Mikroplastprøver fra luft, is, vann og havbunn skal analyseres etter polarinstituttets første plasttokt. «Jeg håper erfaringene fra toktet vil være med på å utvikle framtidas mikroplastforskning», sier toktleder Katrine Husum.

Arktis er mer sårbart for plast enn andre steder i verden. Grunnen til dette er at næringskjedene i Arktis er korte, som fører til at om plast kommer inn i de første leddene i næringskjeden, vil det raskere enn i andre økosystem hope seg opp oppover i næringskjeden.

«Plastproblemet er et relativt nytt problem og et globalt problem. Verdenshavene fylles med plast. Vi er nødt til å finne ut av hvor mikroplasten i Arktis er og hva kan vi gjøre med problemet», sier seniorforsker Katrine Husum som har ledet toktet.

PLANKTONSTØVSUGER: Dykker og seniorforsker Haakon Hop bruker en undervannsstøvsuger for å samle plankton under isen. Foto: Peter Leopold, Norsk Polarinstitutt

Trenger felles standarder

I slutten av juni 2021 gjennomførte polarinstituttet sitt første plasttokt. Ruta gikk fra sør for Nordaustlandet, fra havis til åpent hav rundt sørspissen av Spitsbergen og opp til Longyearbyen.

Det er første gang polarinstituttet drar på et reint plasttokt, noe Husum mener er helt nødvendig.

«Det finnes noen få fragmenterte undersøkelser av mikroplast i miljøet her og der, og forskninga er gjort med ulike metoder. Hvis man ikke er enige om en felles standard for å måle mikroplast, blir det vanskelig å sammenlikne tallene og få troverdige resultater», sier Husum.

«Jeg håper at vi kommer ut av dette med styrkede metoder for hvordan vi skal overvåke mikroplast i Arktis, og at vi vet mer om hvor finner vi denne plasten, hvor skal vi ha målepunkter og overvåkningspunkter i framtiden», sier Husum.

Et grenseløst problem

Toktet er en pilot for forskningen på og overvåkningen av mengden av mikroplast i det arktiske miljøet. Erfaringene og studiene fra plasttoktet kan være med på å peke ut retningen for hvordan Norge og Russland kan samarbeide framover.

Ingen land kan takle plastproblemet alene. Vi må samarbeide og finne metoder som fungerer for flere land og som kan sammenliknes. Norge og Russland har både jevnbyrdige interesser og gjensidig ansvar for å bevare det rene miljøet i Barenshavet. Vi jobber sammen innenfor den norsk-russiske miljøvernkommisjonen og arbeidet er organisert i havmiljøprogram, der HAV 5 handler om plast.

All kunnskap Norge og Russland har til sammen om plastproblemet i Barentshavet i dag er satt sammen i en rapport som kommer ut i 2022. Rapporten er for forvaltere, forskere og alle interesserte. I rapporten er det blant annet oversikt over kunnskapen vi har, kunnskapshull vi ser og lister over hvor man bør starte å forske.

KAN PEKE UT RETNINGEN: Miljøgiftforsker Ingeborg Hallanger leder arbeidet med havmiljøprogrammet HAV 5 i Norsk Polarinstitutt. Erfaringene og studiene fra plasttoktet kan være med på å peke ut retningen for hvordan Norge og Russland kan samarbeide framover. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt

1200 prøver fra topp til bunn

For å forstå hvordan mikroplasten transporteres og overføres fra luft til is, is til vann og vann til havbunn, er vi nødt til å forske på hele miljøet, ikke bare deler av det, forteller Husum.

«Styrken med toktet er at det er tverrfaglig og ser på miljøet som en helhet. Vi er både geologer, biologer, miljøgiftforskere, kjemikere, forskningsdykkere og ulike typer ingeniører som kan ta prøver og undersøke metoder fra luft til havbunn, alle sammen, på en gang.»

De 17 toktdeltakerne sammen med mannskapet på forskningsskipet Kronprins Haakon, har tatt prøver fra luft, is, vann, fisk, plankton og havbunn. Resultatet er 1200 mikroplastprøver fra 14 forskjellige stasjoner.

I sedimentgruppa som tar prøver av de løse massene på havbunnen, er også Tom Arne Rydningen, førsteamanuensis fra Institutt for geovitenskap ved UiT med.

«Vi måler innhold av mikroplast i prøven i de øvre delene av sedimentene og sammenlikner med sediment som ligger dypere ned som er fra tida før menneskene begynte å produsere plast,» forklarer Rydningen.

HAVBUNN FARGEBESTEMMES: Tom Arne Rydningen fra UiT (til venstre), Anna Pienkowski og Ida Kristin Danielsen bruker et geologisk fargekart når de beskriver prøvene av sediment. Sediment er de løse massene på havbunnen. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt

Luftprøver for første gang

Luft er en puslespillbrikke i mikroplastforskninga som har blitt lite undersøkt. På toktet er seniorforsker Dorte Herzke fra NILU – Norsk institutt for luftforskning med for å ta mikroplastprøver av luft. Det er første gang det blir gjort og Herzke er veldig spent.

«Vi veit ikke hvordan lufta bidrar til mikroplastforurensninga. Luft kan frakte mikroplast fra forurensede plasser til rene plasser, som Arktis, og det mye raskere enn vann. Vi veit heller ikke hvor mye luft bidrar til mikroplast i havet. All mikroplast som kan reise med og være i lufta, kommer jo ned en gang, enten som regn eller snø.»

DAGEN ER I GANG: Oda Siebke Løge fra polarinstituttet  (til venstre) og Dorte Herzke fra NILU er på vei ut på havisen med luftmåleinstrumentet. Instrumentet pumper luft igjennom to filter. Et filter tar alle partikler som er større enn ti mikrometer og et filter fanger opp alt som er enda mindre. Mikroplast må være veldig små for å kunne reise med luft, forklarer luftforskeren. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt

 «Jeg forventer å finne en del fibrer fra klær. De er små nok til å kunne reise med lufta. Kanskje finner vi veldig små gummipartikler fra bildekk sluppet ut fra storbyer. Er dem små nok, kan de reise langt med luft.»

Kvalitetssikrer med blanke prøver

Toktdeltakerne jobber med plasthansker på og arbeidsdraktene inneholder plastfibrer. «Vi ser det jo ikke, men det er mikroplastpartikler over alt og vi tilfører prøvene plast», forteller seniorrådgiver Louise Kiel Jensen i polarinstituttet.

«Vi kan ikke komme hjem og si at vi har funnet masse mikroplast som flyter rundt i Barentshavet, hvis det er oss selv om er kilden til det. Derfor må vi i tillegg ta blanke prøver, altså ta prøver av oss selv, forskningsskipet og miljøet rundt prøvene.»

Blank prøve foregår slik:

I det prøvebeholderen åpnes for å fylles med sediment, vann, plankton eller annet det tas prøve av, åpner i tillegg forskerne en lik beholder som står åpen like lenge og på samme sted som hovedprøven. Dermed tar den blanke prøven altså prøve av miljøet rundt prøvetakinga.

«Funnene i den blanke prøven trekkes fra hovedprøven. Slik regner vi ut i hvilken grad prøven har blitt forurenset av oss i det vi tok prøven ut av sitt naturlige miljø», sier Kiel Jensen.

 

ER DET MIKROPLAST HER, MON TRO? Tre prøver med ribbemaneter, nakensnegl og vingesnegl (sjøengler) som dykkerne har hentet opp under isen venter på å bli registrert. Bak står forskningsskipet Kronprins Haakon i isen. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt

MIKROPLASTPRØVER AV POLARTORSK:  Seniorforsker og dykker Haakon Hop, dykker Peter Leopold, dykker Frode Gerhardsen og postdoktor France Collard har tatt prøver av mange arter som skal undersøkes for mikroplast på laboratoriene på Framsenteret. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt

TVERRFAGLIG TOKT: Toktdeltakerne: France Collard, Dorte Herzke (NILU), Louise Kiel Jensen, Ingeborg Hallanger, Oda Siebke Løge, Peter Leopold, Anna Pienkowski, Tom Arne Rydningen (UiT), Ida Kristin Danielsen, Katrine Husum, Haakon Hop, Trine Lise Sviggum Helgerud, Vegard Stürzinger, Frode Gerhardsen, Jan Are Jacobsen, Marius Bratrein og Audun Gjerland. Foto: Peter Leopold