Sameguttene kunne både sy varme skinnklær og skaller, og de hadde kjennskap til hvordan håndtere snø, vær og vind. De behersket ferdigheter som å ta seg fram med ski på beina, både med og uten hunder, i mørketid og bitende kulde.

Dette var gull verdt for ekspedisjonen, som hadde storslagne mål om å finne den magnetiske sørpol, og om mulig gjøre et fremstøt mot selve polpunktet.

Men samenes kløkt til tross, ferden sørover på kloden inneholder også stor dramatikk. 

Men først; Southern Cross-ekspedisjonen foregikk i årene 1898-1900, og seilte under engelsk flagg, men besto i hovedsak av et norsk mannskap på 31 personer, ledet av polarforskeren Carsten Borchgrevink fra Christiania. 

Vel fremme i Antarktis overnattet Per Savio og Ole Must på kontinentet, som de aller første i verden. Dette skal ha skjedd  ved et uhell, og før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring. Foranledningen var at da guttene var ute med hundene, blåste det opp til storm, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen. Savio og Must ble værende igjen på land sammen med hundene, og dermed ble ungguttene de første som var over natten på kontinentet.   

EKSPEDISJONSGJENGEN Hele ekspedisjonen fotografert i bukta som senere fikk navnet Hvalbukta, den 17.februar 1900. Senere på dagen skal Borchgrevink, Colbeck og Savio ha dratt innover isen og satte rekord nærmest Sørpolen. Foto: Carsten Borchgrevink

Kappløp og vitenskap 

Det skulle bli flere rekorder for Savio. Han var i følge med gruppen på tre som etterhvert nådde det sørligste punktet som til da var nådd av mennesker. Denne turen ble utført av tre av Carsten Borchgrevink, William Colbeck og Per Savio, etter en sledetur til 78° 50′ S, for å kartlegge området.

I ettertid regnes denne ferden nedover isbarrieren som grunnlaget for kappløpet om Sørpolen. Rekorden sto inntil polarforskeren Robert F. Scott slo den et par år senere.

Men ekspedisjonen jaktet ikke bare rekorder. 

— Deltakerne samlet vitenskapelige data og foretok de første magnetiske observasjoner på det antarktiske kontinentet, som har vært nyttig for vitenskapen etterpå, sier Ann Kristin Balto. 

OMRINGET AV LOKALE Per Savio med en koloni av pingviner. Foto: Norsk Polarinstitutt 

Roste samenes ferdigheter 

Katri Somby forteller at i boka «Nærmest Sydpolen» fra 1900, som Borchgrevink skrev om ekspedisjonen etter hjemkomsten til Norge, roser han samene for deres mot og innsats.

 — Han fremhever samenes evner som jegere og håndverkere; de sydde skaller og skinntøy, og han skriver om samene med respekt og ikke som annenrangs folk, slik som mange samer i historien har erfart at øvrigheten så på dem, sier Somby.  

Men viktigst av alt, ungguttene fra nord berget liv. 

En hendelse som trekkes frem i boka var da flere ekspedisjonsmedlemmer havnet mellom noen isfjell.

Det var vanskelig å finne fotfeste på isfjellet som skrådde rett ut i havet. Men Per Savio klarte på et utrolig vis å ta seg opp på en isklippe og ved hjelp av et tau berge de i sikkerhet.

DRAMA PÅ ISBREEN Dugdale-breen oppe til høyre på bildet, her var det Savio ramlet ned i en bresprekk som nesten kostet han livet. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Lurte døden på isbreen 

Men det var også nære på at Savio selv mistet livet i det  islagte kontinentet.

«Jeg havde forbudt enhver alene at færdes paa de farlige Bræer», skriver Borchgrevink i boka.
 
Men tross advarsler, klarte ikke alle å holde seg unna de fristelser som lå foran dem i det uutforskede landskapet.
 
«Lapperne var det dog vanskeligst at holde i Touget, og Savio havde engang nær matee bøde med Livet for sin Uforsiktighet», fortsetter Borchgrevink.

RUVER Portrettet av Per Savio på Framsenteret er 13 meter høyt og 4 meter bredt, og er laget på perforerte aluminiumsplater av kunstneren Anne-Karin Furunes. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

En søndag morgen da de andre i ekspedisjonen hvilte seg etter en anstrengende dag, dro Savio og hunden Lars ut på den farefulle Dugdalebreen. Dagen før hadde det snødd mye, noe som gjør ferdsel på isbreer enda farligere; bresprekker synes ikke så lett når snøen ligger over.

Ut på kvelden var Savio ennå ikke kommet tilbake til steinhytten som gruppen oppholdt seg i.

«Jeg sad oppe og ventede paa ham, da jeg var blevet urolig over hans Forsvinden».

Men seint på kvelden dukket endelig Savio opp i steinhytta, nokså forkommen. Han var blek, hostet og tok seg til brystet. Og litt etter litt fortalte han hva som var skjedd. Savio hadde mistet fotfestet mens han vandret på breens flate, den hvite nysnøen under føttene brast og han styrtet 18 meter ned, med hodet først, i en dyp bresprekk.
 
«Jeg tænkte, at nu var alt forbi, sagde Savio».
 
– Savio ble sittende bom fast, med hodet nedover mot bunnen av breen. Han var forslått i armer og bein, men hodet var ikke skadet, forteller Balto. 
 
På utrolig vis klarte unggutten å snu seg, han spente ryggen mot den ene breveggen, og ved hjelp av en kniv hugget han trinn i isen for fotfeste, og fikk seg til slutt opp på breen der hunden Lars trofast ventet.

I  boka «Nærmest Sydpolen», på sidene 218 til 225, kan du lese mer om detaljene fra denne hendelsen.

POLARHISTORIE Historien om Per Savio blir også fortalt med bilder og tekst på gulvet i Lysgården, her stifter vi også bekjentskap med en annen polarhistorisk skikkelse; botanikeren og Svalbard-forskeren Hanna Resvoll Holmsen. Foto: Helge Markusson / Framsenteret 

…men druknet da han kom hjem 

Per Savio og Ole Must vendte tilbake til Norge som helter. De skal ha blitt møtt med jubel fra folkemengden, og flaggheising, da de etterhvert kom sjøveien nordover til Kirkenes. Med seg fra sør hadde de også med seg noen kuriositeter; pingvinegg, disse eggene ble senere overtatt av universitetsmuseer i landet.

Hjemme i Finnmark giftet Savio seg med sin store kjærlighet Ellen Josefsdatter Strimp. 

– Per og Ellen fikk tre barn. Bare en vokste opp – John Andreas Persen Savio, som skulle bli en av de største samiske kunstnerne. Ekteparet fikk kort tid sammen, bare fire år etter at de hadde giftet seg døde Ellen av tuberkolose. Da Per Savio to dager senere var på tur hjemover i båt etter å ha hentet konas kiste i Vadsø, veltet båten og han druknet på havet, forteller Balto. 

KJÆRT BARN ..har mange navn. «En som tenker at snø bare er snø, forstår ikke hva snøen inneholder», – reindriftsutøver Isak Mathis O. Eira. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Nyanser for snø på samisk 

I utstillingen om Savio i Lysgården kan vi også lese om begreper for snø. Snø har vært et viktig ord for samer å nyansere, i arbeidet med reinflokken.

Det finnes samiske ord for nesten alle typer snø. 

– Noen av ordene betyr flere ting samtidig; som informasjon om tid, snøfysikk, hardhet, vær, temperatur, sted og påvirkning fra dyr og mennesker, forteller Balto.

Ann Kristin Balto har laget en filmsnutt med bilder fra utstillingen i Lysgården om ord for snø på samisk, som du kan se her

Referanser og tips for videre lesning: 

www.polarhistorie.no

Kristian Nissen (1963). Samer i Polarforskningen, i Sameliv: Samisk Selskaps Årbok 1961-63

Ørnulv Vorren (1976). Samer med på polar-ekspedisjoner, i Ottar nr 88

Carsten Borchgrevink (1905). Nærmest sydpolen: aaret 1900