Tar pulsen på tundraen

TIKKET INN VARMEREKORD I 2020 målte værstasjonen i Reindalspasset den høyeste temperaturen (+9,4° C) som offisielt er registrert på Svalbard i november siden de første målingene startet i 1911. Foto: Bernt Enge Larsen /MET 

Klimaendringene slår ned i Arktis med full styrke og skaper store omveltninger i naturen, både til lands og til havs. På den arktiske tundraen merkes endringene tydelig. Vintrene er våtere, mildere og mindre snørike, planter har fått lengre vekstsesong og permafrosten varmes opp og tiner. Alt dette påvirker dyr og planter, hele året, vinter som sommer.  

Varmen skaper utfordringer 

Økosystemene på Svalbards indre villmark er relativt enkle med færre arter enn på de sørlige og mer frodige breddegrader. Bare tre overvintrende arter av store dyr holder til på Svalbards tundra. Disse er svalbardrype, svalbardrein og fjellrev. Båndene mellom dyrene er tette. Det som skjer med én art, påvirker de andre. Flere reinsdyr gir flere reinsdyrkadavre som fjellreven nyter godt av, og revebestanden øker. Regnfulle vintrer fører til hyppigere isdekte beiter som kapsler matplantene helt eller delvis igjen, slik at dyr sulter og dødeligheten øker.

Innsyn i hvordan det varmere klimaet endrer økosystemene er viktig i arbeidet for å øke kunnskapen og bremse de hurtige endringene, om mulig.  

ISLAGT BEITE  Rype er en av de få dyreartene som overvintrer på Svalbards tundra. Båndene mellom artene er tett koblet til hverandre, det som skjer med én art, påvirker de andre. Isdekte beiter er blitt mer og mer vanlig, men det er en uting; det kapsler matplantene helt eller delvis igjen. Resultatet blir sult og økt dødelighet. Foto: Audun Hokholt / Norsk Polarinstitutt 

Fra tundraen til yr.no

Et steg i riktig retning for å få mer kunnskap om endringene som foregår på tundraen, er automatiske værstasjoner, mener reinsdyrforsker Åshild Ønvik Pedersen ved Norsk Polarinstitutt. Hun leder polarinstituttets forskning på reinsdyr på Svalbard. De siste årene har værstasjoner supplert øvrig datainnsamlingen om reinsdyrene, i tillegg til andre dyr- og plantearter som lever her. 

– Værstasjonene forteller oss hvordan været er på tundraen, fra dag til dag, det er viktig for forstå påvirkningen som klimaendringene har på økosystemene.

I alt er syv værstasjoner satt opp i dalfører som er sentrale leveområder for reinsdyr, fjellrev, rype og gås på Svalbard. Stasjonene registrerer temperatur, nedbør, vindretning, vindstyrke og snødybde, og presenteres flere ganger daglig på værmeldetjenesten yr.no.  «Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra» (COAT)  og observasjonssystmet SIOS  har finansiert stasjonene.

ØKOSYSTEM I ENDRING Forsker Åshild Ønvik Pedersen undersøker et reinsdyrkadaver utenfor Longyearbyen. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

Nyanser fra villmarka

De to siste tilskuddene som i sommer ble montert på Kvadehuken og på Kaffiøyra på Sentral-Spitsbergen er sentralt plassert i overvåkingsområdet for reinsdyr på vestkysten.

– Her ser vi at reinsdyrene i langt større grad er påvirket av vintre med mye regn eller store snømengder, og bestandsutviklingen har ikke den samme positive retning som i kjerneområdene for overvåkingen på Nordenskiold Land. Data fra de nye værstasjonene vil bidra med ny detaljerte data som kan nyansere dette bildet, sier Ønvik Pedersen.

KAFFIØYRA Reinsdyrene på Kaffiøyra er i større grad påvirket av vintre med mye regn eller store snømengder enn reinsdyr på Nordenskiold Land. Foto: Stein Tore Pedersen / Norsk Polarinstitutt

Indre strøk

 Stasjonene driftes av Meteorologisk institutt, og inngår i det øvrige værobservasjons-nettverket deres på Svalbard.

– Dette er første gang været rapporteres fra disse indre dalførene av Svalbard, som fire av de syv nye stasjonene dekker, opplyser Ønvik Pedersen.

De fleste andre værstasjonene til Meteorologisk institutt på Svalbard er lokalisert langs fjordene eller langs kysten.  

VÆRSTASJONER Værstasjonene er satt opp i dalfører som er sentrale leveområder for reinsdyr, fjellrev, rype og gås på Svalbard. Kart: COAT

Øker sikkerheten 

De to første COAT- og SIOS-værstasjonene ble etablert på Jansonhaugen og i Reindalspasset i 2019, den tredje i Istjørndalen i 2020 og i år er de fire siste stasjonene satt opp, i Sassendalen, Klauva, Kvadehuken og Kaffiøyra.

Flere av disse områdene er  mye brukt av lokalbefolkningen, som nå også kan sjekke værmeldingen for området før de drar ut på tur.

– Værstasjonene bidrar til å øke sikkerheten for de som ferdes i de aktuelle områdene, sier Ønvik Pedersen.

POPULÆRE TUROMRÅDER De nye værstasjonene dekker områder som er mye brukt av lokalbefolkningen på Svalbard. Foto: Bjørn Frantzen 

Færre fotavtrykk

Det følger også en miljøvennlig gevinst ut av værstasjonene, understreker Ønvik Pedersen.  

– Fotavtrykkene fra oss forskere blir færre når vi ikke alltid trenger å hente inn data ved hjelp av egne feltmålinger. Slik sparer vi naturen for noe menneskelig påvirkning.

DEN ENES DØD, DEN ANDRES BRØD Fjellrev i sommerpels har funnet seg et reinkadaver på en snøflekk på Alkhornet. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt

Værstasjonene er avgjørende for å måle viktige klimavariabler. I COAT er værstasjonene kjernen i den økosystembaserte overvåkingen, og et resultat av langsiktig samarbeid mellom Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Norsk institutt for naturforskning og Universitetssenteret på Svalbard.

Det er gitt tillatelse fra Sysselmesteren på Svalbard til å ha værstasjonene ute i terrenget frem til 2024.

BEFARING Før værstasjonene i de indre strøkene av Svalbard ble satt opp, var forsker Åshild Ønvik Pedersen (f.v.) og ingeniør Stein Tore Pedersen, begge fra Norsk Polarinstitutt og COAT, overingeniør Bernt Enge Larsen og forsker Ketil Isaksen fra Meteorologisk institutt, på befaring. Foto: Ketil Isaksen / Meteorologisk institutt